Det var så vidt vi fikk lov til å dra alle sammen. De vel så engstelige mødrene våre hadde etter mye mas og kjas gitt etter, så nå var vi alle på vei opp til Fjellheim for å feire nyttårsaften på egen hånd. Det var ei urgammel, nedsnødd hytte langt oppe i huttuteia, langt fra folk og fe og ikke minst fra stappfulle butikksentre, julesalg og bensinstasjoner. Ikke ante jeg hvem sin hytte det var, men jeg tror det hadde noe med en gammel slektning av tremenningen til tanta til en av foreldrene våre og gjøre. Det var aller første gangen vi hadde dratt så langt bort alene i juleferien, men nå syntes vi da jammen at det var på tide. Festene de tidligere årene hadde vært så kjedelige, syntes vi, så nå skulle vi jammen finne på noe annet. Da Trond fikk høre om hytta, og fortalt oss om den, hadde vi alle (unntatt mødrene våre kanskje) vært helt på tuppa etter å dra. Det han fortalte, at det spøkte der oppe på den eldgamle hytta, gjorde turen bare mer spennende.

Så nå var vi altså på tur oppover den snølagte veien, med trær på begge sider, ski på taket og bagasjerommet stappfullt av fyrverkeri, øl og andre flytende saker. Hadde faktisk ikke helt oversikt. Men det var nå så. Mia hadde nølt litt etter å ha hørt alt det Trond hadde fortalt om den gamle hytta, men nå satt hun ved siden av meg i bilen. Vi lo og sang, hørte på radio og spiste sjokolade, og alt var bare fryd og gammen. Den grå Saaben til Morten kjørte forbi oss, med rumpa til Fredrik, som etter hver var blitt nokså rød, hengende ut av vinduet. Det hørtes høyt skrål fra den andre bilen også. Jentene fniste, jeg bare gliste og ristet på hodet og Morten la seg på hornet.

Etter en par timers kjøring på en smal, glatt og nokså humpete vei, var vi blitt litt lei kjøringa. Men etter at vi hadde rundet et hjørne og et par grantrær, dukket en liten parkeringsplass opp. Den grå Saaben stod allerede parkert der, og de andre holdt på å pakke ut all maten og det andre stæsjet. Jentene jublet når bilen stanset, vi gikk ut og tok skiene ned fra taket. Det var ganske fint her oppe, og jeg begynte å se fram til senere på kvelden. Gjett om vi skulle feste da gitt! Vi fikk pakket på oss alt utstyret, og etter masse stønning og klaging over alt for mye bagasje, fikk vi på oss skiene og begynte så smått å gå oppover bakken. Ingen av oss visste hvor vi skulle, men Truls hadde skrevet ut et kart fra nettet, og etter hans beregninger skulle hytta ligge like rundt hjørnet. Nåja. Etter et par kilometer og atskillig mer klaging fra de største sofagrisene i gruppa (inkludert meg), så vi etter hvert turisthytta der oppe. Det gav oss et lite kick, og den siste bakken gikk en smule fortere. Morten kom først fram, og hadde allerede begynt å måke bort snøen foran døra da den siste av oss (kremt) kom fram. Vi pustet ut og tok av oss sekkene. Man måtte gå ned en liten bakke på baksida for å komme til utedoen og vedskjulet. Til stor fornøyelse for oss andre oppdaget Gunnhild, da hun skulle ned for å se, at den var ganske så glatt.

Da vi endelig kom oss innenfor døra og begynte å se oss litt rundt, virket hytta forbausende mye større enn sett utenfra. Det første som møtte oss da vi kom inn i stua, var en svær, eldgammel hjørnesofa med slitte, nedsittede puter og et noe nyere spisebord langs veggen. Sprakende knitring kom fra vedovnen i hjørnet, som Fredrik allerede hadde rukket å tenne opp i. (Han måtte vel varme rumpa si litt..) Det var minst like kaldt der inne som det var ute, men nå kom det vel snart til å bli varmt. Støvet lå tett på alle overflater, og alt så grått og trist ut.

