Timene hadde gått sent på skolen idag, sneglet seg av gårde. Merkelig hvordan denne dagen sist uke hadde godt så fort i forhold til nå.

Jeg så ut vinduet;det som foregikk på tavlen var så langt borte som det overhode kunne vært;høsten var kommet der ute nå. Ikke ett blad uten møllspiste hull, rene sveitserosten ute i skolegården. Blikket mitt vandret bort til lekestativene. De gamle, trygge stativene. Som en gammel bestefar nesten. Det hadde vært ett fast tilholdssted på barneskolen. Alt var liksom litt lettere da...

Jeg kom ut av alle tankene ved at ringeklokka hylte til friminutt. Ja, nå var det kommet da. Det jeg hadde planlagt i ukesvis, eller i hvert fall dagevis. Jeg visste jeg skulle knuse ett hjerte. Ett knust speil gir syv års ulykke, hva gir ett hjerte?

Jeg følte meg litt skitten, nesten som det gamle uthuset til naboen min. Det har vært hvitt en gang i tiden, men ikke lenger. Langt ifra..

Alle satt inne i friminuttet. Hele klasssen. Sveitserosten hadde blitt våt nå, den tiltrekker seg visst vann som en svamp.

Jeg tok et raskt overblikk på klassen. Lisa var her idag ja. Jeg kikket bort på hun, det lyse, lange håret hang vakkert nedover skuldrene hennes, og hun smilte hele tiden mens hun snakket. Den søte lille skihoppbakkenesen hennes var det nok mange som misunnte. Jo, hun var pen ,-ingen var uenig i det. Og for all del helt overfladisk er jeg jo heller ikke, hun har jo vært dritsnilll og kul å være med. Mange hadde misunnt meg når vi ble sammen...

Men det jeg skulle gjøre idag..Jeg ble helt skjelven;verre enn eiktrærne ute i skolegården; av å tenke på det. Men det er vel sånn at noen ting må man bare gjøre. Tror ikke jeg hadde orket å gå rundt med dette på skuldrene lenger. "Lisa kommer ikke til å ha problemer med å finne seg en ny", denne tanken lettet litt på trykket.

"Lisa, jeg må snakke med deg,"harket jeg frem. Alle så på meg.

Lisa smilte, det varme gode smilet, varemerket hennes. .

Vi gikk ut i gangen, sa det var litt privat. Det var mer enn litt privat, men det gadd jeg søren ikke si til halve verden heller,-De kom tidsnok til å finne ut.

"Du, er du syk eller noe? Du ser ikke helt bra ut," sa Lisa en smule bekymret. Ikke ofte hun er bekymret, omtrent like ofte som folk får heteslag av å komme til Norge.

"Nei, jeg er ikke syk, jeg må bare fortelle deg noe; Det er ganske viktig," svarte jeg med et "take it easey" smil. Jeg var langt fra så rolig inni meg som jeg var utenpå.. Hun så forventende på meg. OK, hvordan skulle jeg få sagt det da? Hatt følelsen av at du har to alternativ;du må enten drepe deg selv eller la noen andre gjøre det? Den følelsen fikk jeg da. Jeg åpnet munnen og presset ordene ut, ville ikke begynne med fullt av klisjeer.

"Eh, du? Jeg har truffet en annen."

Hun så faktisk ikke så veldig skuffet ut, ikke overrasket heller egentlig.

"Åh.." sa hun bare.

Det gikk en stund. Ingen av oss visste liksom helt hva vi skulle si. Det ene spørsmålet hang liksom i luften mellom oss.

"Ehm, så hvem er det? Liker du henne veldig godt eller?"

Jeg kastet et blikk ut vinduet, på skolegården, før jeg svarte. Alle jarlsbergbladene hadde falt ned nå. Høsten på sitt aller beste.

"Jeg tror jeg elsker han...."