Andrea

Hun sto i gangen ved skapet sitt, mens elever flokket forbi henne. Det var bare en ting som fanget blikket hennes, han. Øynene hans var helt røde, han hadde sovet like lite som henne, det hadde hun hørt. ”Faen” hadde han skreket, og hun trodde hun viste hvorfor. Buksene hans var svarte i dag, det betydde at han var i et dårlig humør. Blå bukser betydde at han var trøtt, gule betydde at han var glad og grå betydde at han ikke så noen mening med livet. Heldigvis brukte han ikke de grå buksene så ofte. Hun viste ikke hva hun skulle gjøre. Det var så vanskelig å forstå han, selv om hun på en måte forsto han. Alt var så komplisert.

 

Anders

Han kunne se at hun så på han, det gjorde han litt nervøs. Tenk om de andre guttene rundt han, kunne se at det var noe i mellom dem. Det hadde blitt helt katastrofe. Men hun var så forståelsesfull. Hun forsto han, for de hadde det samme problemet. Han tok ut bøkene fra skapet sitt, og la de i sekken, så ringte det inn.

 

Læreren kom for sent til timen, som vanlig. Anders satte seg bakerst i klasserommet. Han savnet Andrea allerede. Hun var ett år yngre, så de gikk ikke i samme klasse. Han kunne huske når leppene deres hadde berørt hverandre for første gang. Begge var uerfarne, men det var det som var så bra. Han fikk den samme følelsen i seg igjen, som han hadde hatt da det skjedde. Følelsen som sa at det ikke var riktig, men hjertet hadde klart å overtale han.

 

Andrea så ut av vinduet i klasserommet. Det var begynt å bli vinter, og snart ble det jul. Hun gruet seg til jul. Å være med moren rundt juletid nå, kom til å bli et mareritt. Hun var så syk og lei seg hele tiden. Selv om hun prøvde å være sterk foran henne, var det ofte hun ikke klarte det.

 

Hun tok følge med Anders hjem. De var begge ganske stille, og det ble en litt klein stemning, men stillheten var også ganske deilig. Hun så opp på han, og kysset han på kinnet. ”Hva er det du gjør?” sa han forskrekket. ”Tenk om noen ser oss”  ”Jeg ser ingen” svarte hun, overasket over hvor selvsikker hun hørtes ut.

 

”Mamma kommer ikke hjem før i kveld, så jeg kan godt lage mat til oss, hvis du vil ha da” sa Anders, da de satt på kjøkken bordet. ”Ja, det kan du godt, vet du hvor hun er?” svarte hun litt bekymret. ”Nei, egentlig ikke, men du kjenner jo mamma, hun kan være hvor som helst. Kanskje hun er på graven til Stein og sipper litt”

 

I det han sa Stein, så han et lite rykk i ansiktet til Andrea. Et trist rykk. Hun hadde vært så glad i Stein, og han viste at hun ikke var helt over det, det var trossalt bare et år siden han døde. ”Du, det kommer til å gå bra” sa han og la armen rundt henne. Kunne han ikke finne noe bedre å si? Han følte at den åpenheten han og Andrea hadde hatt, hadde blitt mer lukket. Det var kanskje ikke så rart, de hadde jo kysset, så ikke snakket med hverandre på flere dager. Men til slutt måtte de jo snakke, fordi de så hverandre hver dag, og det hadde vært umulig å ikke snakke da. ”Du, vil du se på en film?” spurte Andrea. ”Ja, det kan vi sikkert” svarte Anders mens de gikk inn i stuen. ”Hvilken vil du se?” spurte han og slang seg ned i sofaen. Andrea gikk bort til filmene og bladde igjennom dem. ”Kan vi ikke se Romeo og Julie?”

 

Andrea gikk bort til dvd-spilleren og satte på filmen. Så gikk hun bort til Anders, som satt i sofaen, og satte seg ved siden av han. ”Du vet, kjærligheten mellom Romeo og Julie er ganske lik vår kjærlighet, litt sånn feil liksom” falt det ut av Andrea litt ut i filmen. ”Ja, det er vel kanskje det” svarte Anders. Hun så på det vakre ansiktet til Anders. Det lignet ganske på hennes ansikt sa de fleste, men hun viste at han hadde noe ekstra som gjorde han så vakker. Hun viste egentlig at hun ikke burde tenke sånn om han, men hun klarte ikke å slutte. Hvorfor måtte det være akkurat de to som måtte bli forelsket i hverandre, var de ikke millioner av andre som heller kunne ha blitt det? Hvorfor hadde Gud skapt dem sånn?

 

Han merket igjen at hun så på han. Han snudde seg mot henne, og møtte blikket hennes. De smilte begge to, også kysset de hverandre. Plutselig banket det på, og de skvatt begge to. ”Hallo? Er det noen hjemme?” spurte en kjent stemme. Moren hans. Moren hennes. Moren deres.