Taust. Alt var taust. Helt til hun kunne høre brølene igjen. Dundring og smelling i bordet, vrælingen til moren og ikke minst de ynkelige, smertefulle hikstene til Adrienne. Hun lå sammenkrøllet i hjørnet på det skitne vaskerommet og småtittet bort på Alice, så man tydelig kunne se de såre øynene hennes. Det var først da Alice innså at det var et helvete hun og lillesøsteren levde i.

Det skjedde hver bidige dag. Som oftest flere ganger om dagen. Men hvem kunne vel vite det? Hvem kunne vite hva som skjedde i det lille, koselige røde huset på toppen av St. Torwald’s vei? Alice visste at bare hun kunne gjøre noe. Men hun klarte det ikke. Tanken på å bli sendt på barnehjem eller til fosterforeldre drepte henne nesten. Tenk om hun og hennes 6 år gamle søster, Adrienne skiltes. Nei, det var ikke et alternativ en gang! Hun husket dagen før. Og alle dagene før der igjen. Fra da hun var bare 5 år gammel. Hun kom hjem til et kaos av rot. Moren lå på sofaen med blodige sår hun prøvde å skjule. Og mens Alice passet på Adrienne, kom faren hjem fra jobb og sendte de to søstrene rett ned på vaskerommet. Da visste Alice at moren og faren ville krangle igjen. Noe som ville ende opp med tårer, blodige sår og undrende naboer.

”Livet er bare jævlig,” Alice så seg rundt. Hun satt midt på stuegulvet med et illeluktende ullteppe rundt seg. Hun skvatt til da hun hørte moren stønne høyt i sofaen. Alice så ned. Pleddet var dekket med blod-og rødvinsflekker. Ved siden av seg, så hun en skarp kniv. Den glinset og blinket i den ene, lille solstrålen som slapp inn bak det møkkete vinduet. Den var veldig fristende. Hun hørte barnelatter utenfra. Det gjorde et sterkt inntrykk på henne. Tenk om hun kunne være ute på sommerdagene og spille ballspill med Adrienne. Men faren hadde stengt henne inne. Han hadde sagt at hvis hun våget seg ut av huset, ble hun stengt inne på vaskerommet for resten av livet. Det var sånn det var. Alice hadde alltid lurt på hvorfor hun ikke kunne ha ordentlige foreldre. Som lot henne få bade med venner. Så hun kunne le og ha det gøy. Det kunne hun før hun startet i 1.klasse. Spørsmålet var: hvorfor?

”Adrienne, hvor har du vært?” Alice våknet brått fra tankene. Da hun så Adrienne subbe bortover gulvet, innså hun en ting: Adrienne kunne ikke vokse opp på denne måten. Med en full mor og en far som stenger henne inne på vaskerommet hver gang han skal kjefte på moren. Og en far som ikke lar henne få gå ut, fordi han er redd for at hun skal fortelle det til noen. Det ville ikke vært en god nok oppvekst for Adrienne. Heller ikke for Alice selv. Med et smell kom faren inn i stuen, etter en kort arbeidsdag. Han bannet et par ord, før han halte moren opp av sofaen og inn på det lille kjøkkenet. Så kom han inn i stuen igjen og skremte Alice og lillesøsteren, Adrienne ned på vaskerommet. De kom tidsnok til å se en rotte pile inn i et hull. Så begynte bråket oppe fra. De kunne høre rop og mas om penger.

Alice så bort på lillesøsteren som lå på gulvet med hendene for ørene. Så halte hun fram kniven fra genseren. Den fristende kniven hun ikke hadde klart og motstå. Men da hun så Adrienne’s fortvilte ansikt, gjemte hun den igjen. ”Ta det med ro, Adrienne. Jeg skulle ikke gjøre noe.” Men Adrienne var på gråten. Nei, Alice kunne ikke. Hun kunne ikke sende seg selv opp til himmelen. Da måtte hun dra fra Adrienne, og det ville være å svikte henne fullstendig. Men det gikk ikke an å leve som dette. Tilbringe livet på et vaskerom. Hvis Alice ikke kunne reise fra Adrienne, var den eneste muligheten å ta henne med seg. Bare de kom til himmelen. Bare de slapp dette helvete. Det var akkurat da Alice så en sekk med rottegift bak noen kasser at faren kom og hentet dem. Han sa at dette ikke var deres feil, men at de burde tåle såpass.

Alice drømte om denne himmelen. Der alt var godt og engler passet på deg. At de sang rundt deg. Men drømmen ble brått avbrutt av et halvkvalt skrik. Nå var hun definitivt ikke i himmelen. Det var Adrienne som hadde laget det skjærende skriket. Men hun sov fortsatt. Da kom Alice på drømmen sin. Om himmelparadiset og englene. Hun trengte bare rottegiften på vaskerommet. Også måtte hun få med seg Adrienne. Da Alice reiste seg, våknet Adrienne som et murmuldyr. Alice forklarte henne at hvis hun ble med henne ned på vaskerommet, skulle de fly opp mot himmelen, og leve slik de ville. Med usikkerhet i øynene, fulgte Adrienne etter, og da de holdt i rottegiften var Alice også litt usikker. Hun visste ikke helt hva hun gjorde, men hun gjorde det uansett. Hun fylte munnen til Adrienne full av rottegift og så på da hun falt om med et smil om munnen. Det var ubeskrivelig vondt å se på, men Alice følte at det hun gjorde fortsatt var bra. ”Adrienne ville vel ikke klart å fortsette livet med de vonde minnene,” tenkte hun.

”Før oss til himmelen,” var det nest siste hun sa før hun fylte sin egen munn med rottegift. ”La oss få leve”.