Døren slamrer igjen. Raske fotskritt løper oppover trappen. Amina kan høre noen rope navnet hennes. Hun orker ikke å høre. Setter seg ned på gulvet og lukker øynene stille. Hun hører navnet sitt enda en gang. Amina blir sittende. Minutter… Timer… Dager. Hun vet ikke. Alt hun vet er at livet hennes er et stort svart hull. Vennene svikter, gutten hun likte rotet med en annen, hun greier ikke lengre å spille håndball som før, tegne som før. Hun får ikke i seg mat og føler seg bare hjelpesløs og slapp. Alt er bare et svart hull. Et svart hull som ingen vei ender.

Amina kan ikke en gang huske følelsen av hva som er opp eller ned. Hva som er bort eller fram. Hvert ord hun hører fra foreldrene blir hun irritert av. Hun legger hodet i hendene, og merker ikke før nå at kinnene er fulle av tårer. Øynene bare renner. Hun greier ikke å stoppe.

Amina ser seg i speilet. Vet ikke hva hun skal gjøre. Vet ikke hva hun skal finne på. Hun kan høre tvillingsøsteren Mariell holde på med noe i rommet ved siden av. Mariell og Amina er bestevenner og gjør og snakker om alt sammen. Men akkurat nå er alt håpløst. Mariell kommer ikke til å forstå noe. Selv om hun forstår alt, kan hun ikke forstå dette. Det blir for vanskelig. Hva er det hun egentlig gråter over? Det har jo ikke skjedd noe spesielt akkurat nå. Men plutselig føler hun bare en trang til å gråte. En trang til å være alene, og sove i titusener av år. Hun orker ikke å ha noen rundt seg, og at de skal se hvordan hun har det. Hun vet ikke engang selv hvordan hun har det.

Hun reiser seg sakte og går inn på badet. Leter i skapet etter noe interessant. Hun finner et skarpt barberblad. Hun lurer på hvordan det må være å være vampyr. Drikke blod. Hun setter sakte det skarpe bladet mot huden og drar det over. Det pipler blod ut. Det svir. Hun setter munnen mot såret og smaker. Hun blir svimmel, men det smaker godt. Hun setter bladet mot huden enda en gang, og setter munnet på såret. Kanskje hun skal vurdere å bli vampyr? Livet hennes er allikevel så dødt at hun kunne vært det. Amina finner fram en bomullsdott og teiper den inntil såret. Hun kjeder seg fortsatt. Blodet var godt, men det gjorde det ikke noe morsommere.

Hun leter videre i skapet. Sjampo, håndkrem, neglefil, noen rare piller, en gammel tannbørste… Hun ser nærmere på pillene. Hva gjør det om hun smaker på en? Hun finner et glass og svelger en pille, og enda en. Og en til. Nei, når får det være nok. Amina legger de på plass. Føler svimmelheten enda mer. Det er deilig. Som en slags rus. Hun setter seg ned for og ikke falle, lukker øynene. Hva har hun igjen i livet egentlig? Hullet i magen er borte, hun har ingen følelser. Hun klarer ikke tenke mer. Det blir svart. Svart som natten.