«Uuuuuuæææ!» Det skjærende skriket tilhørte Gunnhild da hun til sin store, men ikke fullt så deilige overraskelse hadde funnet muselort i det innerste kjøkkenskapet. Alt tydet på at det ikke hadde vært folk her på evigheter. Kittet i vindusrutene hadde morknet bort, så et støvaktig lag av snø lå på spisebordet. Lyder hørtes fra naborommet, jentene ble ikke enige om hvem som skulle ligge i den øverste køya, og hadde nå begynt å kaste puter på hverandre. De hylte og lo. Jeg gikk litt rundt og så meg om, og siden Mia og Gunnhild allerede hadde okkupert det største og beste rommet, satte jeg fra meg sakene mine på rommet ved siden av. Det var et ganske lite rom, så vidt plass til de to sengene som var dyttet inn der. Jeg antok jeg kom til å få selskap, for det var ikke for mange rom i hytta for å si det sånn.  Det hang en eldgammel og tilsynelatende morken bomullsgardin for vinduet, så det var ganske mørkt der inne. Gardina blafret svakt. Jeg lente meg bort for å trekke den fra for å få inn litt lys, men da jeg tok i den, revnet den og falt ned. Flott. Vinduet hadde kilt seg fast, og gikk ikke helt igjen. Det forklarte blafringen i gardinet. Som forutsett kom Morten snart pesende inn med stæsjet sitt.

«Så det er her du sitter?» Han slengte alt fra seg i den ledige senga, og forsvant ut døra igjen.

Da jeg kom ut i stua, satt Fredrik og furta i sofaen. Mia fortalte meg at han nettopp hadde funnet ut at hytta ikke inneholdt noen stekeovn av noe slag, så alle grandiosaene han hadde tatt med seg, dessverre ikke kom til å bli årets nyttårsmiddag. Morten satt og sang for seg selv, og Daniel og Gunnhild var visst ute og måka snø. Mats stod på kjøkkenet med mobilen i handa, og så jammen litt furten ut han også.

«Det er jo ingen dekning her!» sier han surt. Han hadde antagelig tenkt å ringe dama, som til hans store fortvilelse måtte tilbringe ferien i Arendal sammen med foreldrene, og derfor ikke kunne være med opp hit. Mia klappet ham smilende på ryggen mens hun overbeviste ham om at han «antagelig kom til å overleve uten mobil et par dager». Hun sa hun var mer bekymret for Gunnhild. Han smilte litt, og så faktisk litt gladere ut allerede. Fredrik og jeg klukket litt vi også. Alle visste om Gunnhilds enorme mobilforbruk, og vi bestemte oss for ikke å si det til henne før hun fant det ut selv, så beholdt vi husfreden bittelitt lenger.

Klokka var blitt nesten åtte før noen av oss kom på at det snart var tid for litt mat. Fredrik, som bare hadde forestilt seg pizza, gadd ikke å være med å lage maten, så han stakk ut en tur når Mia og Gunnhild begynte. Morten var ikke sen om å tilby sin hjelp, og han ble satt til å dekke på bordet. Alle ble forbauset da han dukket opp med en stor, rød duk, stearinlys i staker og eget biffbestikk. «Vi må da ha det litt koselig når vi først er her» hadde han til sitt forsvar sagt da Fredrik hevet et øyenbryn. Han snudde seg mot Mia og mumlet noe sånt som «bare han ikke begynner å diskutere juleoppskrifter nå så ..», og hun kniste litt. Trond tok fram boksene med joikakaker, ris og øl. Men boksåpner hadde han glemt, og vi begynte å vrenge sekkene våre for å se om noen av gamlingene hadde hatt barmhjertighet nok til å pakke med en til oss. Selvfølgelig ikke. Det eneste som kom ut av den leteaksjonen var en masse rot på golvene som ingen gadd å rydde opp. Vi kikket i skuffene, men alt vi fant der var noen svære rustne kniver, en enslig gaffel og ei morken tresleiv. Pluss enda en dunge med muselort, som Mia ikke ble noe videre glad for å se. Den ene skapdøra var falleferdig nok fra før av, før Mats spente irritert til den så den datt helt av. Da klikket Gunnhild også, og begynte å løpe etter ham med en enorm kniv rundt om i stua. Da stoppet hele matlagingen opp for ei stund. Det var ikke før Daniel skulle ta fram dopapir fra sekken til Trond, at han fant den etterlengtede boksåpneren i sekklokket. Gunnhild ble så glad og oppspilt at hun gav ham et stort smellkyss på pannen, og fortsatte straks med matlagingen.

