Plutselig var alt helt uvirkelig. Eneste jeg så var et svakt lysskjær gjennom tårene. Det gulhvite rommet ga meg bare en enda tommere følelse. Jeg satt å stirret på en plass mitt på veggen, mens tårene bare randt stille. Det var tydlig legen ikke viste hva han skulle gjøre nå. Men hele min verden hadde stoppet opp og jeg klarte ikke gi han respons på det han nettopp hadde sagt. Jeg skalv litt og magen hadde vrengt seg. Ordene til legen gikk rundt og rundt i hjernen og jeg tenkte hvor kunstig vereden egentlig var og at livet vårt er en reise, og jeg kunne ikke vite hvor eller hvordan den ender, men var ikke klar at det var slutt allerede nå.

Jeg prøvde å innfinne meg med at jeg hadde kreft. Men dagene gikk tregere og jeg følte meg bare svakere og svakere. Det gikk lengre og lengre mellom hver gang jeg lo og mer av tiden var svart. Jeg tenkte at jeg ikke måtte tenke på det. Men hver gang jeg gjorde noe følte jeg at det var siste gangen.

Sykdommen hadde spredt seg, og jeg skulle bli flyttet til et sykehus i hovedstaden for bedre behandling. Det gjorde meg ikke noe å komme så langt vekk, ingen av vennene mine ville besøke meg uansett, de sa hvis de knyttet seg mer til meg kom de bare til å bli tristere hvis jeg gikk bort. De tenkte bare på seg selv, at jeg ikke har sett hvor egoistiske de var før.

Dagene gikk og jeg gikk. Og sykehuset ble på en måte et nytt "hjem" siden jeg hadde vært her en god stund nå. Hver dag når jeg våknet lå det litt hår på puta etter at cellegiften hadde fått innvirkning. De blonde krøllene jeg alltid hadde vært fornøyd med, ble sakte, men sikkert borte. Jeg hadde sluttet å gråte, det var som det var tomt for tårer. Nå hadde jeg bare et blikk uten følelser og den blåe fargen på øynene minnet mer og mer om grå. Legene var usikkre på min tilstand og på om jeg kom til å klare meg. Og ingen kan ane hvor forferdelig det er å vite man kunne dø når som helst. Jeg var alene, men ikke ensom. Når det var noen jeg var glad i rundt meg, ble alt bare værre og alt ble tristere.

Nå sto jeg å så i speilet, de triste øynene mine og håret som var borte fikk meg til å sverge på at jeg aldri skulle se meg selv i speilet igjen. Jeg hadde mistet all selvtiliten, og all lyst til å snakke med nye folk. Så når jeg fikk vite at jeg skulle dele rom med en annen person, ble jeg ikke akkuratt glad.

Jeg var irritert når jeg så døra åpne seg, men alt iritasjonen forsvant med engang da han smilte og nærmet seg for å hilse på meg "Hei jeg er Henrik" Han smilte vennelig og selv om han heller ikke hadde hår og så blek og svak ut var det en glød som kom ut fra øynene hans som fikk meg til å smile tilbake, for første gang på alt for lenge.

Siden vi var sammen hele tiden, så ble vi godt kjent etter hvert. Når begge var døende hørte begge to virkelig etter, og ventet ikke bare på sin tur å snakke. Vi hadde ikke pinlige tausheter, bare stillhet som ga oss begge tid til å tenke etter hva den andre nettopp hadde sagt. Han syntes ikke synd på meg, han hadde empati. For hvis det var en ting jeg var lei av, var det mennesker når sympatien lyste ut av øynene dems og dryppet av det de sa. Han hadde blitt til en venn jeg satte mer pris på enn alle de gamle tilsammen.

Men en dag var sengen til Henrik tom. Og sykepleierene prøvde å forklare at tilstanden hans hadde forverret seg og måtte flyttes til et sykehus i utlandet litt, og at sjansene var små. Jeg var utrøstelig, og dagene som han hadde lyst opp, var nå grå. Jeg var så lei av å være sliten, så lei av å være aleine. Lei av mintfargen på veggene og den samme lukten hver dag.

Etter som tiden trakk kreften seg tilbake og jeg begynte å innse at jeg faktisk ikke kom til å dø. Jeg hadde insett at livet er kun en drøm som rusler forbi. Og at jeg måtte begynne å gripe dagen. Nå skulle jeg leve livet. Heller angre på å ha sagt noe enn å angre på å ikke. Og jeg var så lettet når jeg kunne komme hjem og sove i min egen seng.

Jeg måtte regelmessig gå å ta tester på sykehuset som viste at jeg ble bedre og bedre. En dag så jeg at Henrik lå på rommet igjen. Jeg løp inn og da han så meg smilte så godt han kunne og jeg kunne fortsatt se gløden i øynene. Men han så svakere ut enn noen sinne. Og kunne ikke ha lenge igjen. "...Uretferdig" stammet jeg frem mens tårene randt "Hvorfor gråter du? Trodde du jeg var udødelig?" sa han og lo.

Henrik døde to dager senere.