Per løper alt han kan, så fort som overhode mulig. Han vil bare komme seg bort, bort fra alt. Bort fra moren, bort fra klassen, bort fra gjengen til Erik, bort fra alt og være alene etter det han har gjort. Han vil bare finne et sted å være alene for alltid, ingen kan gjøre noe mot han om han gjør det før dem. 

«Hey Per! Hvor går du`a» roper Erik, fra andre siden av gangen rett før Per rekker å gå ut døra. Erik er den «tøffeste gutten i klassen», han tror han er så mye bedre enn alle andre, i hvert fall Per. Skoledagen hadde nettopp blitt ferdig og Per skulle skynde seg ut av skolen for å slippe Erik og gjengen hans, men til ingen nytte. De tok Per snart igjen, men Per latet som han ikke hørte dem å fortsatte videre ut døra. «Du trenger ikke å dra hjem, du har jo ikke en eneste sjel som venter på deg der. Morra di sitter sikkert og drikker eller hva?» ropte Thea og lo høylytt sammen med gjengen sin. Thea hadde rett, moren satt bare hele dagen med en ølflaske i venstre hånd og fjernkontrollen til tv-en den andre. Moren enser ikke engang at Per bor med henne, en gang tok hun opp pistolen, som var lett tilgjengelig, fra bordet og holdte på å skyte Per fordi hun ikke kjente han igjen. Heldigvis tok hun pistolen ned. Så sa hun “bor du her enda?”. Per svarte ikke, han gikk bare opp på rommet sitt og satt der en stund. Sinnet boblet opp inne i han. Det gikk ikke an å holde det inne lenger. Per gikk løs på rommet sitt, ødela speilet, tok klærne ut av skapet og kastet dem opp i været. Han var ikke enda fornøyd. Per så seg rundt i rommet og festet blikket på stolen. “Perfekt”, tenkte han. Det neste man hørte var et stort bang etterfulgt av stillhet. 

“Er du døv eller? Vi stilte deg et spørsmål” sa en av de andre jentene som sto rundt henne og sperret alle utveier. Per kjente at noen røsket til sekken hans. “Du trenger ikke å dra hjem, det er jo ikke som moren din liker deg uansett, ingen gjør det!” Alle lo nå, til og med de forbipasserende. Alle unntatt Per. “Vet du hva, lille dritt?” sa Erik. Erik går alltid med skinnjakke og har piercing i øyenbrynet, noe som gjør han skikkelig tøff ifølge klassen. “Vet du hva som skal skje med deg nå? Vi skal få deg til å angre på at du ble født.” sa han og lo en ekkel latter som ville gjort Per redd om dette hadde vært en hvilken som helst dag, men i dag følte Per seg trygg. Tryggheten ble presset mot hofta hans mens han ble mobbet av gjengen til Erik. Erik og gjengen hans tok et skritt nærmere og begynte å dytte Per frem og tilbake. Per hadde aldri vært kjent for å ha god kontroll over temperamentet sitt, og i dag var ingen annerledes dag. Hodet til hans begynte å bli varmt, han kunne føle blodet strømme gjennom blodårene. Han glemte helt tryggheten han hadde følt for to sekunder siden, det var som om den var borte. Han prøvde å kjenne etter den, men hånda hans ble bokset til av Kristian, våghalsen av gruppen. Per så seg rundt, hvorfor merket ingen lærere at han ble mobbet? Hvorfor brydde ingen seg om han? Hvorfor han? Hvorfor? 

Plutselig følte han en kraftig smerte i beinet. En av fotballspillerne hadde sparket han. En annen jente hadde tatt sekken hans mens han snudde seg får å se hvor sparket kom fra. Hun kastet den så alle bøkene og pennalet datt ut, men det verste av alt var att Per hadde glemt å låse Pc-en godt inne i sekken. Pc-en hadde glidd ut mens sekken var i lufta og var nå helt ødelagt. “Ops, det var ikke meningen å ødelegge Pc-en din, eller var det det?” sa hun på en utfordrende måte. Per kunne igjen føle tryggheten presset seg opp mot han. Uten å tenke over det, uten å ha kontroll over det strammet neven seg og føk rett mot ansiktet til jente, nesten som en refleks. Neven traff jente rett ved siden av høyre øye. Hun mistet balansen og kroppen smalt ned på bakken, alle var sjokkerte, inkludert Per. Han hadde ingen anelse over at han kunne gjøre noe sånt. Ingen bevegde på seg ikke en gang jenta, hun lå livløs på bakken. 