Etter knappe tjue minutter var vi alle benket ved bordet, stearinlysene var tent og vi begynte å spise. Risen var overkokt, og joikakakene kalde, men ingen turte å si noe nå som Gunnhild endelig var i så godt humør. Hun smilte faktisk enda, så nåde den som ødela stemningen nå! Dessuten var det veldig godt med mat, for det var utrolig lenge siden vi hadde spist noe i det hele tatt.

Etter maten begynte de fleste å slå seg ned i sofaen. Trond gikk ut og fant fram fyrverkeriet, for nå var klokka blitt over ti. Vi begynte å spille kort, og drikken ble etter hvert funnet fram. Fredrik stakk ut en tur for å «gjøre sakene sine», og Daniel tok fram gitaren og begynte å synge ”Glade jul”. Vi skrålte og sang, lo og klappet. Det var blitt så varmt der inne nå at Mia måtte sette opp et vindu. Ute blåste det kraftig, og snøen på taket falt ned akkurat der hodet til Mia hadde befunnet seg et halvt sekund før. Så vinduet ble fort lukket igjen, og jeg reiste meg for å legge mer i ovnen. På bunnen av vedkassen fant jeg ei tilsynelatende eldgammel (som alt annet der inne), halvveis våt avis, og tok den opp for å se på årstallet. 14. januar 1936 stod det øverst med snirklende skrift.

«Hei, se hva jeg fant!» utbrøt jeg. «Ei avis fra 1936!»

De andre så ikke spesielt interessert ut, men jeg begynte å bla litt i avisa. På ei side oppdaget jeg et bittelite bilde, av ei hytte som så mistenkelig kjent ut. Så gikk det opp et lys da jeg så skriften under. Det var denne hytta! Ved siden av var det bilde av en mann, med langt grått hår og briller. Jeg leste litt. Det stod at eieren av Fjellheim var savnet. Han jobbet på jernbanen i området, og dette året hadde han tydeligvis aldri kommet hjem til jul. Med sine ti barn var kona hans skikkelig engstelig og bla bla bla. Jeg leste høyt. Hytta hadde visst vært seter i sin tid, og familien hadde tilbrakt sommeren her oppe sammen med dyra. Det var visst høyst uvanlig på den tida at en mann ikke kom hjem til kjerringa etter en lang arbeidsdag. Mia ble litt mer interessert nå, og det så ut til at også Fredrik faktisk hørte etter når jeg leste.

«Var det ikke noe sånt Trond fortalte om da vi var på tur oppover? At det er eieren av hytta som går igjen her? Tror dere Trond virkelig snakket sant?» utbrøt han plutselig.

«Vel, han er uansett ikke eieren lenger nå da.» svarte jeg, og fortsatte å lese litt mer, før han igjen avbrøt meg.

«Hvordan vet vi at han ikke er i live enda?» Mia sukket og hevet øyenbrynene sarkastisk.

«1936. Det er før krigen, dummen! Hvis han var femti år når han blei savna, er han omtrent 120 år nå. Tro’kke det, gitt ». Fredrik, som antagelig hadde følt seg rimelig på høyden akkurat da, rynket på nesa et øyeblikk og kikket ned.

