Det hadde ikke gått en uke en gang, men 15 tabletter manglet allerede fra brettet. Det var en løsning på problemene som var lett å ta. Noen timer uten tanker, var alt hun ba om. Søvn, uten drømmer som vekket gamle minner. Sorgen, kunne hun aldri rømme fra, men en pause var muligheten. En mulighet som ble for lett å gripe.

Det nærmet seg kvelden før hun selv rakk å si ordet. Skulle hun gjøre det i kveld? Nei, tenkte hun i det skrittene bar henne langsomt ned trappen. I kveld skulle hun klare å rope på søvnen selv, uten hjelp. Hun visste det allerede var for sent, den ville ikke virket om hun tok den nå. Tanken fikk henne til å gi et lite smil. I kveld skulle hun klare det. Men i det hun åpnet døren til soverommet, ble tankene brått annerledes. Rommet som en gang hadde vært fylt av kjærlighet og varme, senket en kald bris nedover skuldrene hennes. Hun viste allerede da, at det var for sent. De vonde tankene kom tilbake. Ropet fra hjerte, på en som ikke lenger finnes, ble for stort. Veggene var dekket av gamle bilder fra en tid hun aldri ville få igjen. Sengen var tom, og hun viste godt at hun ikke hadde noen å dele den med lenger. Hun merket tankene ble for intense. En angrende følelse snek seg gjennom kroppen, på hvorfor hun ikke hadde latt den tatt seg av det legene kaller medisin. Hun kaller det løsning.

Hun orket ikke mer, hun ville ikke. Ingenting kan stoppe tankene, og tristheten som allerede hadde overfalt henne før hun selv klarte å stoppe den. Det var bare en ting å gjøre. Muligheten ble for stor, for enkelt. Nok en kveld, ble brettet tømt for flere tabletter enn det pakkningsvedlegget anbefaler. Noen ekstra snek seg ned gjennom halsen hennes, i håp om at tankene ville forsvinne fortere i kveld. Èn mer enn sist gang, kunne ikke være til skade. Alt hun ba om, var en natt med søvn. Hun sovnet, for alltid.