“Er du helt mongoloid eller? Hva var vitsen med det?” ropte Erik og stelte seg mellom Per og jenta, resten av gjengen kjappet seg til jenta. “Går det bra med det Sunniva??” ingen svar, det eneste man hørte var en svak puste lyd som kom fra munnen hennes. “Det går bra med henne Erik, bare bank han for henne”. “Jeg skal ikke bare banke denne jævelen...” Erik dro ut en kniv fra baklomma, han holdt den som om han hadde brukt den før. Blikket hans var ikke som en normal tenåring, det var et morderisk blikk. “Jeg skal gjøre en slutt på han”. Per var ikke det minste redd, noe som forvirret Erik. “Så du har akseptert døden ser jeg” sa Erik. Han fikk ikke svar, Erik begynte å springe mot Per. Øyeblikket før Erik skulle dra kniven opp i magen på Per, slo tryggheten til Per til. Den var nå i henda hans og den var veldig effektiv for Per. Erik mistet kniven, alle så mot Per med ikke noe annet enn redsel i øynene. Alle var forskrekket. Erik falt ned på bakken med et hull i brystet. Tryggheten ble lagt tilbake og alt ble stille. 

Per løper alt han kan, så fort som overhode mulig. Han vil bare komme seg bort, bort fra alt. Bort fra moren, bort fra klassen, bort fra gjengen til Erik, bort fra alt og være alene etter det han har gjort. Han vil bare finne et sted å være alene for alltid, ingen kan gjøre noe mot han om han gjør det selv først. Han stopper ved en vegg og setter seg ned. Han sukker, “dette er mine fineste klær jeg, jeg vil ikke skitne dem til, men må man så må man.” Per falt til høyre, tryggheten falt til venstre og fuglene fløy vekk skrikende som om en høy lyd hadde skremt dem bort.

Per løper alt han kan, så fort som overhode mulig. Han vil bare komme seg bort, bort fra alt. Bort fra moren, bort fra klassen, bort fra gjengen til Erik, bort fra alt og være alene etter det han har gjort. Han vil bare finne et sted å være alene for alltid, ingen kan gjøre noe mot han om han gjør det før dem. 

«Hey Per! Hvor går du`a» roper Erik, fra andre siden av gangen rett før Per rekker å gå ut døra. Erik er den «tøffeste gutten i klassen», han tror han er så mye bedre enn alle andre, i hvert fall Per. Skoledagen hadde nettopp blitt ferdig og Per skulle skynde seg ut av skolen for å slippe Erik og gjengen hans, men til ingen nytte. De tok Per snart igjen, men Per latet som han ikke hørte dem å fortsatte videre ut døra. «Du trenger ikke å dra hjem, du har jo ikke en eneste sjel som venter på deg der. Morra di sitter sikkert og drikker eller hva?» ropte Thea og lo høylytt sammen med gjengen sin. Thea hadde rett, moren satt bare hele dagen med en ølflaske i venstre hånd og fjernkontrollen til tv-en den andre. Moren enser ikke engang at Per bor med henne, en gang tok hun opp pistolen, som var lett tilgjengelig, fra bordet og holdte på å skyte Per fordi hun ikke kjente han igjen. Heldigvis tok hun pistolen ned. Så sa hun “bor du her enda?”. Per svarte ikke, han gikk bare opp på rommet sitt og satt der en stund. Sinnet boblet opp inne i han. Det gikk ikke an å holde det inne lenger. Per gikk løs på rommet sitt, ødela speilet, tok klærne ut av skapet og kastet dem opp i været. Han var ikke enda fornøyd. Per så seg rundt i rommet og festet blikket på stolen. “Perfekt”, tenkte han. Det neste man hørte var et stort bang etterfulgt av stillhet. 

