- Hvordan går det med kjærlighetslivet da?

Spørsmålet lyser opp fra skjermen. Jeg tenker meg om. Jeg liker å chatte med vennene mine på internett. De kan ikke se meg. For hvis Caroline hadde sett meg nå hadde hun sett hvor deprimert jeg ble av dette spørsmålet. Jeg svarer:

- Fooling around with the first and best isn't love to me…

Jeg ble overrasket over meg selv. Den setningen ble faktisk jævlig bra. Det synes tydeligvis mottakeren også, hun pleier å bli overrasket over hvor flink jeg er med ord. Jeg liker ord, danne dem til setninger med dype meninger. Jeg liker å være litt dyp, tror at livet er litt mer en det vi kan se.

Kjærlighetslivet ja. Hvordan kan det gå bra når resten av livet holder på skylles i dass?

Jeg gikk tur med en kompis og bikkjene våre da vi kom til et tre. På den ene greinen hang det et rep med en løkke på. ”Herregud,” sa jeg ”Tenk å komme hit hvis du synes livet ditt er uten mening og så se den, det er lett å ta det som et tegn.” Det burde jeg nok ikke sagt, kompisen min hadde akkurat funnet ut at hans livs kjærlighet var utro mens de var sammen, så han var ganske langt nede. Han stilte seg oppå en stein, tok opp mobilen og ringte henne og la igjen en beskjed på svareren, ”Hei, nå går jeg og henger meg, håper du får et fint liv.”

Jeg trodde han bare kødda, så jeg gjorde ikke noe med en gang. Men jeg ble mer og mer usikker. ”Du gjør det ikke!” skrek jeg litt smådesperat til slutt, men han fortsatte. Jeg ble redd og dyttet han bort og ned på gresset, la meg oppå han. Stirret han inn i øynene, holdt han fast og sa ”Nå går vi, kom igjen du vil ikke gjøre dette!” Han prøvde seg flere ganger før han ga opp. Etterpå sa han at han bare kødda. Jeg trodde ikke på han. Hvis noen hadde sett det utrykket i øynene hans hadde de forstått, det ubeskrivelige, tomme utrykket han hadde i øynene. Jeg får lyst til å grine når jeg tenker på det, det er ikke et eneste ord i verden som kan beskrive det jeg så den dagen. ”But I don’t expect anyone to understand how I feel” Det er ingen som har levd livet mitt, det er ingen som forstår mine følelser, det er ingen som vet hvor vondt jeg har hatt det. Hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å ta livet mitt. Men jeg vil, noen ganger, bare komme seg bort fra alt; Hadde nesten glemt det nå, men etter dette fikk jeg den følelsen igjen.

Jeg vurderte å fortelle kompisen min om det, men torde ikke. Han er ikke en fyr som snakker om følelser. Kanskje jeg burde bli med i en gruppe for ungdommer med selvmordstanker? Jeg har tenkt på hvordan og hvorfor så mange ganger at det er sykt. Jeg er bare redd for at en dag står jeg på klippen og tankene tar overhånd, ett steg og alt er over. Både det vonde og det gode.

Den blinkende skjermen vekker meg ut av tankene;

- Hva skal du gjøre i dag da?

Caroline venter på svar.

- Ikke no spess..

Svarer jeg og tenker for meg selv at det er nok det beste..