Hva gjorde jeg galt? Var det min feil? Hva enn det var så er det for seint å ta tilbake nå. Den harde gjenstanden presser mot huden min. Hva er egentlig meningen med livet, vist alt skal være så vanskelig? Snart trenger jeg ikke si ”er” lengre, jeg kan heller si ”var”. Hva var egentlig meningen med livet?

Barberbladet svir mot huden. Det lille merket det lager drukner i alle de andre kuttene. De kuttene som har hjulpet meg så mye, men denne gangen, denne gangen var de ikke nokk. Det trengs noe sterkere, jeg nektere å ha det slik mer! Jeg nekter å føle den smerten igjen! Jeg har tenkt tanken flere ganger, men aldri vert modig nok til å utføre den, alltid vært for redd for hva som kommer etterpå, men ikke nå lengre, alt må være bedre enn dette!

Rommet er mørkt, akkurat slik som tankene mine, som livet mitt, akkurat som den verdenen jeg lever i. Den eneste forskjellen er at her er det et lite lys som kommer gjennom gardinene fra vinduet oppe på veggen. Det er ikke noe slikt lys i livet mitt, ikke ett eneste lysglimt engang. Vil noen savne meg? Vil de i det hele tatt merke at jeg er borte?

Jeg skrur på dusjen, ser på blodet som drypper ut av kuttene og blander seg med det kalde vannet. Jeg kryper meg sammen, kroppen skriker i smerte fra alle kuttene og blåmerkene han gav meg. Men jeg fortjener de vell, jeg er jo helt verdiløs, ingen vil savne meg en gang. Jeg presser bladet hardere mot håndleddet mitt å mer blod strømmer ut. Han gikk for langt denne gangen! Hvordan kunne han gjøre noe slikt mot noen som ikke engang hadde muligheten til å forsvare seg selv? Han kalte meg svak. Jeg vil heller si at det var han som var den svake. Det var trossalt han som måtte ødelegge noen for å tilfredsstille seg selv. Den numne følelsen senker seg over meg. Snart var det over, snart får jeg være i fred.

Jeg begynner å tenke på alle de gode tingene i livet mitt, ikke at det var så mange, men det var fortsatt nokk til at jeg blir grepet av panikk. Var det virkelig dette jeg ville? Nå var ikke den andre siden så betryggende likevel. Jeg ser på alt blodet rundt meg. Panikken reiser seg i hele kroppen min å tårene begynner å trille igjen. Det trengtes bare å tenke så ørlite grann på hendelsen som hadde tatt sted tidligere så var panikken borte. Jo det var dette jeg ville, han skulle ikke få det som han ville mer!

Det er sant det de sier om at livet ditt flyr forbi øynene dine de siste minuttene før du dør. Alle de gode stundene, alle de onde. Jeg føler ingenting lengre nå.

Jeg presser en siste gang, så begynner rommet å forsvinne rundt meg. Jeg syntes å høre en lyd i det fjerne, men den er så langt borte at jeg vet den ikke kan gjøre meg noe. Jeg tar mine siste åndedrag, puster inn, og så ut, Bare det er en kamp nå. Det er ikke lenge igjen. Mens mørket senker seg rundt meg kan jeg høre en beroligende stemme; ”Jeg er her”. Det er ingen tvil nå, jeg kan endelig være i fred. Han kan aldri røre meg igjen.