Han stod der, ved kaien, han stod alltid der, han ventet på noen. Ikke visste jeg hvem den personen var, men hun var høy, høyere enn noen kvinne jeg hadde sett før. Men han ventet også på meg. Det var en kald novembers kveld , hver kveld siden februar hadde jeg stått her, på samme sted, for han. Vi visste begge godt at vi var forelsket i hverandre, selv om ingen andre så det. Da kvelden var over pleide jeg og være med han hjem. Vi drakk alltid en type vin fra Italia og utvekslet noen få ord. På sommeren satt vi oss kanskje ut på verandaen hans, jeg hadde fått med meg at han var interessert i fotografering, veggene hans var tapesert med bilder, og en vegg med bilder av meg. Jeg visste ikke hvor noen av de kom fra, men godt visste jeg at han spanet meg. Jeg visste også at det ikke var noen andre enn han jeg tilhørte.

Da natten var omme, vekket han meg fra sengen han hadde lagt meg i, han la meg alltid i den så alt for myke sengen på det grønne rommet der han lå sammen med meg etter at jeg hadde sluknet. Så fulgte han meg hjem, etter å ha gitt meg en fortreffelig frokost. Han lente seg alltid inntil dørkarmen på kjøkkenet, helt til den knirket. Så stilte jeg meg på tå og la hendene mine henslengt om nakken hans, jeg planten nøykatig åtte sjenerte kyss på leppene hans før han la hendene sine om midjen min og trakk meg nærmere, flere kyss fulgte på. Fabelaktivt.

Da han hadde fulgt meg helt hjem til døren min, gikk jeg bakover mot døren og la så håndflatene mine inn mot den mens jeg så opp i det vakre ansiktet hans, han visste godt at han kunne kysse meg nå, ettersom ingen så på. Han kysset meg også, flere ganger, la så til med en hviskende stemme at han elsket meg og så meg senere. Så gikk han og jeg ble stående alene og se på han helt til han ble utenfor synsvidde. Han var perfekt, det var han jeg ville gifte meg med og tilbringe livet mitt sammen med, bare synd det at han var broren min.