’’Han kunne ikke kjenne beina sine lenger. Han hadde løpt for lenge. Hvor lenge? To.. Eller kanskje tre kilometer? Det spilte ingen rolle. Det eneste som spilte noen rolle nå var å komme seg vekk; vekk fra dette stedet, denne byen.’’

Det var som å gå på noe seigt, nesten som å gå på lim, som bare ville dra deg ned til bakken.
Sommerfuglene flydde rundt i magen. Eller, det kjentes mer ut som steiner som lekte krig der nede. Han kjente mange blikk når han var fremme. Det var som om han var på utstilling. Jeg trodde at de i Oslo var vant til å få nye folk på skolen, tenkte Ragnar mens han tok lange, raske skritt mot kontoret. Der satt det en sur kjerring, som bare løftet et blikk på han.
- Så, hvem er så du?
- Daniel, svarte han fort.

I klasserommet var han enda mer på utstilling. Det var som om de aldri hadde sett folk før. Der satt han da; ny og stille, helt bakerst i klasserommet. Der hadde han settet seg, ettersom ingen av de som hadde en ledig pult ved siden av seg hadde spurt. Han følte seg som en idiot. En idiot som kom fra landet og het Ragnar. Han tenkte: jaja, vi får se om jeg kan gi dem litt bede inntrykk av meg i friminuttet.

Friminuttet kom. Alle satt i gjenger, og Ragnar var utenfor alle. Plutselig kom det en gjeng bort til han.
- Halla på ræ, Daniel!
Jasså ja, så det var sånn de snakket her i Oslo.
- Halla! Svarte han.
- Hvor kommeru fra a?
Ordene bare fosset ut av han nå:
- Opprinnelig kommer jeg fra Stockholm i Sverige, men jeg har for det meste bodd i USA, i New York, og litt i California.
- Fett ass, var det eneste som kom ut av guttene.
munnen til Ragnar nå hadde fått munndiare:
- Ellers har jeg bodd litt rundt om kring i Afrika også, fordi faren min en hotellkjede. Den er ikke så kjent her i Europa, men i Afrika og i USA er den megakjent, sverger!
- Kult! Hva heter hotellkjeden?
- Jeg er oppkalt etter den, og den heter ’’The Daniel Palace’’

Guttene sa at de aldri hadde hørt om noe megakjent ’’The Daniel Palace’’ men til tross for det, trodde de likevel på han.
- Når fatteren dør, skal jeg overta hele kjeden, og kommer til å bli milliardær, sånn vi egentlig er nå da
- Heldig ass! Nå hadde det kommet jenter også
- Kan ikke vi få hilse på faren din! Pliiis!
- Nei, han er i Egypt nå, han skal være der i hele år, sammen med mamma
- Men bor du alene da!?
- Nei, med søstera mi, på 19, men hun er kul da, lar meg feste hele natta med alle vennene hennes. Også vant hun mange skjønnhetskonkurranser når vi bodde i USA. Hun var også cheerleader på Los Angles beste lag
- Du kødder!? Måpte de
- Nei, se her, jeg har et bilde av henne
Han hadde et slitt, krøllet bilde av Megan Fox i lommeboka si. Håper ingen gjenkjenner henne!
- Shitt! Hun var jo supersexy, kom det fra guttene
- Oh my god! Hun var dritpen, kom det fra jentene

-RAGNAR! Bli med på butikken! Ropte moren hans
- Ikke faen! Ropte han tilbake
- Du har ikke noe valg! Du husker sist du ikke gjorde som jeg sa
Dermed slang han på seg joggeskoen og begynte og gå sammen med moren sin til matbutikken.

I butikken kjøpte de bare øl som vanlig. Mamma full som faen, og kjøpte øl; en helt vanlig søndag for Ragnar.
- Halla Daniel! Hører han plutselig noen rope fra kjøledisken
Han løp bort til dem og begynte en samtale.
- Kommer du Ragnar? Nå skal vi hjem, sa moren hans sint etter en liten stund
Alle så at det var han, Daniel henne ropte på.
Først så de sjokkerte ut. Deretter forvirret. Også sinte.
- Hva faaeen!!!??? Hørte han de rope etter han, der han løp igjennom butikken.

Han kunne ikke kjenne beina sine lenger. Han hadde løpt for lenge. Hvor lenge? To.. Eller kanskje tre kilometer? Det spilte ingen rolle. Det eneste som spilte noen rolle nå var å komme seg vekk; vekk fra dette stedet, denne byen.