Den vakre musikken strømmet ut av høytalerne. Den slynget seg om henne, pustet henne i nakken, kilte henne under bena, snek seg inn i hvert et hulrom. Den hvisket henne i øret, de søteste, vakreste, de utroligste ordene hun noen gang hadde hørt. Hun kunne kjenne varmen, gleden strømme ned i hver en finger, hvert et ledd. Og den tok henne med, førte henne bort fra den kvalme, stinkende byen. Nå vandret hun barføtt på blomsterenga, sola skinte, fuglene sang og i hånden leide hun verdens mest fantastiske gutt. De lo, for alt var så perfekt og vidunderlig. Plutselig stakk han en dolk i ryggen hennes og hun falt om.

 

”Pappa! Skru den på igjen.” Mia stirret oppgitt på faren sin. Men han var sint nå.

”Mia!” han pekte på klokka. ”kvart på ett, hører du?” Han sukket ”er du klar over at jeg skal på jobb i morgen klokken 5? Er det mulig å få litt nattero?” Han veivet med armene som en vill apekatt og fortsatte ”Er du klar over at der…” han pekte på et punkt på veggen ”DER inne ligger jeg og din mor og prøver å sove når vi plutselig kjenner hele rommet rister og taket buldrer?”

”DUNK, DUNK, sier det!!” Han satte seg ned på sengen hennes, rød i trynet. ”Jeg gir opp Mia! Jeg orker ikke dette mer, en vakker dag klikker jeg fullstendig!” Så gjemte han ansiktet i de store værbitte, hendene, kroppen begynte å riste.

”Pappa?” Mia så bedrøvet på faren sin, men han sa ikke noe.

 

Det ble en lang, lang stillhet. Tiden slepte seg av gårde, sekundene ble til minutter, minuttene til timer. Luften ble klammere og stemningen mer anspent. Men ingen ville si noe, begge var like sta. Tilslutt var det han som brøt stillheten.

”NEI!!!” ropte han så det gav gjenlyd i hele byen. ”Nei sier jeg, og da mener jeg det.” Ansiktet hans var nå rødere enn den rødeste tomat og blikket hans var villere enn den villeste bisonokse.

”Alt skal ut!” Han blottet tenner ”Alt! Hver eneste lille lyd! Hver eneste lille tone! Jeg skal ha stillhet!” Han tok tak i den nærmeste CD-platen. Stirret den fortumlede Mia triumferende inn i øynene, hun stirret tilbake, redselsfull. ”du våger ikke!” Bare et brøkdelssekund senere sa det ”knekk” og etter det kom det flere.

 

Mia bristet ”Nei!” Hendene begynte å skjelve, hårene reiste seg på kroppen, kulde og hat trengte seg inn i henne. Men faren ville ikke høre. Han var blitt gal. Han rev ned hver eneste CD fra hyllene hennes, trampet på dem, brekte dem, kastet dem ut av vinduet. Han snerret og freste og ut av ørene dampet det svart eksos. Tilslutt tok han tak i anlegget hennes. Mia hikstet, men det var for sent, ingenting kunne stoppe han nå. Snart lå anlegget i tusen biter nede på fortauet utenfor huset.

 

Den illsinte fresende faren hadde nettopp sluppet atombomben i hjertet hennes og nå spaserte han fast, fort og bestemt ut av romdøra. Mia gråt. Musikken var livet hennes, den var luften hun pustet, brødet hun åt og nå var den borte. Hvordan skulle hun klare seg uten den? Hun la seg ned på sengen, prøvde å våkne fra det vonde marerittet, men det var ingen drøm. Snart sovnet hun, kald, ensom og svært, svært ulykkelig.

 

Da hun våknet igjen var klokka blitt 6, sola skinte inn gjennom vinduet og ute var himmelen blå. Det så ut til å bli en varm og fin sommerdag, men Mia hutret. Alt var så stille, alt for stille! Aldri før hadde hun følt seg så langt nede som på denne dagen. Hun prøvde å sovne igjen, men øynene nektet å lukke seg, de ville ikke engang blunke. Nesten i koma krabbet hun ut av senga, hun sjanglet over gulvet og snublet ut av døra. Temmelig tanketom gikk hun inn i stua. Et skrik fylte det lille rommet da hun oppdaget øksa i tv`en. Og det siste lille hun hadde igjen av håp forsvant som dugg for solen da hun oppdaget pianoet og radioen. Peisved var det blitt, alt sammen.

 

Hun deiset matt ned på knærne sine, foldet hendene og hvisket intenst en sår bønn, og hun gråt. ”Kjære!” Hulket hun ”hør på meg. Jeg kreperer! Jeg dør!” Den spinkle skikkelsen la seg flatt ned på gulvet. Hun var trampet ned i søla, forlatt av sin egen sjel, kastet naken og redd inn i en våt og kald celle. Hjertet slo  saktere og saktere, snart ville det stoppe, snart var det over, verden måtte gå videre uten henne.

 

Ute vandret en mann gatelangs, han plystret muntert. Melodien trengte seg inn i det lille rommet Mia lå i. Hun løftet på hodet. Det var da hun hørte det, langt borte fra kunne hun høre.. musikk! Hun reiste seg og stormet ut døren. Musikken kom fra parken, et par kvartaler lenger nede i gaten. Hun la straks på sprang, løp fortere og fortere, mens musikken bare ble høyere og høyere. Hjertet fant sin vante rytme igjen og pulsen galopperte under huden hennes. Hun bare løp og løp.. ingenting annet rundt henne betød noe nå. Tilslutt falt hun om på det myke, grønne gresset i parken,  og igjen kunne hun la hele den unge pikekroppen fylles av det viktigste i hennes verden - musikken. Den smyget seg inn i ørene, danset seg ned til hjertet og kastet seg ut til fingerspissene. Gleden og varmen fordrev de kalde klørne som hadde invadert kroppen hennes og snart vandret hun på blomsterengen igjen, lykkeligere enn hun noen gang hadde vært.