Døren foran han var stor, brun og gammeldags. Den passet ikke inn i blokken, men ingen hadde brydd seg med å bytte dørene i første etasje. Andre ting er viktigere enn førsteetasje dører. Kanskje andreetasje vinduer er viktigere, hvem vet?

Han berørte skiltet på døren, en enkel papirlapp, ikke mye forseggjort. ”Her bor Lars.” Et stort smilefjes gliste under navnet. Var det Lars? Kanskje Lars sitt humør. ”Han er nok blid for dagen.” Tenkte Mattias. Han ville ikke banke på. Døren var lukket foran han. Han hadde vært her mange ganger tidligere, og Lars og han var gode venner, men aldri hadde døren vært så stor og lukket. Plutselig spratt døra opp, og Mattias fløy bakover.

”Opp sann. Der var du jo.” En lyshåret mann i tjueårene stakk hodet ut. Han var pen, vel kledd, og skjegget var trimmet. Det var Lars.

Mattias kom plutselig på at han ikke hadde barbert seg på flere dager, og han dro hånden over haken. Håret stakk.

”Mach 3 – For men, and men only!” Lars lo, og dro i jakken til Mattias. ”Kom inn. Det blir ikke Rummy i dag, for Susanne skal være med.”

”Susanne og Lars. Ikke veldig fristende.” Tenkte Mattias. Hun kom ut til gangen, og hilste på dem. Hun var også pen. Mattias kunne ikke la være å sammenlikne henne med sin egen kjæreste, vel, ekskjæreste. Uken har ikke vært helt god mot han. Hun var også blond, langt hår, men Kristin hadde kort, tynt og brunt hår. Mattias fikk plutselig en overraskende sterk forkjærlighet til brunt hår. ”Kristin,” tenkte han, ”den vakreste.”

”I dag spiller vi Multimillionær.” Lars gikk inn i stuen, hvor brettet var lagt ut, og pengene fordelt. Susanne tok Mattias i hånden. ”Hyggelig å hilse på deg.” Mattias trakk veldig diskret på smilebåndet. Å smile oppriktig ville egentlig vært løgn i dette tilfellet, og Mattias likte ikke å lyve. Han hadde egentlig løyet mye denne uken. Hver dag, nesten, hadde han møtt noen som hadde spurt om det gikk bra med han. Bra, hadde han sagt. Løgn. Han hadde det ikke bra. Kristin var borte, leiligheten var grå, i hvert fall gråere enn i forrige uke, og her var han, og skulle spille multimillionær med Lars og hans nye kjæreste. Som et femte hjul på vognen følte han seg. Hvor godt triller en vogn med fem hjul egentlig?

Lars hadde satt seg i sofaen, Susanne satte seg ved siden av han. Foran dem på bordet lå Multimillionær. Mattias så bort på spillhyllen ved Tv-en. Der lå Settlers, Civilisation og Mare Nostrum. Tre store strategispill. Hvorfor skulle de spille Multimillionær da? Er Monopolspill mye strategispill? ”Kanskje det er på grunn av Susanne,” tenkte Mattias. ”Lars mener at hun kanskje ikke kan taktikk.” Mattias likte strategispill, og det visste han også at Lars gjorde. ”Susanne,” tenkte han, ”det er Susannes feil. Hva gjør hun her? Hun er i veien. I hvert fall en i dette selskapet er i veien. Er det meg?”

Spillet var i gang.

Mattias sin lille, blå bil hoppet rundt på brettet, tilsynelatende uten mål og mening. Den lille, blå bilen hans hadde en uvane med å aldri treffe de riktige plassene, eller kanskje det var hjernen bak bilen. Terningene? Den hoppet rundt fra spørsmålstegn til spørsmålstegn.

Mattias kunne ikke la være å tenke på livet sitt, og ettersom at det var uken for alle pessimister, var tankene hans like små og blå som bilen hans. Bilen som kjørte rundt uten mål og mening, bare kjørte i sirkel. Den hadde startet på ”Start” feltet, men nådde aldri noe ”Slutt” felt.

”Kanskje det startet da Kristin kom til meg, og sa det.” Tenkte Mattias. ”Dette funker ikke, Mattias, og du vet det. Du har visst det lenge. Jeg ventet på at du skulle si det, men nå sier jeg det. Det funker ikke lenger.”

Kristin ante ikke at noe inne i Mattias raste sammen. Hva var det som raste? Håpet? Viljen? Ingen av delene hadde han hatt den siste uken. Noe var borte. Noe i livet hans var ikke som før. Hvor var slutten?Mattias ventet på at noe skulle skje, at livet skulle gå i en annen retning. Han ville lande på ”Slutt” feltet, og så gå videre vekk, vekk fra spillbrettet. Ta med bilen sin, spraye den ned i en annen farge, og begynne på nytt. På et helt annet spillbrett.

