«Jeg er forelska i deg.» Han fikk sånn sjokk at han mistet melkeglasset han nettopp hadde hatt i hånden. Han sto nå med ryggen til henne, helt borte ved kjøkkenbenken. Melken som hadde vært i glasset hadde rent utover gulvet, og en liten elv av den hvite væsken fant vei under vasken. Flott. Nå kom det til å stinke surmelk når han skulle vaske fingrene ved senere anledninger. «Unnskyld, jeg skulle ikke ha sagt det. Jeg håper ikke dette forandrer noe mellom oss.» Hun så ned i bordet. Han kjente henne godt nok til å vite at hun nå var flau. Hodet var vendt bort fra ham, hun ønsket ikke å møte blikket hans. Håret hennes var ikke langt nok til å skjule øynene for ham. Hva skulle han svare henne? Nå kunne det aldri bli som før.

Hun så med en misfornøyd mine på genseren sin. Den begynte å bli ganske slitt. Etter at moren hadde mistet jobben som butikksjef, hadde hun ikke penger til finansiering av datterens klær. Kjipt.

Han kom spaserende inn i klasserommet, han strålte av selvtillit slik bare en nyutdannet lærer kan gjøre. Han stoppet opp ved kateteret og smilte ut mot klassen. «Hei alle sammen, jeg er den nye læreren deres.» Det var som om elevene våknet opp en etter en, og så nysgjerrige på den unge mannen med de moderne klærne. «Jeg tenkte vi skulle ha litt algebra hvis ingen har noe imot det. Jeg setter stor pris på at dere følger med.» Elevene satte seg oppmerksomt opp på stolene. Spesielt én fulgte ekstra godt med. Det var hun som satt på tredje rad, med en brun genser. Det røde håret var knyttet i en topp bake, men noen hårstrå hang fortsatt foran pannen. Han så nysgjerrig på henne.

Hun kunne ikke forklare hva det egentlig var som skjedde i det øyeblikket hun møtte blikket hans. Hun visste bare at etter den dagen, etter den timen, det sekundet hadde en indre uro som mest sannsynlig aldri ville forsvinne. Da hun gikk hjem sammen med venninnene merket hun at noe var annerledes, men hun kunne ikke forklare hva det var. I timene hans dagdrømte hun masse. Det hadde hun alltid gjort. Hun satt og så på ham der han gikk mellom pultradene og var til hjelp for dem som trengte det. Hun så ned i matteboken. Algebra. Tall og bokstaver som av en eller annen grunn henger sammen. Tenk om hun bare kunne fly her ifra, ut vinduet og opp mot himmelen. Høyere og høyere helt til husene så ut som legohus og bilene som små maur på bakken, på veien som snodde seg der...

«Her ser jeg at jeg at vi sitter og jobber for livet, ja?» Smilte læreren mot henne. Herregud. Hvor lenge hadde hun sittet slik og drømt? Rødmen skyllet over kinnene som ble patetisk røde. Alle i klassen satt og flirte.

Dust. Hun skulle ikke ha sagt noe. Nå følte hun seg skikkelig utilpass. «Du vet at det aldri kommer til å fungere. Vi er for ulike.» Hun fikk tårer i øynene. Kom han til å dra fra henne nå? Han strøk henne over kinnet med fingertuppene. Fingrene var lange og tynne. Pianofingre. «Kan vi ikke prøve engang? Jeg bryr meg ikke om forskjellene.» Sa hun før hun hadde vett nok til å trekke det tilbake. Hendene hans hadde nå beveget seg over til hele ansiktet. De varmet på hennes iskalde kinn. Som et bål i iskalde Alaska. Han så på henne og smilte. «Jeg beklager Nora, men jeg ønsker ikke å ødelegge det forholdet vi har nå. «Vær så snill...» Ba hun. «Nei» Svarte han, bannet, og kysset henne.

Det hadde ingen betydning at hun var 17 år. Han fikk henne til å føle seg som en jentunge. Måten han smilte på da hun svarte feil på et spørsmål. Et vitende smil, et smil som sa: Jeg er best, du tar feil! Pokkers lærer som fikk henne til å føle seg liten og hjelpeløs. På skolen følte hun alltid det blå blikket i ryggen. Det var som han var over alt og konstant overvåket henne. Hun bare innbilte seg det, hun var klar over det. Han kunne jo ikke være overalt, hele tiden. Uroen satt fast i ryggen hennes. Det gjorde at hun ikke klarte å konsentrere seg i mer enn noen minutter. Flere ganger måtte hun opp til kateteret og ha foredrag, selv når han visste hun ikke hadde forberedt noe. Da måtte hun stå der oppe og snakke om noe hun ikke hadde peiling på, foran hele klassen. Og han sto der og smilte det stygge smilet sitt. Som hun hatet det smilet!

