Læreren stod foran klassen. Han så anspent ut. Man kunne se svettedråpene piple ut fra toppen av pannen hans. Han prøvde å få ro i klassen. ”Jeg er ikke klar for dette,” tenkte Harald. Klassen stilnet. De merket at noe var galt. De så redde bort på hverandre og på læreren. ”Nå eller aldri.” Han snudde seg og hoppet i det. ”Kjære elever,” begynte han. ”Jeg er nødt til å fortelle dere noe svært trist og alvorlig så jeg ber dere være vennlig å være stille og høre etter.”

”Endelig har jeg gjort det. Klart det. Nå kan de aldri få gjøre meg noe igjen. Nå kan de angre alle sammen. Alle de som ødela livet mitt.” En tåre fylt av sinne dannet seg i kanten av det mørkeblå øyet til Henrik. Han blunket den vekk. Han gikk fort. ”Håper ingen følger etter meg. Hvis noen oppdager meg, er alt ødelagt.” Han tok frem vannflasken sin og tok en slurk. Tørsten var der fremdeles, men han måtte spare på vannet. Han var nesten fremme.

Læreren gikk bort til vinduet og så ut. Klassen fulgte han med blikket. De visste hva han så på. Benken. Benken som han alltid satt på. ”Dere hadde til hjemmelekse forrige uke å skrive en stil om hva dere aller helst ville forandret med dagens sammfunn hvis dere kunne gjøre hva som helst. Noen av dere skrev at dere hadde gjort at alle var penere, rikere og at dere måtte gjøre mindre på skolen. Mens det var en som skrev at hvis han kunne forandre hva som helst, hadde han forandret måten enkelte mennesker behandlet mennesker som var annerledes fra dem selv.”

”De kommer aldri til å mistenke at jeg er her. Det var ingen som kjente meg. Ingen ville ta seg tid til å snakke med en som meg.” Henrik kjente sinne koke opp i ham. En sint tåre rant nedover ansiktet hans. Han tenkte tilbake for mange år siden. Da alt begynte.

De visste hvem læreren snakket om. Gutten som alltid satt på benken alene satt der ikke lenger. Henrik Olsen. Den taperen som aldri var med på sykkeltur eller skitur fordi han ikke hadde sykkel eller ski. Han som aldri kom i bursdagsbesøk (de få gangene han ble invitert) fordi han ikke kunne kjøpe gave. Han som hadde gamle klær som ikke var moderne lenger. Den tynne, lille, sjenerte gutten som ikke kunne spille fotball. Den gutten som alltid fikk bank.

Han hadde våknet opp en dag og gått inn på kjøkkenet og funnet sin mor sittende ved bordet mens hun gråt. ”Hva er det, mamma? Hvor er pappa?” hadde Henrik spurt. Moren fortalte at faren hans hadde tatt alle pengene og dratt fra dem.

”Dere har vel skjønt hvem jeg snakker om. Henrik Olsen, ja.” Læreren så veldig bedrøvet ut. Det grålige håret og rynkene i ansiktet var enda tydligere enn før. ”Henrik Olsen skrev de mest fantastiske tekster og hadde en god sjanse til å bli en vellykket forfatter.”

”Nå er jeg her,” sa Henrik til seg selv. Han stod på en liten brygge ved en innsjø midt i skogen. Han hadde funnet den en gang han hadde måttet løpe fra noen som ville banke ham. Etter det hadde han gått til den bryggen og skrevet historier. Han likte å skrive. Alt kunne være på hans måte. Han hadde aldri sett eller møtt noen andre ved den innsjøen. Det var hans eget, lille sted. ”Nå kan de aldri skade meg mer,” tenkte Henrik.

”Det er nå eller aldri.” Og så hoppet han utenfor bryggen og inn til det stedet hvor ingenting kunne skade ham.