“Er du døv eller? Vi stilte deg et spørsmål” sa en av de andre jentene som sto rundt henne og sperret alle utveier. Per kjente at noen røsket til sekken hans. “Du trenger ikke å dra hjem, det er jo ikke som moren din liker deg uansett, ingen gjør det!” Alle lo nå, til og med de forbipasserende. Alle unntatt Per. “Vet du hva, lille dritt?” sa Erik. Erik går alltid med skinnjakke og har piercing i øyenbrynet, noe som gjør han skikkelig tøff ifølge klassen. “Vet du hva som skal skje med deg nå? Vi skal få deg til å angre på at du ble født.” sa han og lo en ekkel latter som ville gjort Per redd om dette hadde vært en hvilken som helst dag, men i dag følte Per seg trygg. Tryggheten ble presset mot hofta hans mens han ble mobbet av gjengen til Erik. Erik og gjengen hans tok et skritt nærmere og begynte å dytte Per frem og tilbake. Per hadde aldri vært kjent for å ha god kontroll over temperamentet sitt, og i dag var ingen annerledes dag. Hodet til hans begynte å bli varmt, han kunne føle blodet strømme gjennom blodårene. Han glemte helt tryggheten han hadde følt for to sekunder siden, det var som om den var borte. Han prøvde å kjenne etter den, men hånda hans ble bokset til av Kristian, våghalsen av gruppen. Per så seg rundt, hvorfor merket ingen lærere at han ble mobbet? Hvorfor brydde ingen seg om han? Hvorfor han? Hvorfor? 

Plutselig følte han en kraftig smerte i beinet. En av fotballspillerne hadde sparket han. En annen jente hadde tatt sekken hans mens han snudde seg får å se hvor sparket kom fra. Hun kastet den så alle bøkene og pennalet datt ut, men det verste av alt var att Per hadde glemt å låse Pc-en godt inne i sekken. Pc-en hadde glidd ut mens sekken var i lufta og var nå helt ødelagt. “Ops, det var ikke meningen å ødelegge Pc-en din, eller var det det?” sa hun på en utfordrende måte. Per kunne igjen føle tryggheten presset seg opp mot han. Uten å tenke over det, uten å ha kontroll over det strammet neven seg og føk rett mot ansiktet til jente, nesten som en refleks. Neven traff jente rett ved siden av høyre øye. Hun mistet balansen og kroppen smalt ned på bakken, alle var sjokkerte, inkludert Per. Han hadde ingen anelse over at han kunne gjøre noe sånt. Ingen bevegde på seg ikke en gang jenta, hun lå livløs på bakken. 

“Er du helt mongoloid eller? Hva var vitsen med det?” ropte Erik og stelte seg mellom Per og jenta, resten av gjengen kjappet seg til jenta. “Går det bra med det Sunniva??” ingen svar, det eneste man hørte var en svak puste lyd som kom fra munnen hennes. “Det går bra med henne Erik, bare bank han for henne”. “Jeg skal ikke bare banke denne jævelen...” Erik dro ut en kniv fra baklomma, han holdt den som om han hadde brukt den før. Blikket hans var ikke som en normal tenåring, det var et morderisk blikk. “Jeg skal gjøre en slutt på han”. Per var ikke det minste redd, noe som forvirret Erik. “Så du har akseptert døden ser jeg” sa Erik. Han fikk ikke svar, Erik begynte å springe mot Per. Øyeblikket før Erik skulle dra kniven opp i magen på Per, slo tryggheten til Per til. Den var nå i henda hans og den var veldig effektiv for Per. Erik mistet kniven, alle så mot Per med ikke noe annet enn redsel i øynene. Alle var forskrekket. Erik falt ned på bakken med et hull i brystet. Tryggheten ble lagt tilbake og alt ble stille. 

Per løper alt han kan, så fort som overhode mulig. Han vil bare komme seg bort, bort fra alt. Bort fra moren, bort fra klassen, bort fra gjengen til Erik, bort fra alt og være alene etter det han har gjort. Han vil bare finne et sted å være alene for alltid, ingen kan gjøre noe mot han om han gjør det selv først. Han stopper ved en vegg og setter seg ned. Han sukker, “dette er mine fineste klær jeg, jeg vil ikke skitne dem til, men må man så må man.” Per falt til høyre, tryggheten falt til venstre og fuglene fløy vekk skrikende som om en høy lyd hadde skremt dem bort.