Når virkeligheten blir snudd om. Som hvis jorden plutselig sto opp ned, som om vi plutselig snakket baklengs. Det er jo umulig, det er bare en løgn. Små eventyr om prinser og drager, som kommer og redder prinsesser i nød. Godnatthistorier om forferdelige steder der helten bruker sine magiske krefter til å gjennoprette ro orden, og lykke i landet. Først motgang, så oppgang i evig tid, til døden tar dem. Eller kanskje de lever evig, oppe i himmelen? Hun trodde på motgangen, men ikke oppgangen etter. Når hadde verden noen gang smilt til henne? Nei, hun hadde for lengst innfunnet seg med at den kjekke, heroiske prinsen aldri ville komme å male dagen hennes hvit. Overøse henne med kjærlighet og gjøre verden til et godt sted der han og henne var konge og dronning, levende lykkelige i alle sine dager. Slike ting hørte med i eventyrboken der det ikke stort annet en løgner. For, utenfor eventyrbøkene, var ikke historien skrevet med prydskrift og rammet inn med gullkant. Historien er grov, svart, stikkende og med blod spilt ut på hver side. Ingen lykkelig slutt, ingen levde lykkelig i alle sine dager. Og ingen kommer opp i himmelen etter det.

Det var som om en drøm ble spunnet rundt henne som liten, et beskyttende nett hun først nå kunne se gjennom. Først nå kunne hun bryte seg ut av nettet og se den forferdelige realiteten i øynene. Først moren og nå faren. Hun slo ut med hendene, som for å omfavne luften rundt seg, som for å hilse verden velkommen tilbake, den virkelige verden. Verden som så ofte forkledde seg i vakker natur og skinende sol, men som hun nå endelig kunne se. Gjennom forkledningen, inn til den sultne haien som ventet på å sluke sitt neste, godtroende offer.  Som om ikke verdenen hennes var ødelagt nok fra første gang haien hoppet så uventet opp fra vannet, slukte moren hel før den datt ned i vannet igjen, ble borte, bare at denne gangen var vannet frådende av blod. Hun skulle bare kjøre ned på mix, og det fordi hun, henne hadde spurt om litt godteri. Haien hadde drukket, han kjørte jo nermest i blinde. Og likevell traff ham mamma, knauste henne mellom de flerelags tennene. Og nå hadde han begynnt å jafse på pappa også. Når haien er ferdig med han begynnte han vel med henne også. Eller kanskje han ville pine henne, la henne leve der ved det blodige vannet og bare vente på at haien skulle dukke opp igjen. Grue seg til å bli knust mellom de skarpe tennene.  Hvis hun ikke allerede var det da, inne i sjelen?

Legen sa jo at det var en sjanse for at han blir bra igjen. En liten sjanse for at haien ikke er så aggressiv, og at den ikke har spredd seg så mye de frykter. Men nei, denne gangen skal ingen klare å legge det nettet rundt henne, ikke igjen. Denne gangen skulle hun være forberedt på at i går kanskje var den siste gangen hun så ham puste. Ikke som sist gang, da de hadde forsikret henne om at moren kom til å klare seg etter ulykken, at det ikke var noe å frykte. Hun hadde blitt beroliget, ja til og med trygg av de falske ordene deres. Hun hadde laget et ”velkommen hjem” kort til og med, brukt alt hun hadde av glitter og papp på det. Kortet fikk hun aldri gitt, for moren kom aldri hjem.

Hun lot armene falle, lot blikket gli. Morgensolen hadde tegnett store skygger etter de gamle hengetrærne, og etterlat framsiden lysende gul. Det glirtret fra alle de små duggdråpene nattens mulm og mørke hadde samlet opp, og som nå hang ned fra de grønne gresstrående, bådet i lyset fra solen. Verden hadde igjen forkledd seg, med hun lot seg ikke lure. Rett før en krokodille gikk til angrep gjorde den seg alltid litt ekstra usynlig. Slik at den kunne komme nærmere byttet. Men nærmere henne kom den ikke uansett. Verden hadde hun skyvd fra seg sammen med julenissen.

Det klimpret muntert fra mobil hennes. Hun tok den fomlende opp av lommen. Nummeret til sykehuset sto på mobilskjermen. Plutselig var det som om hjerte hennes stoppet, som om hun falt, falt og falt, flere tusen meter ned. Lengre enn hun noen gang hadde falt før. Og, til sin egen forundring, håpet på å bli fanget opp. Av noe mykt, et nett kanskje? Av drømmer og håp? Hun ville ikke dundre ned på bakken, ikke en gang til. Hun ville bli reddet, hun håpet på å bli reddet, hun drømte om å bli reddet. Som alle andre.

Hun kunne se for seg den kjekke prinsen med rustning komme ridende mot henne på sin hvite hest, klar til å redde faren hennes fra den blodtørstige haien med sin gode magi og sine fekterkunster. De ville bli kronet til konger og dronning av Narnia, av Atlantis, av verden. Faren ville overleve og de alle ville leve lykkeligelig i alle sine dager. Og kanskje ville gud ønske dem velkommen med åpne armer der oppe i det blå, i himmelen, når de en gang døde, gamle og skrukkete. Realistisk er det ikke, men hva så?