Jeg gikk målbevisst ut i stua, slik jeg hadde gjort så mange ganger før. Jeg satt meg ned på den samme stolen og kikka rundt på de samme stivpynta personene. Jeg la servietten i fanget, retta på sløyfa og foldet hendene.

 

Det var søndag, og den var hellig, kalkunen stod på bordet, og hårsprayen lå fortsatt i lufta.

 

Jeg hadde bestemt meg, det skulle skje i dag, jeg skulle si det. Bare si det, rett ut. Gåsehuden krøp oppover ryggen, men jeg ignorerte den.

 

Dagen starta lik som alltid, men denne dagen skulle slutte annerledes, jeg snøftet, denne tanken hadde jeg tenkt så ofte før. Men i dag var en ny dag. En annerledes dag.

 

Jeg kunne samtalen inn og ut, etter samtalen om skole, lekser og prøver skjøt mormor alltid inn med gammel, utgått stemme ”hva heter han kjæresten din da? Fortell til mormor da, du veit hvor nysgjerrig jeg er. Hvem er denne heldige karen?”

 

Uke etter uke, kalkun etter kalkun var spørsmåla de samme. Svara også.

 

Denne søndagen var ikke ting som før, mormor var irritert, og det ble jeg også.

 

”Ja, men så si det da” sa mormor uten å skjule irritasjonen.

 

Jeg smilte litt og grep sjansen, ”hun heter Anne” sa jeg.