Det ble stille ei stund, jeg la fra meg avisa og fortsatte og spille. Trond kom inn igjen, sammen med en hel haug med snø. Han var knallrød på nesa og i kinnene, og hakket tenner som en gal. Med skjerfet snurret ørten ganger rundt halsen og lua godt trekt nedover ørene så han rimelig kald ut, hvis man kan si det på den måten.

« Jeg finner ikke fyrverkeriet! Noen som har vært borti det, eller? Jeg satte det jo fra meg her, rett utenfor døra nå i stad, og nå er det vekk. Syns dere ikke det er på tide å fyre det opp snart? » Han gliste. Det var så typisk Trond. Han glemte bestandig hvor han la tingene sine, noe som gjorde ham usedvanlig treg til tider. Han kunne legge fra seg en ting, for så å ha glemt det to sekunder etterpå.

Daniel, som lå utstrakt på sofaen, løftet hodet og nikket så vidt, før hodet falt ned igjen. Trond gikk ut igjen for å lete, og Morten ristet oppgitt på hodet. Etter enda en halvtimes amerikaner, hadde de fleste slokna litt i stolene. Mia lå og døste over armlenet på stolen hun lå i, med åpen munn og glasset i en nokså faretruende vinkel. Jeg begynte plutselig å tenke på Trond igjen, og måtte le litt med tanke på hvor mye han nå måtte fryse på grunn av sin egen manglende hukommelse. Trond, ja. Hvor ble det nå av ham? Hadde han enda ikke funnet fyrverkeriet? Det var vel snart på tide nå da. Morten hadde visst også begynt å tenke på ham, for han hadde satt seg opp i sofaen med flakkende blikk et litt dradd uttrykk i ansiktet, som om noen hadde skreket i øret på ham mens han sov. Han reiste seg, gikk, om ikke litt usikker, bort til døra, fikk skjøvet den opp og så ut på tunet. Det var beksvart ute. Det eneste lyset på mange mils omkrets kom nok nettopp fra denne stua. Fredrik hadde lært seg hvordan å tenne ei parafinlampe, og skrøt så ofte han fikk sjansen med at «de aldri hadde klart seg uten ham». Ikke kunne man se stjernene heller. Her passet det seg ikke å være mørkredd. Skyene hadde kommet fram igjen, så de som skulle på do nå burde nok legge igjen redselen på trappa på tur ut. Eller i det minste ta med seg ei lommelykt. Trond var ikke å se. Det var da rart, hvor i all verden hadde han tatt turen midt på svarteste natta? Han var heller ikke av den typen som gikk mer ute i mørket enn det som var strengt tatt nødvendig.

Morten trakk på seg støvlene og grep tak i lommelykta. Han hadde visst tenkt seg ut for å se etter Trond. Gunnhild fikk så dårlig samvittighet over at han måtte gå ut helt aleine, at etter å ha prøvd, uten hell, å overtale de andre gutta, trakk hun også på seg skoene, surret på seg skjerfet og ble med ham ut i snøen. Mia virket helt uinteressert, og Fredrik satt foran ovnen og prøvde fortvilt å ”grille” en udelikat, svart liten sak som aldeles ikke så ut som det det var (eller hadde vært), nemlig pizza. Daniel og Mats satt ved kjøkkenbordet og slurpet i seg rester, uten å ofre verken Trond, Morten eller Gunnhild en tanke. De som fremdeles ikke hadde kommet til rette. Dette begynte å bli rart. De måtte ha vært ute i over tjue minutter allerede. Skulle ikke de bare hjelpe Trond med å finne fyrverkeriet? De måtte ha funnet det nå. Og om ikke, de kunne ha gitt opp.

