De hadde gått i mot henne for 1000'ende gang. Funnet noe de kunne hakke på. Denne gangen var det oppførselen hennes, andre ganger hadde det vært klærne, sminken og alt annet de kom på. Men hun brydde seg ikke. Trodde hun i hvertfall.. Eller... Hun hadde aldri "ikke brydd seg", men hun hadde lært å ikke ta seg så veldig nær av ting. Når det kom til venner hadde hun ikke stort utvalg. Det var bare folk som lurte henne til seg, for så å svikte henne. Hun hadde blitt skjelt ut utallige ganger, men hun var jo så flink til å slenge dritt tilbake. Hun var nok ikke helt uskyldig, nei. Noe måtte hun jo ha gjort for at de skulle bli sånn, men hva, det visste hun ikke.

Hun bodde hos fetteren sin. Han var 19 og singel. Da var hun god å ha. Når han kom full hjem og hadde hjertesorg var hun god å "klemme på". Han gjorde ikke akkurat saken så mye bedre, men hun hadde jo ingen andre. Foreldrene hennes døde i en bilulykke for 5 år siden. Hun kom aldri over tapet. Men fetteren hennes var jo snill, selvfølgelig, det var bare at han ikke var helt klar over situasjonen hennes. Han hadde lært henne å røyke. Som om det er så bra!, sa folk noen ganger. Tenk om det var det da? Røyken hjalp henne gjennom hverdagen. Hun glemte alt og alle. Moren hadde aldri latt henne røyke. Moren... Hun tørket bort en tåre før noen så det. Selvfølgelig savnet hun faren også, det var bare at hun og moren hadde et bånd. Et bånd hun ikke kunne forklare...

Det skulle være sommeravlsutning på en strand like ved. Hun tenkte at hun like så godt kunne bli med. Ikke at hun hadde lyst i det hele tatt, men fetteren skulle ut, og hun orket ikke enda en kveld alene. Det var bedre å sitte helt for seg selv et sted hvor det var folk, enn å sitte alene i et hus midt oppi skogen. Så hun dro på festen. Snart kom hun til å angre sterkt på det…

Alle stirret på henne når hun kom. De hadde vel ikke tenkt at hun skulle komme, hun pleide jo ikke å stille opp på sånne ting. Så begynte de å hviske.. - Kom HUN hit? Herregud, hva er det hun har på seg?, men det var egentlig helt vanlig. Hun gikk fort forbi alle sammen, og satt seg ned et stykke unna de andre. Det var deilig å komme bort fra de stirrende øynene. Plutselig hørte hun skritt bak seg. Det var en av jentene i parallell klassen. - Vi skal liksom tenne bål bortpå der, blir du med eller?, spurte jenta. Hun trakk på skuldrene og ble med. Det kan vel ikke skade, tenkte hun. Når hun kom dit hadde de allerede tent på bålet. Det var stort, og de hadde utdelt drikke også. Hun gikk bort en plass og stelte seg der. Det var godt og varmt ved bålet, og det var først nå hun merket at hun frøs litt. Så skjedde det. - Hei du!, ropte en gutt som stod over bålet. - Hvordan døde foreldrene dine igjen??, spurte han nysgjerrig. - Flyulykke, jeg har jo sagt det…!, sa hun litt fortvilt over at ingen kunne huske det. - Sikker på at de ikke drepte seg selv fordi de var så lei av deg?, sa han og begynte å le. Det gjorde de andre rundt bålet også. Hun kjente at tårene presset på, snudde seg og gikk. - Hei, ikke gå da!, var det noen som ropte. Hun ignorerte det og gikk.

Som en ensom ulv trasket hun bortover de mørklagte gatene. Ingen likte henne som hun var. Alle gjorde det så mye verre enn det var. Hun hadde alltid vært annerledes. Alltid likt å gjøre som hun selv ville. Men nå... Nå hadde det gått for langt.

De hadde sagt noe om foreldrene hennes. De hadde sagt rett oppi trynet hennes, at foreldrene hennes drepte seg selv på grunn av henne. Skjønte de ikke hva hun følte da? Skjønte de virkelig ikke at hver gang noen sa noe om foreldrene hennes, fikk hun skyldfølelse? De skjønte nok ingenting. Men hun skulle gjøre noe med det. Hun skulle gjøre sånn at alle i klassen hennes, alle på hele skolen, skulle få skyldfølelse. Og hun visste akkurat hvordan.

Hun måtte skyndte seg hjem før fetteren kom. Fetteren! Han hadde hun ikke tenkt på. Hun ville ikke at han skulle få skyldfølelse… Hun fant frem penn og papir og skrev et brev. Når hun var ferdig gikk hun opp på badet. Hun visste det var noe skarpt der. Ja, innerst inne i skapet lå det en saks, den kunne hun bruke! Hun satt seg på kanten av badekaret, dette måtte gå fort. Det kunne ikke være lenge til fetteren kom hjem, så hun måtte bli ferdig med det. Hun tok saksen og begynte å skjære over pulsåren. Saksen var ikke skarp nok! Hun fortsatte og fortsatte. Plutselig slo en smerte mot henne. Det begynte å piple blod ut av hånda. Det tok ikke lang tid før hun var borte.

Fetteren kom hjem. For en gangs skyld var han ikke full! Han gledet seg som et lite barn til å møte henne og fortelle henne “nyheten”. Når han kom inn døra var det alt for stille. Det sto en lapp på bordet. Det er sikkert bare henne som skriver at hun har lagt seg, tenkte han for seg selv. Men så…
Kjære deg!
Jeg har dratt for å møte mamma og pappa.
Men slapp av! Det er ikke din feil i det hele tatt.
Takk for gjestfriheten, og at du har vært så snill mot meg.
Hilsen Mona.
Brått skjønte han hva hun hadde gjort. Han sprintet opp trappen, og der fant han henne. Død. Men... Det var noe rart med henne... Hun smilte! Fetteren falt på knær ved henne og gråt.