”Er du litt down i kveld, Mattias?” Lars hadde lagt merke til noe.

”Nei, jeg har det helt fint.” Nå løy han igjen. Han møtte ikke blikket til Lars, overbevist om at Lars var en av de som kunne lese mennesker bare ved ett blikk. Mattias likte ikke de noe særlig. La dem lese bøker i stedet, mente han.

”Du taper. Kanskje det er grunnen. Tror nok ikke det. Hadde du vært normal, ville du hoppet rundt, og revet ned tapetet min.” Lars lo. Det var sant. Mattias tapte. I spillet lå han dårligst an, selv dårligere enn Susanne, hun som skulle være like dum som en dobørste, og bare satse stort på Aker Brygge, og legge alle pengene sine inn i en meningsløs auksjon, som både Mattias og Lars visste hun ville tape på. Hun var virkelig i grunn en elendig taktiker, og Mattias ble flau over at han lå dårligere an.

”Det er terningene. De jobber i mot meg i kveld.” Det var også sant. De hadde bare slått han fram til spørsmålstegn så langt. ”Ironiens spill.” Tenkte Mattias. ”Snart er jeg sikkert stuck i kasinoet, og må satse tusenlapp etter tusenlapp, runde etter runde, og aldri komme meg ut igjen. Verden er ond mot meg.”

Alt han hadde var to aksjer i Lambertseter serien, og noen båter.

Han gadd ikke engang å prøve å skaffe seg den siste aksjen i serien. Det var selvfølgelig opp til terningene, men han blåste aldri et lykkens blås på dem, eller kastet en godtgjørende forheksing i retning av siden med ønsket antall øyne. Han ga rett og slett blaffen. Det var jo bare et håpløst spill. Et spill han ikke hadde spilt siden han var tolv år, eller enda lenger tilbake.

Spill multimillionær, bli økonomiens og forretningenes sjef, kle deg i kappe og ta på deg din krone, for du skal bli multimillionær.

Mattias kunne se at Lars kjedet seg. Kanskje det var fordi Susanne og han selv på ingen måte ga han noen motstand. Susanne, ivrig og dum, Mattias, fortapt og uengasjert. Mattias kunne se seg selv i Lars sin situasjon, men da ville det selvfølgelig være Kristin som satt ved siden av han selv, og med hånden på låret hans, og hvisket lykkeønskninger inn i øret hans, og ikke Susanne. Han tenkte at han ville ha kjedet seg slik som Lars gjorde nå, men tok seg i det, og fant ut at med Kristin som hvisket i øret hans, ville han ikke kjedet seg. ”Dette nærmer seg farlig en alt for klisjé scene.” Tenkte Mattias. ”Kristin.” Han slo terningene, to og fem, sju, rett i kasino. ”Flott.” Ropte han sarkastisk, og datt bak i stolen. ”Var det ikke det jeg ventet på. Goodbye Vålerenga.”

Lars lo, og Susanne stirret med medynk. Mattias ble sint, og følte seg plutselig kvalm.

”Kristin, dette er din feil. Du førte meg rett inn i kasinoet. Nå kommer jeg aldri ut igjen. Det er evigheter siden jeg har slått en sekser.”

Mattias satset et tusenlapp, som spådd, og av prinsipielle grunner, for ingenting irriterte han mer enn folk som gir opp i spill, spiller deretter, og ødelegger spillet for de andre. Derfor skulle ikke han gi helt opp, ikke enda. Dessuten kunne han jo spille seg konkurs i kasinoet, uten å ha gjort det direkte med vilje, bare indirekte.

Han slo ikke sekser, og tusenlappet forsvant inn i potten, som han mente, i følge av hans ufeilbarlige profetier, kom til å bli betraktelig større. En kjempestor pott, full av tusenlapper, hans egne tusenlapper. Hans vei til den ydmykende avslutningen av spillet, hadde begynt.

Rundene gikk, Lars fikk enda flere aksjer, hele serier, han bygde hus, og hans første hotell ble etablert. Susanne kom ikke mye lenger, for hun hadde en tendens til å alltid lande på Lars sitt eneste hotell, men hun var lykkelig. Spill betydde ikke så mye for henne. Så lenge hun kunne holde Lars i hånden, var hun fornøyd. Mattias satt fremdeles fast i kasinoet. Alle småpengene hans var borte, de var i potten, den store potten. Han hadde bare en eneste femtitusenlapp igjen. Det mest dyrebare han hadde.

