Frykten jeg følte kunne ikke sammenlignes med noe. Frykten for at noe skulle skje med far. Jeg kjente den kalde trekken fra den åpne utgangsdøra guste inn i rommet og legge sin kalde, smertefulle hånd rundt alt som befant seg her inne. Jeg klarte ikke lenger å tenke klart. Det var som om verden brast på ti sekunder. Jeg og mor ble bare stående og se ut i lufta før vi begge brøt sammen i gråt. 

 

Klokka var halv åtte en deilig morgen i april. Jeg hadde akkurat våknet og kunne se solstrålene danse rundt på gardinene som dekket for det lille vinduet midt oppe på veggen. Jeg var uthvilt etter ti timers søvn og kunne kjenne at dette var en dag jeg skulle få mye ut av. Det gikk overraskende lett å komme seg ut av den deilige senga og bort til klesskapet. Jeg fant fram de nye ullsokkene mamma hadde strikket til meg, lusekofta, trådte inn i nikkersen og fant veien ut av rommet. Jeg kunne kjenne at kjøttkakemiddagen allerede var på gang, noe som spredte de herligeste lukter rundt om i huset. Ute i gangen tok jeg på meg skoene før jeg åpnet ytterdøra varsomt. Ute på trappa ble jeg stående og beskue tunet og landskapet rundt. Det lå fortsatt en del snø i dalen, men man kunne se at våren var på vei og allerede hadde gjort et lite inntog. Hestehoven kunne allerede skimtes i veikanten opp mot gårdstunet. Jeg nøt den herlige morgenen et lite øyeblikk før jeg trasket ned mot fjøset med sola i ansiktet. Kua måtte melkes.

 

Jeg gløttet ut vinduet og så Lars Fredriksen marsjere taktfast opp mot gården sin. Ut fra gangen kunne jeg se han var i harnisk. Jeg smålo mens jeg vendte inn i dagligstuen og skrudde opp volumet på radioen. Det var ikke lenger noe tvil. Tyskland var i ferd med å gjøre sitt inntog i Norge. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å være begeistret. Anna kom inn fra fjøset mens jeg satt og slappet av i gyngestolen. Hun begynte å rydde bort dyna og lakenet sitt fra benken hun brukte som seng inne på kjøkkenet.

”Hvor mange liter fikk vi i dag?” spurte jeg.

”Tett opp mot 30 liter. Det tok lang tid i dag,” svarte Anna mens hun pakket sengetøyet fort ned i rommet under benken.

”Husket du å henge opp skinka ute i stabburet?” spurte jeg.

”Selvfølgelig. Den blir til deilig spekemat i høst sammen med nypoteter,” fortalte hun biskt. Jeg kunne ikke skjønne hvor denne sure tonen kom fra. Etter hvert fikk jeg tenkt meg om. Hun kom jo fra et fattig hjem. De skulle også være i slekt med jøder. De var lavtstående og det måtte være grunnen.

 

Jeg løp inn i stuen og ropte på far. Han lå og slappet av etter en hard dag. Det krevde et enormt mot og innsats for å stoppe nazistene, men etter flere timer med skuddvekslinger hadde de til slutt klart å tvinge dem tilbake ned dalen. Far var fornøyd, men fortsatt forbannet. Forbannet på nazistene. Forbannet på NS og deres medlemmer. Oddgeir Ødegård. ”Storbonden”. Mannen uten så mye som en nasjonalistisk tanke i hodet. Alt dreide seg om han selv. Hans egen rikdom. Far angret på at de en gang hadde vært bestevenner. Det var langt fra dagens situasjon.

 

Det var fortsatt mørkt ute, men jeg syntes jeg kunne høre en lyd. Motorer? Jeg bykset opp fra sengen og smøg meg bortover det iskalde gulvet og gløttet inn mellom gardinene. Jeg kunne se lysene, men jeg undret på hva det kunne være. Jeg så raskt bort på klokka. Halv seks. Motoren stoppet. Dørene smalt igjen. Jeg presset øret inn mot vinduet. Jeg kunne tydelig høre noen stemmer utenfor. Plutselig hørte jeg to kraftige bank på ytterdøra. Jeg ble vettskremt og stormet inn på mor og fars værelse. Det var noe muffens i gjerde!

”Det er noen her!” hvisket jeg med intens stemme. Jeg kjente hjertet helt oppe i halsen.