Senere samme kveld lå de sammen i sengen. Han holdt rundt henne og strøk henne over håret. Begge med klærne fortsatt på. Han mumlet ned i håret hennes. «Nora. Min Nora.» Hun lå med nesa inn mot halsen hans. Trygg. Hun følte seg trygg. «Du drar ikke fra meg, gjør du vel?» spurte hun. Hun var livredd for svaret. « Hvordan skulle jeg overlevd uten hjertet mitt?»Svarte han. Hun sukket lettet. Han ble hos henne. For evig og alltid. «Jeg innrømmer det Nora. Jeg er glad i deg.» «Jeg er glad i deg og.» «Men hva har du tenkt at vi skal si til folk? Folk kommer til å snakke om det.» Han hørtes bekymret ut.

 «Kjærlighet har aldri og kommer aldri til å bli logisk. Det er ingen fornuftig forklaring på dette i det hele tatt.» «Nei det har du rett i. Du er ikke min type i det hele tatt.» Lo han. « Takk det samme» Svarte hun tørt. « Jeg aner ikke engang hva det egentlig var som gjorde at jeg falt for deg. Jeg tror det må være staheten din og besluttsomheten.» « Så utseendet mitt hadde ingenting å si?» « Vel, du er jo ikke akkurat stygg...» Flirte han. Før han fikk avsluttet setning hadde hun kylt til ham med en pute i ansiktet hans. « Sier du, fotomodellen!» Han lo og slo henne tilbake med den andre hodeputen. Hun ramlet bakover i overraskelse. Han hev seg over henne og kilte henne til hun kunne dø av latter. « Gir du deg?» « Ja.» Hikstet hun. «Ja.»

Hun stirret sjokkert på engelskprøven hun nettopp hadde fått tilbake. En. Hun hadde fått en. Engelsk var det beste faget hennes. Trodde hun. « Unnskyld, jeg tror du har gitt meg feil prøve.» prøvde hun seg. « Jeg regner med det at det er din siden det står ditt navn på den.» Svarte han. Hun tok en rask kikk på arket. Faen ta ham. Han flirte mot henne med klassens latter som lydspor i bakgrunnen. Han skulle alltid leke sånn bedreviter. Hun stirret hatefullt på ryggen hans. Den brede, ryggen. Ikke muskuløs, men heller ikke tynn. Bare passe. Tenk hun faktisk hadde likt ham? Det hadde hun gjort helt til han åpnet munnen og ødela alt sammen. Hun kunne kjenne sinnet boble i seg, det fylte hun med en svart ekkel følelese som var til å kaste opp av.

 Aldri hadde hun kjent et sinne slikt som dette. Å nei. Ikke. Si noe. Hold kjeft! Hveste hun til seg selv. Kontroll. Hun måtte få kontroll før hun sa noe hun kom til å angre på. «Jeg håper ikke engelsk skal være det beste faget ditt, for da ligger mattekarakteren din tynt an. Jeg vet ikke om det er mulig å få mindre enn stryk, men for deg er jeg nødt å lage en helt ny karakterskala. Hvordan høres det ut med stryk minus, minus?» Klassens latter ville ingen ende ta. Hun knyttet nevene. Hardt. Å. Nei. Hun kom ikke til å klare å holde det inne. «Faen ta deg!» Han snudde seg mot henne igjen. Det var med ett helt stille i klasserommet. Så stille at man kunne høre en enkelts persons pust. At de klødde seg på armen. «Mitt kontor etter timen.»

«Jeg synes vi skal fortelle det.»Hun så alvorlig på ham. Han så forbi henne, ut vinduet. Ut der bilene kjørte på motorveien, i gresset var det rim og menneskene aner fred og ingen fare. En helt vanlig dag. Tre måneder, fire dager, ti timer og seks minutter siden de møttes første gang. Han nølte. Det var bare så alt for tydelig. « Jeg mener, jeg synes ikke vi skal skjule det lenger. Vi har et forhold, og det er folk bare nødt å godta.» Han så bekymret ut. Han kom ikke til å gå med på dette.