Vi begynte å se etter dem ut av vinduene, men en kunne ikke se noe som helst. Mørket hadde tatt helt over, ingen av oss ante hva klokka var eller noe. Ingen strøm igjen på telefonen heller. Og om jeg hadde hatt det, hva så? Det var jo ingen dekning her, vi fikk ikke kontaktet noen på telefonen. Kjente jeg mamma rett, hadde hun ringt meg tretten ganger allerede, og var nok rimelig redd når jeg ikke hadde tatt telefonen. Men det var ikke det jeg tenkte mest på for øyeblikket. Kanskje vi skulle gått ut og sett litt etter dem? Nei, de kom vel sikkert snart. Gud vet hva de driver med akkurat nå. Jeg gikk bort til vinduet enda engang. Som om det skulle ha blitt lysere nå enn for omtrent ti minutter sida.

Etter et kvarter stod vi utenfor ytterdøra alle sammen, pålesset med klær. Eller, ikke alle. Fredrik satt inne ved ovnen, vi fant ut at det ikke ble noe vits i å ta med ham. Det var begynt å snø enda mer, og den iskalde vinden traff oss i ansiktet da vi rundet hjørnet. Daniel var på tur ned mot utedoen og vedskjulet, og snart kunne vi ikke se ham. Mats gikk øyensynlig bortover mot skogen, noe jeg ikke ville ha gjort uten lommelykt, men, vel vel. Mia og jeg gikk litt rundt på tunet og så oss omkring. Ropte navnene deres. Ingen svarte. Vi kunne ikke høre noen ting. Vi begynte å tenke på at det ikke var særlig lurt å gå omkring midt på svarteste natta høyt oppe på fjellet. Man kunne jo ikke se noen ting. Og Trond var søkk vekk. Det var ham Gunnhild og Morten hadde gått ut for å se etter. Og nå var de søkk vekk. Eller kanskje hadde de funnet ham nede i lia. Kanskje hadde han gått til bilene for å se om han hadde glemt fyrverkeriet der. Men det var jo liten sannsynlighet, han hadde jo selv sagt at han hadde satt det fra seg ved trappa. Men kanskje han glemte det. Det ville ikke være første gangen han gjorde det i alle fall. Men han kunne ha sagt ifra hvis han gikk da. Jeg fortalte Mia det jeg tenkte på, og det så ut som det beroliget henne. Hun hadde virket mer frika ut enn meg. Men så er jo hun jente også. Vi ropte litt mer etter dem, men gav opp til slutt. Vi gikk, nesten løp litt nedover bakken mot bilene, men bare et lite stykke. Vi kunne ikke bare stikke uten å si ifra, da ville jo Mats begynne å lure på hvor vi ble av også. Tenk om det hadde skjedd noe med noen av dem. Tenk om Morten og Gunnhild hadde mistet hverandre av en eller annen merkelig grunn, og ikke fant hverandre igjen. Godt mulig i dette mørket. Kanskje de hadde gått seg helt bort alle sammen. Liten sjanse, det visste jeg. Men jeg var blitt bekymret nå som det tok så lang tid å finne dem. Mia, som ikke visste om hun skulle sitte eller stå, travet fram og tilbake foran hytteveggen, i lyset fra stuevinduet. Jeg hadde satt meg ned ved veggen og tenkte så det knakte. Hva ville jeg gjort i Tronds situasjon? Hvor, hvor ville jeg ha gått midt på svarteste natta, langt oppe på fjellet hvor jeg ikke var kjent i det hele tatt, for å finne fyrverkeriet? Man vet jo aldri hva Trond kunne finne på. Ikke at det er så mange forskjellige steder å gå her. Men skogen og stor, og det er antagelig mange timer siden han forsvant. Ikke hadde Morten og Gunnhild dukket opp heller. Og ikke Daniel heller forresten. Men han hadde vel bare gått for å se etter dem der nede. Det snødde så kraftig nå, at alle spor de ville ha etterlatt seg, hadde blitt visket bort. Etter en stund med intens tenking la jeg merke til at det var blitt atskillig mørkere. Lyset fra vinduet hadde blitt slokket. Fredrik hadde sikkert gått og lagt seg. Han var antagelig stappmett etter all ”gourmetmaten” han hadde spist, og brydde seg antagelig ikke det grann om hvordan det gikk med Trond, Morten og Gunnhild.

