Den enorme, grå betongklossen av en bygning vokste for hvert skritt hun tok. Hvor mange ganger hadde hun ikke vært gjennom dette før? Det var rart med det. Noen skritt var alltid så tunge å ta, andre tenkte hun ikke over i det hele tatt.

Nøyaktig 237 trappetrinn. Datteren hadde ledd like godt hver gang moren kom andpusten inn på sykehusværelset, selv om hun visste hvor dypt morens heisskrekk stakk.

Men denne gangen var det helt stille idet hun lukket den hvite, nøytrale døra bak seg. Det var en god stund siden både latteren og smilet i senga hadde visnet vekk, og blitt erstattet med et stumt, lidende ansikt.

Hun tenkte ofte på hvordan dette lidende ansiktet hadde sett ut for mange år siden, da det var barnslig og fullt av liv. Fregnene som spratt frem om sommeren og munnen som smilte fra øre til øre, satt fortsatt fastklistret til netthinna.

Datteren hadde av og til sine bedre stunder. Det ble færre av dem for hver dag som gikk, men av og til hadde sykepleierne nesten kunnet føre en normal samtale med henne. Det var akkurat som om gardinene av og til blafret i gjennomtrekken, og slapp noen tynne lysstrimler inn.

I disse stundene var det en ting som gjentok seg: Datteren snakket om hvor overflødig hun følte seg, hun var jo bare til bry. Å leve på smertestillende og medisiner var jo meningsløst. Skjebnen som ventet  var å dø bak et skjermbrett, bak gardiner som var trukket for. Gang på gang ønsket hun å få slippe behandlingen, og bare bli ferdig med det. Hun var ikke tilhenger av at penger og medisiner skulle brukes på halvdøde folk.

For ikke lenge siden var moren til stede imens hun pratet. Hun hadde bedt moren om å overtale legene til å la henne dø. Men moren hadde bare gitt henne et stivt blikk tilbake. Det var ikke så lett å smile lenger. For andre gang lå avgjørelsen om liv eller død for datteren i hennes hender.

Før hadde hun ikke trodd at å bli gravid som gift 28-åring kunne få verden til å rase sammen. Men mannen hennes døde en måned på vei, og det ble plutselig en helt annen sak.

Hver gang hun måtte på do for å spy om morgenen, hver gang hun det hadde kommet noen bevegelser fra DER INNE, og hver gang hun forstod at magen hadde est enda litt utover, enda det ikke var så synlig, hadde hun blitt minnet om at hun aldri ville få han tilbake. Sorgen gjorde dagene mørke, livet var ikke verdt noe lenger. Helst ville hun bare glemme, starte helt på nytt. Hvordan kunne det bli mulig, hvis barnet skulle få leve? Men å ta bort barnet var ingen lys tanke. Kanskje ville dette bli hennes eneste sjanse bil å bli mor.

Den lille datteren vokste opp, og lyset kom tilbake. Liv strømmet gjennom moren igjen.

Nå kikket hun inn i datterens voksne slitne, mørke øyne. Å gi datteren livet var det viktigste hun noen sinne ville komme til å gjøre. Å ta det fra henne nå virket ikke riktig. For det var jo fortsatt liv bak det bleke ansiktet, selv om gardinene var trukket for, og omverdenen utestengt. Siden datteren ble født hadde livet vært noe hellig, noe Gud skulle bestemme over. Det var hans mening at hun kom verden, og bare han hadde rett til å bestemme når tiden var inne for å forlate den.

”Du skal ikke drepe.” Et av de få budene hun alltid hadde husket, lød som et ekko inne i hodet. Bare fire ord, egentlig fire lett forståelige ord.

Datteren ble sykere, og gardinene slapp etter hvert inn enda mindre lys. De fire ordene ble enda mindre forståelige, og Guds vilje var innhyllet i tåke. Kunne det være Guds vilje at datteren skulle lide slik? Var det ingenting som het ” du skal ikke holde i live” ? Hadde alt skjedd for femti år siden, ville datteren vært død for lenge siden, og sluppet lidelsene.

Gardinene mørknet, og lyset innenfor bleknet. Til slutt var det bare en ørliten gnist å se.

Den siste dagen tok moren heisen. Hun tenkte på hvordan datteren ville reagert hvis hun hadde fått greie på hvilken selvbeherskelse moren hadde oppnådd. Akkurat som den dagen hun bestemte seg for å gi datteren livet, hadde hun nå tatt en avgjørelse hun aldri angret på.