Det var Lars sin tur. Han slo. Fem. Fem plasser fram, rett til trafikklyset, der hvor hele potten lå gjemt. ”Flaks.” Sa han, og dro hele potten, med alle tusenlappene til Mattias, til seg.

”Uff, så urettferdig.” Sa Susanne, men det lot ikke til å bry henne mer enn at hun var nødt til å tillegge det en eneste, enkel kommentar. Mattias bare løftet litt på øyenbrynet, men satt inne med all verdens ord og setninger som kunne ha dettet ut av han. ”Det der er mine penger. Hvorfor skal Lars ha dem? Har ikke han det bra nok fra før? Her er jeg, jeg sitter fast, og han tar mine penger.”

Mattias tok terningene. ”Kristin,” tenkte han, ”du fikk meg inn i dette rotet, du skal få meg ut igjen.” Han kastet femtitusenlappen sin på bordet. ”Kristin.” Han slo.

”Hva? Satser du femti tusen kroner? Det er jo alt du har! Du prøver å tape med hensikt.” Lars var i villrede.

Terningene trillet. Den ene stoppet opp. To øyne så verden, verden så to øyne. Den andre terningen trillet lenger, enda lenger, alle stirret, saktere, den stoppet. Fire!

”Ja!” Mattias ropte høyt, pekte på Lars og sa: ”Jeg er ikke ute! Jeg er inne!” Han bladde fram endeløst med femtitusenlapper fra banken. ”500 000 kr. De er mine! Tidoblet min satsing. Det er så alt for fortjent!” Igjen slo han terningene, slaget som skulle føre han ut av kasinoet, ut av cellen sin. Han var ute igjen. ”Takk, Kristin!” Tenkte han, mens han hoppet elegant over start, og landet på sin egen båt. ”Nå skal jeg i hvert fall få tak i Vålerenga, bygge meg tre dyre hoteller, og jeg skal vinne.” Sa han.

”Lykke til.” Sa Lars, han smilte. Tilsynelatende glad på Mattias’ vegne.

”Nå skal dere nok gå sammen for å utkonkurrere meg.” Sa Susanne. Hun var likegyldig.

”Det skal vi så absolutt.” Sa Mattias, og flirte rått.

Spillet var snudd.

Mattias var i en lykkerus. Verden hadde dyttet han et steg i riktig retning. Han hadde mestret noe stort. Dette var mer enn et spill. Aldri mer spørsmålstegn, aldri mer kasino, aldri mer grå leiligheter, blå biler, håpløshet, motvilje. Han var på vei tilbake. Snart kunne han kle seg i kappe og ta på seg sin krone. Han skulle bli multimillionær.

”Er det mulig?” Ropte Lars, da bilen til Mattias landet rett på Vålerenga, og den siste av de tre gule aksjene, var brakt hjem. Hotellene ble bygd med en gang. Mattias hadde vel en million på bordet, og hotellene strålte i en tilfredsstillende glans. Mattias smilte. Han følte seg som om han var på topp. Han hadde en krone på hodet, dekorert med juveler og diamanter, og en kappe av blå fløyel. Noe var endret i han, igjen. Livet hadde snudd igjen. Mattias tok til å tenke på livet sitt. ”Kanskje jeg skal ta et hovedfag på universitet,” tenkte han,” jeg trenger et nytt kjøkken også. En millionær burde klare det.” Han smilte. ”Nå burde Kristin se meg og, snakke med meg. Jeg vil snakke med henne, møte henne, og se henne. Det brune håret hennes. Jeg vil ha henne. Hun ville passet perfekt bak den nye kjøkkenbenken jeg skal få, og bak rattet på bilen min, den som ikke lenger skal være blå.” Tankene fløy gjennom hodet til Mattias. Tanker om en lovende framtid. Samtidig tapte Susanne i spillet, hun var ute, og bare Mattias og Lars var igjen. De konkurrerte som to konkurrenter, som to venner.

Spillet var slutt.

Mattias hadde vunnet. Det var sent, og han reiste seg for å gå.

”Bra spilt, Mattias. Du kommer vel neste uke og?” Lars ryddet sammen papirlappene, og klappet sammen brettet.

”Klart jeg gjør.” Mattias gikk mot døren, tok tak i jakken sin, han smilte.

”Bare se hva et spill kan gjøre med deg.” Sa Lars. ”I stad, da du kom, var du så borte i alt du gjorde, og se, bare litt vinning skal til.”

”Ja, jeg vant, men det er mer enn vinning som skal til. Mesterlige valg gjør en til mester.”

”Er du en mester, Mattias?” Spurte Lars. Han lo, og gikk bort til Mattias.

”Så klart jeg er en mester,” Mattias ga han et håndtrykk. ”men enda mer er jeg en multimillionær!”