Tårer faller som et tungt høstregn. Sakte men sikkert har et tynt lag med tåke lagt seg over de forlatte myrene. Føttene vasser i visne blader, som etter nattens kalde krig har blitt nødt til å gi slipp på livet. Trærne ser spinkle ut, siden de også har blitt berørt av nattekulden. Nå må de vise oss hvordan de egentlig ser ut. Ingen flere hemmeligheter. Til tross for hvor vakkert det er her oppe, er det nesten ingen som kommer hit for å nyte stillheten. Folk er redde. De er redde for å forlate bygda og tryggheten som har bygget seg opp der gjennom mange generasjoner. Andre steder blir liksom så ukjente for dem. Skremmende. Spesielt dette stedet. Skogen. Myrene. Tåken…

”Det var tussene som tok henne,” sier den gamle enken, og sender et ondt blikk gjennom vinduet som vender mot den store, tåkelagte skogen ovenfor. Bygdas pub, og eneste møtested, er fullt av mennesker som sitter sammenpresset foran den gamle bardisken. Det er helt stille. Alle øynene er festet på kvinnen som våget å si disse skremmende ordene. Sakte snur hun seg og lar blikket gli over mengden, som for å se om de tror på henne. Ves tidligere forsvinninger hadde folk bare ledd av henne og sagt at det vare var vilt oppspinn, men nå har det skjedd igjen. Ingen smiler. Tanken har ikke engang streifet dem.

”Det har ingen hensikt å lete etter henne nå. Det er for sent. De har tatt henne med seg.”

Blikkene deres er redselsfulle. Usikre. Ting de har innbilt seg til å være annerledes, har tidligere vist seg å være helt alminnelige. Er dette et unntak? Det er noe i blikket hennes som er overbevisende. Man kan skimte redsel i øynene hennes også. Hun deler den med dem for å trøste seg selv. Allikevel ser den ut til å trøste dem også. I sorgen deres.

Kulden har grepet tak rundt armene mine, og holder fast. Tåken har blitt enda tyngre enn tidligere, og dekker til det kronglete underlaget under føttene. Død og fordervelse. Stillhet. Det er noe uvant med denne skogen…

”Er det ingenting vi kan gjøre?” spør en lyshåret kvinne. De store lyseblå øynene hennes stirrer hjelpeløst på den game enka. Neglene graver seg inni det gråblå stoffet i kjolen hennes. ”Ingenting.” Kvinnen bryter sammen i gråt. ”Jeg vet at det gjør vondt”, sier den gamle enka sørgmodig. ”Men vi må huske å tenke på de gode tingene vi hadde sammen med henne. Hvor mange av dere kan huske det varme smilet hun alltid bar rundt på de røde leppene sine? Kan dere minnes hvor godt det hjalp i de tider som ikke gikk så bra?” Noen av menneskene nikker. Nesten hele bygda er samlet her, for å prate om tingene som egentlig ikke skal prates om. Kvinnen i den gråblå kjolen trekker seg litt tilbake i mengden. Nå hadde hun fått spurt om det eneste som betydde noe for henne. Var det noe som kunne gjøres? Svaret ble nei. Da var alt håp svunnet hen.

”Tenk så søt hun var der hun løp mellom gårdene i den hvite kjolen moren hadde sydd til jul. Hvor er moren hennes forresten? Jeg kan godt forstå at hun ikke vil være blant oss i dag… men hun kunne ha trengt å prate om det. Hun elsket henne, hun også. Kanskje til og med mer enn vi gjorde, hvis det er mulig…

”Latteren hennes kunne glede hver og en av oss…,” kom det fra en mann i 20-årene. Det halvlange mørkebrune håret rammet inn et smalt ansikt. ”Vi elsket henne alle sammen, så hvorfor skulle ikke tussene gjøre det?”

”De kjente henne ikke på samme måte som vi gjorde… Tenk så vakker. Hun var jo bare et barn…,” svarer enka. Plutselig forvandler hun mine. Nå var hun sint, men fortsatt redd. ”Hun elsket skogen, bekymringslaus som hun var. Hun fortalte meg hvor pene hun syns myrene var når tåken la seg over dem for å beskytte det som gjemte seg der. Tussene, kjære. Tussene. Det var de som gjemte seg under laget av tåke.” Hele forsamlingen grøsset. Noen vridde på seg og sendte hverandre urolige blikk.

”La oss ikke gråte over henne alle de nettene vi har igjen å leve. Hun skulle aldri ha fått lov til å dra opp dit, og ingen burde få lov til det i fremtiden. La oss huske henne som en av de beste tingene som noen gang hendte oss, for det er det hun er. Nå har vi ikke henne lenger, men tussene vil elske henne like mye som vi har gjort.”

Sakte bredde natten seg om dem, og sendte dem hjem. Hver til sitt.

… Der borte, mellom trærne, er det noe som beveger seg. Stillhet. Så hører jeg føtter mot den frostlagte stien. Et hode med lyst, krøllete hår dukker opp bak buskene. Den lille barnekroppen er skjult under en hvit vinterkjole. Jeg kjenner hendene gripe sterkere om øksa. Tårer faller som et tungt høstregn. Tåken har svelget oss. Føttene vasser i visne blader. Det er frosten som har drept dem…