”Hva? Jehovas vitner kommer tidlig i dag. Vil du gå opp og se hvem det er, kjære?” sa mor søvntrukket. Far stablet seg opp på bena og fant tøflene. Helt uten forvarsel ble døra slått opp. Tre menn i uniformer med hakekors på armene og med maskingeværer i hendene stormet inn og grep fatt i far. Mor skrek. Hun skjønte hva som var i ferd med å skje. Far prøvde å gjøre motstand, men det var nytteløst. Han ropte at han ikke hadde noe å gjøre med den lokale kampen mot nazistene. De tre uniformerte mennene nølte litt, men straks den ene av dem spottet den røde lua oppe på knaggen var han ikke lenger i tvil. Mennene brukte makt og førte far raskt ut av huset. De tre mennene forsvant like fort som de kom. Jeg og mor stod ribbet tilbake. Vi visste hverken tid eller sted.

 

Frykten jeg følte kunne ikke sammenlignes med noe. Frykten for at noe skulle skje med far. Jeg kjente den kalde trekken fra den åpne utgangsdøra guste inn i rommet og legge sin kalde, smertefulle hånd rundt alt som befant seg i her inne. Jeg klarte ikke lenger å tenke klart. Det var som om verden brast på ti sekunder. Jeg og mor ble bare stående og se ut i lufta før vi begge brøt sammen i gråt.   

 

Mens jeg så bilen rulle rolig ned fra gården oppe i hellingen kunne jeg småhumre litt for meg selv. Jeg visste dette styrket mitt inntrykk hos de sentrale mennene i NS. Det var godt og vite. Da var i alle fall jeg og min lille formue trygg. Det var det eneste som telte. Vi hadde uansett ikke vært venner de siste årene.

 

Det hadde vært fem lange år. Det å ikke ha far i nærheten og den uvissheten om hva far akkurat nå gikk gjennom var forferdelig. Hvis han i det hele tatt var i live da. De første ukene kunne jeg ikke få tankene over på andre ting. Vi tok det begge svært tungt, mor og jeg, men vi hadde støttet hverandre hele tida. Etter hvert som jeg hadde vokst til skjønte jeg mer og mer. Skjønte litt av tegninga. Jeg ble bare mer og mer sikker på at Oddgeir Ødegård hadde en finger med i spillet hva gjaldt arrestasjonen av far. Jeg undret på hva far gikk gjennom etter arrestasjonen. Det var kun min fantasi som kunne sette begrensninger for hva jeg trodde kunne ha skjedd med han. Ble han drept? Ble han sendt til Grini? Auschwitz? Jeg orket ikke lenger å tenke på det.

 

Jeg sparket opp døra inn til kjøkkenet i sinne. Aggresjonen måtte ut. Følelsen jeg hadde var svært dårlig. Jeg visste dette ville bety drastiske endringer, ikke bare i Norge og Europa, men viktigst av alt, for meg selv. Det var bare å begynne å glede seg til at retten skulle settes. Jeg visste jeg var ute og kjørte nå. Diplomene og medaljene på veggen betød ikke lengre en dritt. Hva den maksimale straffen var, var jeg usikker på, men mitt navn og rykte ville for alltid være fylt av skam. Jeg kunne gitt hele formuen for å slippe at folk svertet meg når jeg ble dømt. Tingenes tilstand var ikke lenger like bra. Desperasjonen var til å ta og føle på. Jeg var fortvilet, deprimert og sinnsforvirret om hverandre. Plutselig kom ideen. Som lyn fra klar himmel. Jeg hadde funnet en utvei. Jeg slapp å oppleve sverting av mitt navn. Jeg slapp å leve i skam. Låven lå der. Jeg tok med hagla, gikk over tunet og inn i låven. Jeg satte patronen behersket inn. Lettelse var ordet. Jeg tok hagla og satte den triumferende inn mellom munnvikene. Så ble alt svart.

 

Sjokket kom. Det var som i en drøm. Jeg forstod ikke lenger meningen med livet. Det var helt uvirkelig. Brevet hadde ligget der uåpnet. Vi ante fred og ingen fare. Etter en stund hadde mor åpnet det. Verden brast enda en gang for oss. Alt på grunn av et brev. Gud, som jeg hatet nazistene! Hva som hadde skjedd med far der nede i Polen ønsket jeg ikke å tenke på. Det var forferdelig! At en mann som kun stod opp og kjempet en heroisk innsats for å forsvare sitt fedreland mot den onde fienden skulle måtte bøte med livet var forferdelig tragisk. Verden er sjelden rettferdig.