Vi gikk rundt hytta for å gå inn og få med Fredrik ut for å lete sammen med oss. Først hadde vi ikke trodd han skulle bli noe til hjelp, men vi bestemte oss for å ta ham med ut for å lete litt mer etter Trond likevel. Han satt ikke lenger ved peisen nei. Mia smilte og gikk mot rommet hans. Men hun kom fort ut igjen.

«Han er jo ikke der! Shit.» Vi tenkte på at han kanskje hadde gått og lagt seg i den første og beste senga han hadde funnet, så jeg kikket inn på rommet til jentene. Ingen der heller. Hva i alle dager? Tenkte jeg. Mia sjekket alle de andre rommene. Ikke en levende sjel befant seg der heller. Da frika hun ut;

«Hva? Dette må være en sinnsykt dårlig spøk! Slutt å kødd med meg. Fytti katta, er det dere som kødder med meg eller? Fredrik! Fredrik! Kom fram! Det er ikke noe morsomt lenger! Det har pågått mer enn lenge nok nå! Er det meningen å skremme vettet av meg eller? Dette kommer jeg aldri til å tilgi deg for!»

Så datt hun sammen på gulvet. Hendene hennes skalv, og hun satt mot veggen med lukkede øyne. Jeg ble dritredd da jeg endelig tok til meg hva som egentlig skjedde. Vi fant ikke noen av dem. Ikke én av dem! Fredrik hadde tydeligvis også gått ut. Vi hadde ikke merket det i så fall, for vi satt på den andre siden av hytta. Han kunne fint komme seg ut der uten at vi hadde hørt ham. Det var det som var så innmari sjukt dumt. Vi skulle aldri i verden ha delt oss. Stakkars Mats, som nå sikkert var midt inne i skogen, som sikkert nå hadde begynt å tenke på det faktum at det kanskje ikke var så veldig lurt å gå så langt aleine likevel. Stakkars, stakkars fyr. Jeg merket at jeg begynte å skjelve selv. Guri malla. Ta deg sammen, mann. Det var på nippet før jeg begynte å snakke med meg selv. Men uansett hjalp det ikke noe særlig å sitte her og sture. Vi måtte se til og komme oss ut igjen, men passe på så vi holdt oss sammen og ikke kom fra hverandre. Jeg rakte Mia en arm, hun så opp på meg med blanke øyne før hun tok imot tilbudet mitt. Jeg fikk heiset henne opp fra gulvet og dratt henne med ut døra igjen. På tur ut kjente jeg så vidt på parafinlampa som stod nærmest vinduet vi hadde sittet ved. Den var varm enda, men det beviste ikke at Fredrik nettopp hadde gått ut. Kanskje han hadde gått ut, men latt lampea stå igjen og lyse. Det er litt typisk Fredrik. Eller Trond for den saks skyld. Men han hadde jo ikke vært her. Da hadde vi visst det. Eller? Kanskje Mia var inne på noe? Kanskje det var Trond som spilte oss alle et lite puss? Men det forklarer ikke hvorfor vi ikke fant igjen Gunnhild, Morten, Fredrik og Mats. Tankene mine gikk helt i surr, og jeg fortsatte å si til meg selv at dette var bare en drøm eller at vi snart kom til og finne dem, og at det kjentes ut som tiden gikk mye saktere enn den egentlig ikke gjorde fordi vi ikke hadde noen klokke eller det at vi ikke visste hvor de andre var og fordi vi var så redde for at noe hadde skjedd med dem.

Vi visste jo ikke noe. Vi bare antok det verste. That’s it. I det neste øyeblikket hoppet det inn noen tanker i hodet mitt som jeg aldri i livet hadde trott jeg kom til å tenke. I alle fall ikke tro på. Hva om det Trond hadde fortalt om eieren av hytta, virkelig var sant? I så fall, hva i all verden hadde skjedd med folka? Det måtte jo være en eller annen grunn til at noen satte ut ryktene om at det spøker her oppe. Og det som stod i avisa. Det om at en mann aldri hadde kommet hjem igjen etter å ha vært her oppe. Nei, nå måtte jeg ta meg sammen. Ikke snakk om at det var sant! Sånt går bare ikke an. Eller?

