Vidar het han. Han var sønn av den fryktede pengeinnkreveren Espen Lie. Moren hans het Rannveig og var datteren til Mikkelsen.

Vidar Lie bodde i Fyllingsdalen i Bergen. Han var en vellutviklet ung herremann med kort blondt hår, blå øyne, og kraftige kinnbein. Vidar var stor av vekst, og sterkere enn de fleste på hans alder. Med sin enorme høyde på nesten 2 meter, og en kroppsbygging som en kroppsbygger, var han en typisk ledertype, en person som ikke lot seg tråkke på av noen. Den som prøvde å gjøre han eller noen av hans venner noe ondt, måtte gjøre regning med å få det hardt igjen, for var det noe Vidar hatet, så var det å bli herset med. I hans omgangskrets var det normalt å leve et hardt liv. Stjeling, slåssing og ikke minst bruk av ulovlige midler som narkotika var helt normalt, og de fleste av Vidars venner var nærmest "stamkunder" ved den lokale politistasjonen. Men Vidar derimot, hadde aldri hatt noe problemer med politiet, ikke fordi han var så mye snillere enn sine venner, men fordi han visste å komme seg unna før politiet kom. Skulle han være uheldig å bli tatt idet han gjorde en ugjerning, klarte han alltid å snakke seg ut av situasjonen ved hjelp av sine fantastiske evner til å kommunisere.

En dag fikk Vidar høre at Ingunn skulle ha stor fest, og Vidar og hans gjeng var selvfølgelig inviterte. Ingunn var en fager jente, hun var blant de vakreste i hele Bergen. Hennes varmende smil, fortryllende øyne og lange, vakre, blonde håret, kunne få ethvert guttehjerte til å smelte. Vidar var en av dem som hadde falt for henne, men til en forandring hadde ikke han enerett på Ingunn, for Ingunn hadde også et godt øye til Thomas. Thomas var sønn av Geir Stokke, som var en av erkefiendene til Espen Lie. Thomas bodde like utenfor Fyllingsdalen, nærmere bestemt Loddefjord. Han var leder for den beryktede "tigergjengen" som de kalte seg. Denne gjengen holdt til i Loddefjord, men nå viste det seg at også de var invitert på festen til Ingunn. "Det vil bli bråk på festen til Ingunn", sa Vidar til sin kamerat, Roger. "Thomas skal visst være interessert i Ingunn, og hvis han så mye som prøver å legge en finger på henne, da må han være beredt på å møte meg til duell." "Den som vinner vil få førsteretten på Ingunn", sa Vidar med en selvsikker stemme. Mer skjedde det ikke før dagen var kommet. Festen var godt igang, med masse folk og mye drikke. Vidar hadde tømt en kasse øl, uten at man engang kunne se på han at han var beruset. Plutselig skrek han: "Thomas har ikke engang turd å komme her idag, han er en pyse, og han er ikke verdig Ingunn!". Vidar hadde ikke talt ferdig før en kraftig røst ropte fra andre siden av rommet: "Her er jeg, trodde du oppriktig talt at jeg ikke ville forsvare min ære, og la deg Vidar, sønn av Espen Lie få Ingunn til din elskede!". Spenningen i rommet steg flere hakk, og det ble straks mer ampert. Vidar var tydelig forskrekket over den overraskende kommentaren. Han reiste seg og gikk rolig mot sin rival, vel vitende om at det var nå kampen om Ingunn skulle utkjempes. "Kom nå frem så vi kan få se hvor du er", skrek Vidar til Thomas. Fra det ene hjøret av rommet reiste det seg en svær kar, med en kraftig bygget kropp på størrelse med Vidars. "Så det er sånn du ser ut", lød kommentaren fra Vidar. Thomas sa ikke et ord, bare gikk rolig mot Vidar. Man kunne se fra øynene til begge to at dette ikke kom til å bli noe hygglig møte. "Du har en siste sjanse på å komme herfra med kroppen i fortsatt god behold, så jeg spør deg nå for siste gang om du lar meg få Ingunn uten kamp, eller om jeg må ødelegge deg for å få henne". Thomas svarte med en dyp, grov stemme: "Så lenge jeg har en kropp som fungerer, vil jeg kjempe for min elskede Ingunn".

"Du har møtt ditt Rubicon og gjort ditt kast, og jeg skal ikke sette meg imot din beslutning". "Vi får gjøre det opp mann mot mann utenfor, ingen våpen, bare meg mot deg". Festen var nå ikke lenger et sted med feststemte mennesker, som hadde det lystig sammen, men var nå blitt til en amper forsamling, der to kamphaner skulle bestemme skjebnen til den fagre Ingunn. Forsamlingen var nå trukket utenfor, og dannet en ring med de to store karene Vidar og Thomas i midten. "Nå er det ingen vei tilbake", sa Vidar ondskapsfullt. "Måtte den beste vinne", svarte Thomas med en selvsikker stemme. Thomas hadde omtrent ikke fått sagt setningen ferdig før Vidar hadde kastet seg over han. Det ble et voldsomt basketak, med slag og spark av kraftigste kaliber. Begge var innbitt på ikke å gi seg, for dette var ikke lenger bare en kamp om Ingunn, men også en kamp om ære og stolthet. Den som tapte dette slaget ville miste mye av sitt gode navn og rykte. Thomas hadde noe overraskende fått et lite overtak på Vidar, og stod og spente på en mørbanket Vidar. Vidar hadde begynt å blø fra hodet, samt hovnet kraftig opp under øynene og på leppen, etter kraftige slag fra Thomas. Men tanken på å miste Ingunn til Thomas gav Vidar ekstra energi, og han fikk slått Thomas midt i fjeset. Thomas ble tydelig rystet av det harde slaget, noe som gjorde at Vidar fikk overtaket. Vidar spente og slo på Thomas med alle kreftene han hadde igjen, og til slutt orket ikke Thomas mer, han skjønte at Vidar ble for sterk. Thomas mumlet med en svak stemme: "Hun er din, du var den sterkeste, du fortjener henne". Thomas måtte krype til korset, og innse sitt nederlag. Han var blitt påført en ærekrenkelse som det ville bli hardt å leve med, men han innså at å ha livet i behold, var bedre enn å ofre seg for Ingunn.

Vidar hjalp den hardt sårede Thomas opp. De mange tilreisende fra Loddefjord kunne ikke annet gjøre enn å plukke opp restene av Thomas, og hjelpe han hjem igjen.