For meg å stå opp om morgenen, kan enten være som en drøm eller et mareritt. Som regel det siste. Det kommer helt an på… mye rart.

En perfekt morgen: Det er lørdag. Jeg våkner opp og er ètt hundre prosent uthvilt. Strekker meg lenge fra den ene siden til den andre og kjenner at alle ledd er i topp form. Trekker for gardinene og ser en knallblå himmel, fugler som kvitrer og bier som summer. Jeg tasser med lette skritt inn på det nyvaskede, krystallgrønnsåpe luktende badet og hopper inn i dusjen. Etter den deilige varme dusjen tar jeg på meg en morgenkåpe og setter meg foran TV`n.

En vanlig morgen: Mandag – fredag. Jeg våkner opp rett før jeg blir skutt i ryggen av en ekkel uteligger uten tenner. Hjernen prøver febrilsk å få kontakt med armer og bein, men lykkes ikke. Etter en del småsoving sitter jeg omsider på sengekanten.

Plutselig skvetter jeg til. Jeg spretter fire, fem meter opp i luften og kikker urolig på klokka. Jeg har sinnsykt dårlig tid. Nå går alt mye raskere. For raskt. Jeg hiver på meg klærne, krasjer med dørterskelen og treffer gulvet med et brak. Jeg reiser meg opp lynraskt og sparker til terskelen så hele huset rister. Da begynner hunden å bjeffe, og det vekker opp monsteret som ligger og sover oppe på soverommet. Min egen mor. Helvete er løs. Himmelen blir svart. Bønder rundt om i hele landet kaller inn alle sauene sine fra beite. Røkke selger alle sine aksjer. Jeltsin leter febrilsk etter sin svarte atomkoffert blandt gamle vodka flasker, og sist men ikke minst, kongefamilien forlater Norge i sitt private jetfly. Det blir noen sekunders stillhet. Døren smeller opp og ut kommer et vesen fra en annen planet. Jeg venter på den fryktede atombomben. Da kommer ordene. Trekk i ukelønn, husarrest, ikke mat på fjorten dager, samfunnstjeneste…

Endelig har jeg kommet meg på sykkelen. Det plask regner og blåser kraftig. Idet jeg svinger ut av oppkjørselen og inn på hovedveien kommer en svart Volvo farende i stor hastighet. Den skyller store deler av en stor pytt over meg. Jeg sykler videre som en helt for ikke å komme for sent. Det hele ender med at jeg mister kontrollen over sykkelen ned en bratt bakke og stuper med hele meg oppi en blanding av løv, visne barnåler, sørpe og vann. Til slutt får jeg svingt inn i skolegården. Gjennomvåt, skitten og kraftig forslått. Jeg beiner inn og banker på døra.. Ingen svarer. Jeg drar døra til meg, men den er låst. Da slår det meg som lyn fra himmelen:

Det er valgdag og vi har fri. Jeg synker sammen i korridoren og tenker at den uteliggeren like godt kunne ha skutt meg…