”Javel?… Du sier ikke det?… interessant…”

Noen ting endrer seg aldri. Det er 22 år siden jeg sist satt i politiavhør, og nå gjør jeg det igjen. Politimannen ser på meg som om jeg er et avskum, men han vet ikke halvparten engang… for 22 år siden var jeg 18 år, og satt i politiavhør på grunn av et mord. Jeg har aldri likt livet, og jeg har gjort mitt beste fra og hindre folk fra og leve det. nå sist var det en skolebuss som gikk i lufta.

Alle sier at man må starte i det små. Men ikke jeg, jeg startet min ”karriere” med og sprenge et Boeing 737 i lufta.

Det var et fantastisk syn. Alle mulige farger og kroppsdeler fløy overalt. Rett foran beinene mine havnet en liten dokkearm. Det var en behagelig følelse som grodde fra magesekken og ut til resten av kroppen, sommerfugler som kilte i kroppen. Og menneskene. Menneskene klappet ikke engang! Så uforskammet! De bare løp rundt og skrek som noen galninger. Et lite jentebarn løp forbi meg mens hun sa til den gråtende mammaen hennes at på det flyet satt pappaen hennes. Den rosa kjolen til jenta hadde fått små blodflekker på seg. Jeg så på henne og smilte. Hvem ville noen gang forestille seg at en yndig og uskyldig liten jente på 18 år hadde laget et så vakkert og fargerikt fyrverkeri? Mammaen til den lille jenta var helt knust, så jeg gikk mot henne og spurte om hun kunne tenke seg en barnevakt mens hun ringte familien sin. Hun nikket og gikk mot en telefonautomat. Jeg så på jenta igjen. Hun hadde en liten lysebrun teddybjørn i armene, dem var gammel, sliten og hadde et sjarmerende preg over seg. Jeg fikk høre at teddybjørnen het Tom akkurat som pappaen hennes. Det gledet meg og høre at den avdøde pappaen hennes skulle leve videre i en patetisk bamse. Jeg tenkte at hun kom til og få psykiske problemer av og tro det. Jeg spurte hva jenta het og fikk vite at hun het Mona, jeg løy og sa at det het jeg også. Jeg tok jenta i armen, jeg tror jeg tok hardt fordi hun begynte og gråte. Jeg unnskyldte meg, og så inn i de grønne øynene hennes. Noen tårer var på vei nedover kinnet hennes, jeg tørket dem bort og spurte om hun ville være med meg på do. Hun nikket.

Veien til toalettet var lang den gangen, min i ettertid kan jeg se at det kun er 200 meter unna der jeg satt. Men det virket langt med en liten 5-årig jente men en rosa blodflekkede kjole og halvlangt lysebrunt hår slepende etter meg. Vel inne på toalettet var det ingen der overhodet. Folk hadde løpt ut i vill panikk noen hadde slengt dopapir på gulvet og en vannkran stod fortsatt og rant. Det så helt forferdelig ut det inne. Mona og jeg kom inn. Hun så på meg og sa at hun også måtte på do. Det kunne ikke ha passet bedre. Alt tok kun et par minutter. Jeg tok tak i Mona. Hun skrek høyt, men jeg presset en hånd for munnen hennes, hun bet i den, og jeg kjente at blodet boblet i meg. Jeg tok tak i nakken hennes og dyttet hodet hennes inn under vannet og holdt den der. En kamp om luften utbredde seg og hun sprelte som en gal i hånden min, men etter at jeg hadde slått hodet hennes i vasken et par ganger ble hun rolig. Jeg slapp jentungen ned på gulvet og snudde meg, bak meg kunne jeg høre at jenta strevde med og puste, surklingen fra vannet i luftrøret hennes ble gjennomtrengende og jeg ble rasende. Jeg snudde meg, tok avsats og sparket benet mitt hardt inn i det ugjenkjennelige ansiktet hennes. Et grøssende knas bredte seg utover toalettet idet hodet hennes gikk inn i den flisbelagte veggen, men det var ikke flisene som hadde knust. Jeg snudde meg og gikk mot døra. Det var utrolig behagelig følelse som var i kroppen min, som en stor lettelse, en deilig blanding av glede, lettelse og kanskje litt kjærlighet.

Igjen lå et blodig lik av en 5-årig jente i en helt blodrød kjole, og på gulvet ved siden av lå en gammel og pjuskete teddybjørn med navnet Tom. Jeg tok den opp og dyttet den i lomma.

Etter denne hendelsen ble jeg arrestert og satt i fengsel for grov mord på 74 passasjerer ved SAS sitt fly og en massakre på en 5-årig. 21år senere slapp jeg ut. ”en gal morder på frifot” sa de andre. Politiet sa at jeg var forandret , men jeg visste at jeg fortsatt var den gode, samme gamle. Like fascinert av kjente massemordere og deres metoder som alltid. Det forandret seg aldri. Det er mye politiet tror de vet som de overhodet ikke har peiling på. Lenge gikk jeg og planlagte hvordan det neste ”oppdraget” skulle bli, og alltid gjentok den samme hendelsen med Mona gjentatte ganger i hodet mitt.