«Jeg har tenkt litt på hvor bra dette forholdet egentlig er. Kanskje...» Han prøvde å ro seg unna. Hun så ut vinduet igjen. Trærne hadde mistet bladene sine. Trærne virket ensomme der de sto uten uten de fargerike bladene, bare kalde. Som om de hadde mistet noe dyrebart som de aldri mer helt kan få tilbake. «Men du må forstå det, at når vi har sagt det er det ingen vei tilbake.» Det sa han til henne. Han hadde altså tenkt over dette. «Jeg elsker deg.» Sa hun bestemt. « Og det er nok.»

Friminutt. Hun pustet tungt. Hadde en vond klump i magen. Hun gikk bortover gangen mot kontoret hans. Hun kom til døra. Døra var lukket igjen. Hun løftet knyttneven mot døra. Sto lenge og nølte. Ta det med ro, hva kan han vel gjøre? Hun bestemte seg, banket på døra to ganger. Noen rørte på seg innenfor døren. Det tok noen minutter før han kom og åpnet. Han raget over henne. Blikket som møtte hennes var rolig. «Kom inn.» Hun svelget. Lyden som halsen hennes laget var ikke vanskelig å høre. Hun gikk inn på det middels store kontoret. Han gikk bak henne og skulle til å lukke døren. Lenge sto han med døren og nølte. Som om han vurderte om han skulle låse den. Han lot den stå på gløtt. Hun fikk tatt blikket fra ham og snudde seg for å få en oversikt over rommet. Kontoret var innredet i den klassiske skole- stilen. En pult med en bærbar data på, en stol som sikkert skulle se behagelig, en lampe i stål, en bunke med ferdigrettede stiler og et vindu som vendte ut mot lærernes parkeringsplass.

« Hva skal jeg gjøre?» Spurte hun mens blikket vandret fra vegg til vegg, istedenfor å se på ham. Veggene var malt i en fæl gul farge. Fargen fikk henne til å tenke på en syk påskekylling. « I en time skal du nå sitte og lage en liten presentasjon om en følelse og hvordan man kan leve med den.» « Hva slags følelse da?» Spurte hun. Dette var den særeste oppgaven hun noen gang hadde fått. Hun fikk garantert denne oppgaven fordi han mente sikkert at hun skulle lære noe av det. «Det bestemmer du selv»

Tomhet. Det var det eneste dekkende ordet hun hadde for å beskrive det hun følte. Ute var det nå vinter. Den virvlende snøen lå som et teppe over byen og hindret menneskene å se klart der de kjørte i bilene sine. Nå var det viktig å kle godt på seg så man ikke ble forkjølet. « Vi kan ikke fortsette dette, Nora. Det går bare ikke.» Øynene så ned i kaffekoppen, bare stemmen var vendt mot henne. «Hvorfor? Hvorfor er det et problem nå?» Blåste hun tilbake.

 «Jeg tror Aina har begynt å få en mistanke. Hvis dette kommer ut må vi flytte her i fra. Hvis ikke hun går fra meg da. Det kommer til å bli et helsikes leven hvis folk finner det ut. Du forstår det Nora, ikke sant? Eller blir dette for seriøst for deg?» Hun eksploderte. « Tar jeg ikke dette seriøst?! Jeg har faen meg gitt deg alt! Jeg har aldri gitt så mye av meg selv før! Ingen andre har fått kjenne meg så godt!»Hun hylte mot ham nå. Han hadde ikke forstått hvor mye han hadde såret henne med det han hadde sagt. « Siden jeg tydeligvis ikke er så viktig kan jeg vel ikke ha dette lenger!» Hun slet løs smykket hun hadde hatt rundt halsen.

 Det var et lite hjerte i sølv som hun hadde fått i gave fra ham til bursdagen for noen uker siden. Det ble helt stille på det lille kjøkkenet. Hun gikk bort til vinduet. Så på menneskene der ute. Som hun ønsket å være en av dem. Ha enkle bekymringsfrie liv, der det største problemet var om man hadde sukker til å strø over grøten. Bak seg hørte hun plutselig en liten, rar lyd. Det lød som en blanding av et snøft og noen som snøt seg. Hun snudde seg mot ham. Øynene hennes videt seg ut. Han satt fortsatt med kjøkkenbordet, men nå var ansiktet gjemt i et par knyttede never. Hun så likevel nok til å vite at han gråt. «Helvete heller Nora, hva vil du jeg skal gjøre?Jeg og Aina skal gifte oss til sommeren, og hvis hun finner ut om deg forlater hun meg. Jeg blir svartelistet av slekta og Aina tar i fra meg sønnen vår. Jeg kommer mest sannsynlig til å bli bannlyst av hele byen. Og det verste av alt er at jeg elsker deg. Det skal ikke og burde ikke være mulig å elske et annet menneske så mye, og det gjør vondt, skjønner du det? For jeg vet at dette mellom oss kommer aldri folk til å godta. Folk vil fordømme oss, ungene våre vil bli utstøtt og vi begge kommer til å bli uthengt fordi vi valgte hverandre og ingen andre. Og hva gjør vi da? Vi kan ikke bare lukke øynene og late som det ikke er sant.» Nå gråt hun og. «Jeg vet det. Men uten deg kan jeg ikke leve.»

