Silvia løper sammen med broren Caio gjennom den våte regnskogen. De nakne føttene deres berører bare så vidt bakken når de fyker fram mellom planter og trær. Silvia kjenner blodet banke i halsen og brystet. Hun kan ikke tenke klart. Det eneste som står i hodet på henne nå, er å komme seg vekk. Vekk, vekk, vekk. Caio snubler bak henne. Skal hun stoppe? Musklene verker og det skjærer i lungene når hun puster.

Caio har snublet i en stor grein som ligger veltet. ”Silvia!” Stemmen hans er ikke mer enn en hvisking. All luft har blitt slått ut av ham. Silvia prøver å puste rolig, men det går liksom ikke. Hun dytter vekk noen blader og kommer seg bort til ham. Hjelper ham opp. ”Vi må løpe”, hveser hun. ”Tenk om det følger etter oss.” Stemmen hennes knekker. Caio synker ned på bakken. ”Vi har løpt langt, det vil ikke komme hit”. Silvia krøker seg sammen på bakken. Prøver å puste.

Caio setter seg inntil henne og legger ansiktet i hendene. Han puster. Mye. Silvia stryker ham på skulderen, og han puster noe roligere. Hun vet ikke hva hun skal si. Monster… Det skjedde bare ikke. Det gikk ikke an. Hun ser på den så høyt elskede skogen rundt seg for å finne litt mer ro. Fargede blomster og høye trær. Solstrålene brytes vakkert av de knallgrønne bladene.

Det er stille en stund, bortsett fra den uregelmessige pusten. ”Hva var det der?” sier Caio til slutt. Silvia tørker svetten av pannen. Hva var det egentlig? Et enormt vesen kom ned langs gaten. Det liknet noe på en edderkopp, bare det hadde mange flere bein, og sorte øyne rundt hele hodet, eller kroppen, eller hva det nå var. Det hadde to lange følere eller armer stikkende ut. Selve vesenet var vel nesten tre meter høyt.

Silvia reiser seg. ”Vi må ikke stoppe”, sier hun. ”Hva med trehytten?” spør Caio. Silvia nikker, og de begynner å løpe igjen. Gjennom det evige grønne. Papegøyer og aper skriker og vannet høres når det renner rolig gjennom Amazonaselva, ikke langt unna Rio de Janeiro. Det tar ikke lang tid før de kommer til et stort tre med mange vridde greiner. Kanskje femten meter oppe er det bygget en solid, mørkebrun trehytte. Silvia tar tak i en grein og begynner å klatre.

Ikke lenge etter ligger de to barna på det rue tregulvet i hytten. Silvia snur seg over på siden. Ser på Caio. Han er ikke mer enn ni år. Samme som henne. Ansiktet hans er svett, fullt av frykt. ”Det kommer,” hvisker Silvia. ”Den fulgte etter oss inn hit.” Caio ser først forferdet ut, men legger snart ansiktet i roligere folder. ”Det vil ikke nå oss her oppe.” Han legger hodet ned på plankene og ser i taket. En sprekk har blitt gravd ut av maur, og noen av dem piler rundt i området. Mygg og andre insekter svirrer rundt. Lyset går som en hvitgul laserstråle ned fra hullet i taket, og viser fram de minste støv- og pollenpartikler.

”Mor og far..” Caio legger ansiktet mot de fillete buksene som dekker knærne. De har ikke sett foreldrene sine siden monsteret startet å angripe regnskogen. Vil de noen gang få se dem igjen?

Silvia får øye på en liten frosk i et hjørne av hytten. Det er en blå liten frosk. Blå frosker betyr lykke. ”Se!” Silvia peker på det lille dyret i hjørnet. Caio løfter hodet og får øye på frosken. Han kommer med et lite, skjevt smil.

Det går noen minutter. Så…

”Nei!” skriker Caio. Han er på beina på et par sekunder. Silvia snur seg raskt. Caio stirrer på utgangen til hytten. ”Monsteret!” Stemmen hans er bare et vettskremt vræl. Nå ser Silvia det. De enorme griperne tar tak i greinene over hytten. ”Det kommer og tar oss,” Silvias stemme kan nesten ikke høres. Caio stiller seg i hytteåpningen og skriker til det. ”Kom deg vekk herfra!” Han er helt desperat. De ser monsterets enorme hode heve seg opp. De mange sorte hullene monsteret har til øyne stirrer inn i Caios to blekgrå, fine øyne.

Silvia rygger bakover. Tråkker nesten på lykkefrosken som forskrekket kaster seg unna og hopper bort i motsatt hjørne av hytten. Monsteret reagerer ikke på Caios skriking i det hele tatt. ”Den tar meg!” En av de enorme følearmene til monsteret tar tak rundt livet på Caio. Han hyler og griper tak i dørkarmen mens beina hans faller utfor.

Silvia får brått sjokk. Han er i ferd med å falle utfor. Monsteret blir borte på brøkdelen av et sekund. Hendene hans glir ned langs dørkarmen og blir penetrert av utallige fliser.

Han skriker, ansiktet hans er fortrukket av frykt. Han glir nedover og klarer ikke gripe hyttens dørkant. Han klarer heller ikke å få fotfeste på de solide greinene under. Han forsvinner ut av Silvias synsfelt, og det høres bare noen dump og smell idet han treffer noen greiner på veien nedover. Så et større dump. Så… Stillhet.

Silvia står som limt inntil veggen. Hun tør ikke gå frem og se. Blikket er stivt festet på frosken. Hun kan høre lydene fra vinden som rører bladene og de utallige dyre- og insektartene. Hun ser ut, men ser tilbake på den bittelille frosken. Kan den gi henne lykke nå?

Hun trekker pusten dypt. River blikket fra frosken og tar et langt steg mot utgangen av hytten. Ser ned. En guttekropp iført brune bukser og en litt fillete blå genser ligger ved foten av treet. Helt urørlig.

Epilog

Silvia løper inn i byen. Gjennom gater. Rundt hjørner. Over fotgjengerfelt. Hun presser seg gjennom menneskemengder. Tårene siler nedover ansiktet og snørret er dratt utover leppene hennes. Hun sprinter opp til inngangsdøren til hjemmet sitt, og banker på som besatt.

Det klikker i en lås, og døren åpnes. Mor stirrer på det gråtende barnet utenfor døren. ”Silvia!?” Hun tar tak i barnet og halvveis bærer henne inn. Far reiser seg fra sofaen. De plasserer henne i sofaen og far tørker av ansiktet hennes med et tørkle. De mørkhudede foreldrene ser på Silvia med et forvirret og sjokkert blikk.

”Caio falt ned fra hytten i treet. Vi må skynde oss!” Foreldrene ser forskrekket på henne. ”Lever han?” spør mor med hevet stemme. Tårene flommer igjen, og Silvias øyne er bare smale, våte streker. ”Vi lekte bare... Et monster skulle ta oss.”