Nå har politimannen satt seg ned på stolen i avhøringsrommet og jeg legger bedre merke til at den triste grå fargen på veggene faktisk minner meg om hvorfor jeg er her. Mannen har en antydning til tårer i øynene sine. Det som skulle vært hvit i dem er nå blodsprengte, nesten som kjolen til Mona. Jeg blir nesten glad bare ved tanken på at jeg nettopp har fått et annet menneske til og nesten gråte. En glede som får meg til å trekke på smilebåndene. Politimannen ser på meg med de stikkende øynene som om jeg er en Golden Retriever med rabies. Som om jeg var et dyr i psykisk ubalanse som myrdet andre bare for og se det siste blikket fra dem, da øynene skriker om og la de være i fred. Men øynene hans tar feil, det er ikke bare derfor jeg gjør det. Jeg gjør det for blikket i øynene, det ”rushet” i kroppen når du har makten til og et annet liv, for synet av en som tar sitt siste åndedrag. Det er et vakkert syn. Det er det jeg ånder og lever for.

Etter og ha sittet i det samme grå rommet i 21 år med den samme sorte flekken over skapet, det samme blodet mitt utover speilet og de samme deilige tankene om Mona sine siste sekunder, var jeg enda ikke lei. Jeg kunne fortsatt smile og le inne i meg når jeg så for meg Mona sine siste minutter.

Politimannen forteller meg om hendelsen meg Mona, men jeg bare smiler og ser dumt på han. Øynene hans er helt sorte, han hever hånden idet han reiser seg og slår meg rett over tinningen. Jeg detter av stolen og merker at blodet i meg bobler akkurat som da jeg sparket inn det lille uskyldige hodet til Mona inn i veggen. Jeg reiser meg og ser han inn i øynene mens jeg knurrer. Blikket hans blir stivt og en anelse med sjokk blir merkbart i øynene hans. Han tar et par skritt bakover og stopper når han treffer veggen. Jeg går raskt mot han, øynene hans lyser av frykt idet jeg tar tak i adamseplet hans. Han fryser til is mens jeg bruker alle mine krefter på og klemme det sammen. Politimannen brekker seg og jeg kan se langt ned i halsen hans og ser at blodet stiger i halsen hans og kommer ut av munnen, men jeg klemmer videre. Jeg hører knitring og knasing fra adamseplet idet det kollapser i halsen hans. Han segner om, blodet fortsetter og komme ut av munnen hans, jeg smiler til han før jeg snur meg. Bak meg kan jeg høre at mannen strever med og puste. Surklingen fra blodet i lufterøret blir intens og jeg klarer ikke og styre meg. Jeg snur meg, tar avsats og sparker benet mitt inn i det likbleke ansiktet hans. Blodspruten står ut fra det som kan se ut som munnen hans som en stor og vakker fontene. Jeg bøyer meg ned og tar opp politiskiltet hans, det drypper blod fra det. jeg står stille en stund, til jeg fester skiltet hans på genseren min. Jakken hans som henger på stolen, tar jeg også. Jeg står et øyeblikk og ser meg rundt mens jeg tar på meg jakken. På gulvet ved siden av politimannen ligger teddybjørnen Tom som politiet tok fra meg. Den er ikke vasket så, blodet hennes har tørket inn i stoffet. Bamsen har fått et vakkert rødskjær. Jeg bøyer meg ned og tar opp bamsen, jeg trykker den inntil munnen min og kjenner den søte smaken av gammelt blod, jeg har savnet det. Jeg står en god stund og kjenner på den søte og gode smaken, den brer seg fra tungen og ut til hele munnhulen, før jeg dytter bamsen i lommen og begir meg ut. Ute i gangen er det helt stille, ikke et ord blir sagt eller hørt og ingen legger merke til at jeg går rolig ut til resepsjonen. Gulvet her er skittent og møkken ligget i små hauger, det er mange kriminelle som har gått ut og inn her. Men ikke jeg. Jeg er på vei ut herfra, for godt.

Når jeg kommer ut på trappen til politihuset ser jeg det, det står minst 100 politimenn der, alle med geværer pekende på meg. På MEG altså! Hva har jeg gjort for og fortjene dette? Alt jeg gjorde var og hjelpe. Jeg ser rundt meg og kan se at alle geværløpende er rettet mot meg. Jeg ser opp på himmelen, aldri har den vært så blå, aldri har sommerbrisen luktet så godt, og solen skint så kraftig. Idet jeg skal til og se ned på politimennene merker jeg det. som en finger som borer seg inn under huden, en kule som treffer meg. Rett i høyre skulder, smerten brer seg utover i kroppen som en ildstripe og det svir. Det svir i hele armen. Jeg ser ned på den og kan se at blodet piplet ut. Jeg merker at jeg blir svimmel. Flere kuler treffer meg, og jeg skriker. Smerten blir overveldende og jeg faller om. Jeg strever for og holde øynene mine åpne, men gir opp.

Det blir for vanskelig og puste...