Hun hadde brukt lang tid på å tenke ut hva slags følelse hun skulle fortelle om. Glad? Tristhet? Lykke? Sorg? Kjærlighet? Savn? Etter en time var gått hadde hun bestemt seg. Han kom inn døren. « Ja, nå gleder jeg meg til å se hva du har gjort mens jeg har vært borte.» Hun rensket halsen. «Kan jeg få et glass vann først?» Han sukket høylydt til svar. « Du får bli med meg på pauserommet.» Pauserommet var det rommet der lærerne hadde pause.

 På dette rommet sto det fire bord med stoler ute på gulvet. Ved den ene veggen sto det en kjøkkenbenk med et minikjøleskap plassert på siden. Han gikk bort til kjøleskapet og hentet ut en melkepakke. Et glass med melk ble raskt fylt. Han drakk i store slurker, snart var det bare halvparten igjen. Hun satt seg ned på en stol og nippet lett til vannet sitt. Noe stort og ubehagelig satt fast i halsen, så hun klarte ikke å drikke fort uten at det skulle komme teite lyder fra halsen hennes. «Du trenger ikke å være nervøs for denne presentasjonen. Jenter flest synes det er lett å prate om følelsene sine. Men kanskje er du ikke som de andre?» Sa han hånlig. Utstrålingen hans oste av forakt. Forakt for henne. Hva i alle dager hadde hun gjort for at han skulle mislike henne så sterkt? Han sto i lyset fra vinduet. Solstrålene reflekterte de grønne øynene og fikk dem til å se enda grønnere ut.  Noe som alltid hadde satt fast inni henne løsnet i det øyeblikket hun innså at hun var splitter pine gal. Forsvarsverket var nede og fikk henne til å buse ut den overraskende sannheten:

«Jeg er forelska i deg.»

Han fikk sånn sjokk at han mistet melkeglasset han nettopp hadde hatt i hånden. Han sto nå med ryggen til henne, helt borte med kjøkkenbenken. Melken som hadde vært i glasset hadde rent utover gulvet, og en liten elv av den hvite væsken fant vei under vasken. Flott. Nå kom det til å stinke surmelk når han skulle vaske fingrene ved senere anledninger. «Unnskyld, jeg skulle ikke ha sagt det. Jeg håper ikke dette forandrer noe mellom oss. Hun så ned i bordet. Han kjente henne godt nok til å vite at hun nå var flau. Hodet var vendt bort fra ham, hun ønsket ikke å møte blikket hans. Håret hennes var ikke langt nok til å skjule øynene for han. Hva skulle han svare henne? Nå kan det aldri bli som før.

Etter det husket hun ikke mye. Det eneste hun husket var den sjokkerende innsikten av hvordan en fremtid kan smake. Følelsen av trygghet, lykke og tilgivelse mens han kysset henne. Hjernen hennes fløy i en drømmeaktig tåke, hun registrerte ikke lenger ting utenfra. Det var bare hun og ham i en boble, og fuglen som satt i brystet fløy høyere og høyere, opp mot himmelen mens den sang. Men så kunne de begge oppfatte en stemme som knuste illusjonen. «Hva er det som foregår her? Karlsen? Legger du an på elevene dine?!» Det var Gudrun. Rektoren. Hun så sjokkert på læreren og Nora. Nora som gikk i 10B.

«Vet du, jeg tenker ofte tilbake på den gjensittingen.» Vinden blåste i håret hennes der de satt i parken med en piknik kurv mellom seg. Han strøk henne over kinnet. «Hvorfor?» Spurte han. « Jeg bare tenker på hvordan fremtiden kunne ha blitt hvis du ikke låste døra til kontoret.» Hun tok en bit melon og gnagde av det myke helt til bare skallet var igjen. «Hvem vet? Det er de små tingene som bestemmer hvordan fremtiden blir.» Hun lente seg fram og kysset ham. Smilene som var i ansiktene deres kom de aldri til å miste. For de fant hverandre.

«Man registrerer ikke de virkelig viktige øyeblikkene i sitt liv - ikke før det er for sent.»

 Agatha Christie