Jeg bestemte meg for å skyve de tankene unna for en stund, for ikke å skremme vettet fra meg selv. Jeg tok Mia i armen da vi kom ut, som om jeg var redd for å miste henne ute i mørket. Vi ropte mer og mer, men gav opp igjen siden vi visste at det ikke var noen vits. Virket ikke noe særlig fristende å gå ned mot vedskjulet og utedoen, men Mia drog meg nedover bakken mens hun ropte fortvilet. Etter et par meter i nedoverbakke, falt hun og slapp armen min. Jeg begynte å lete i blinde etter armen hennes igjen, og fant den snart. Hjertet mitt dunket som aldri før. Det kjentes ut som det skulle sprette ut av brystet på meg hvert øyeblikk. Vi ropte og skrek. Jeg ønsket å inderlig at jeg hadde tenkt på å ta med lommelykta som nå lå på spisebordet, der vi hadde sittet og spist joikakaker for noen timer siden, uten å ane hva som kom til å skje med oss bare noen få timer senere. Vi ante fred og ingen fare når vi satt i sofaen og spilte kort.

Mias grep føltes enda hardere nå, og jeg kunne kjenne på henne at hun var livredd. Vi gikk litt lenger, mot skogkanten. Ropte mer. Rart vi ikke gav opp. Vi verken så eller hørte en sjel. Men det var det eneste vi egentlig kunne gjøre, så vi fortsatte. Plutselig ble bakken under oss veldig glatt, og jeg falt igjen. Hånda til Mia mistet jeg. Jeg slet litt med og komme meg opp igjen, alt virket plutselig så usannsynlig. Det virket som om det var flere dager siden vi var på tur opp hit, så glade og fornøyde. Men det var det ikke. Det var bare noen timer siden. Noen ekstremt lange timer.

«Mia?»

Søren! Søren søren søren søren! Nei. Ikke tale om. Jeg kunne ikke ha mistet Mia også! Nei. Lommelykta kom i hodet på meg igjen. Kanskje Mia ikke merket at jeg falt. Kanskje hun rett og slett gikk videre uten meg? Hun står nå og er like pissredd som meg. Søren. Nå måtte jeg finne henne, hvis ikke visste jeg ikke hva jeg gjorde. Lenger inn i skogen. Jeg gikk og gikk. Løp. Lenger og lenger inn. Ropte. Skrek. Og falt (..)

*

1. nyttårsdag opprant med klar himmel og bitende kulde. Det hadde vært en lang natt, og det hadde snødd mye. Fjellheim stod alene og forlatt igjen på fjellet. Nede i dalen stod en påfrosset, grå Saab under snøen. Kanskje ville noen finne den til våren når bekkene fyltes med smeltevann og sola sendte sine første stråler over Snøhetta. I alle fall, det første de livredde foreldrene fant da de kom opp dit noen dager etter for å se etter de uskikkelige barna sine, var et brev som hang på døra. På brevet stod det:

Jeg har alltid hatt lyst til å gjøre noe så stort. Drepe så mange mennesker. Bevise at jeg ikke er så dum som de ville ha det til. Det er jeg ikke. Grunnen til at jeg tok dem alle med opp hit var at det var en perfekt historie knyttet til stedet. Skremme dem med at den forrige eieren går igjen. De begynte nok å tro på den historien de siste øyeblikkene av sitt liv. Innen noen finner dette brevet vil jeg være langt av gårde. Ingen kommer noen sinne til å finne meg igjen. Det står nå kun én bil igjen nede i dalen. Innenfor denne døra vil dere finne syv lik pent lagt på plass i sine egne senger. Pluss en kasse med øl og en dunge med fyrverkeri.

-- Trond