Morgenen er kald og grå. Utenfor brakkene snør det. Jeg er sliten, trøtt og sulten selv om jeg nettopp har fått frokost. En liten skalk. Foran meg venter en lang dag med hardt, umenneskelig arbeid.

Plutselig begynte vaktene å skrike. Jeg er redd. Men samtidig vet jeg hva som skjer. Jeg og pappa går ut fra brakken.

Vaktene roper noen tyske banneord, og sier at alle må tilbake til arbeidet. En gammel mann, presser seg fram fra klyngen. Han sier at han klarer ikke dette en dag til. Den unge vakten går fram til mannen, kaller han stygge ting og skyter. To fanger kommer fram, og bærer den døde mannen med seg. Jeg har aldri sett noe slik. Jeg har bare vært her i en uke, men føler på meg at dette kommer jeg til å se flere ganger. Tårene presser seg på. Jeg begynner å gråte. En vakt kommer bort og sier: ”Ta deg sammen gutt” og slår meg på kinnet.

Jeg våkner igjen av et skrik. Det er fortsatt kaldt og grått ute.

Denne gangen ligger ikke pappa ved siden av meg. Jeg begynner å lure. Jeg spør de andre i brakken, men de har heller ikke sett han. Jeg skriker: ”PAPPA!! PAPPA!! Hvor er du?!”

Ingen svarer. En ung dame, kanskje 18 år, kommer bort til meg. Hun sier at hun skal hjelpe meg å finne pappaen min. Jeg blir lettet, samtidig som frykten for at noe har skjedd ham, vokser.

”Hei, mitt navn er Sahed”, sier jenten. ”Jeg heter Samuel”, svarer jeg. Om kvelden deler jeg og Sahed maten vår. Så hører jeg noen snakke om pappaen min. De sier at han fikk dusje fordi han har jobbet så bra. Jeg blir så glad at jeg klemmer Sahed. Jeg kjenner også at jeg blir misunnelig. Jeg håper at jeg også skal få dusje, siden jeg bare er 10 år.

PANG! Jeg våkner med en gang. Vaktene roper. Vi skal egentlig ut å jobbe i den kalde og gråe morgenen, men jeg og Sahed bestemmer oss for å finne pappa.  Jeg vet at han lever. Han fikk jo dusje. Jeg gleder meg til å se han igjen. Nå som han er rein. Vi går ut med de andre, og går til steinene. Så går vi rundt og Sahed spør andre: Har du sett nr 52217?” Ingen som har sett han. Jeg spør Sahed hvorfor hun spør om de har sett nummer 52217. Hun svarer at det er så mange folk i leiren, og at alle har hver sitt nummer.

Det er ennå grått og kaldt ute. Jeg har ennå ikke funnet pappa, og jeg begynner å gråte. Sahed kommer og trøster meg. Hun sier at vi skal finne han. Vaktene roper veldig høyt utenfor. Dette er ikke vanlig roping, tenker jeg. Alle må stille seg opp på en rekke. Vaktene roper at siden alle har vært så flinke å jobbe, skal vi endelig få dusje. Jeg kjenner en lettelse flyr gjennom kroppen min. Jeg snur meg, og ser på Sahed. Jeg har aldri sett hun smile så mye. Den kalde og gråe morgenen ble plutselig varm og fargerik. Vi går mot dusjene.

Inne må vi ta av oss alle klærne, og Sahed må gi fra seg smykket hennes. Vi er kanskje 100 stykker som står inne i rommet. Venter på at vannet skal treffe oss.

Men så begynner det å lukte rart. Jeg kjenner at jeg ikke får puste. Sahed tar hånden min. Folk faller som fluer. Jeg og Sahed og. Så, blir alt grått og kaldt igjen.