Vi skal nå besøke Tyskland, året er 1932.

Vi befinner oss i en gate i New York, den økonomiske krisen har startet og de glade 20-årene er forbi. Når vi ser rundt oss ser vi triste, deprimerte mennesker og ingen tydlige tegn på at amerikanere er ett lykkelig folk. Vi kan se mennesker som går rundt oss. Noen venter utenfor matboder i håp om å få gratis mat, mens andre kan man se prøver å få solgt frukt eller tjenester som å pusse sko. En dame sitter i hjørnet av veien, blondt kort hår og blå øyne, åpenbart ikke engang fylt 30. Dette er damen vi skal følge.

Vi kan se damen reise seg. Hun strekker på beina i sakte, enkle bevegelser, før hun setter seg ned igjen på samme plassen. En mann kommer bort til henne, han ser på henne. Hun nikker som om hun bekreftet noe og han setter seg ned. "Daria" startet han. Hun så på han, og han fortsatte. "Hvordan kom du hit?" Hun så ned og smilte, som om en stor hemmelighet ble lagt i smilet. "Jeg kjøpte aksjer," sa hun. "Det var veldig populært å kjøpe aksjer før, men nå går alt nedover. Du kan se at alle rundt deg har mistet troen på fremmtiden." Han skjøv litt nærmere henne. "Og du? Har du mistet troen på fremtiden?" Hun nikket svakt. "Ingen har penger lenger, bare se deg omkring"

Hans øyne la seg først på en gutt som prøvde å pusse skoene til mennesker som passerte han. "Moren hans var deprimert" Han fortsatte å se på gutten, hvordan han så så sørgelig ut der han satt og spørte om noen ønsket å få pusset sko. "Hun tok selvmord" sa damen igjen. Han så på henne, før han la øynene på et par menn i nærheten av en matbod. "De mistet jobben" sa den blonde damen nok en gang. Han fortsatte å se på dem, så hvordan de tigget om mat. "De trenger mat til familien sin." Han fortsatte da på den bevegende folkene som gikk forbi dem. "De er deprimerte" Han så på den blonde korthårete damen. "De har mistet sin tro," sa han. Hun nikket og reiste seg.Hun begynte å tørke skitten av seg, og når hun var sikker på at hun hadde fått med seg alt, ga hun han et tegn til å følge henne.

Han følgte stille etter henne. Forbi de stillegående menneskene med vinden imot dem. De snudde til høyre for første gang og gikk inn i et lite hus. De fortsatte opp en liten trapp, fortsatt stille, og når trappen stoppet dukket en dør opp. Hun tok ut noen nøkler fra en lomme og låste tredøra opp. Hun gikk gjennom døra, men holdt den oppe til han var kommet inn. De fortsatte inn til de nådde et lite kjøkken, og damen tok ut poteter fra benken og satte vann i kjelen mens hun vasket potetene. Bare lyden av vannet som nå småkokte kunne høres, hvordan boblene oppstår i kjelen og lufttrykket dannes. "Hva med jobb?" Spørte han henne. "Jeg har ikke jobb," sa hun. "Veldig få av oss har det" Han nikket, som å bekrefte det faktumet at hun snakket sannheten.

"Livet er ikke så enkelt som det var før" Han smilte når hun brøt stillheten, og hun fortsatte. "Før handlet alt om å gå ut og ha det gøy og nå handler alt om penger. Tiden går alt for fort, synes du ikke?" De så på hverandre. "Jo," startet han,"men vi må bare prøve å holde oss synlige." Han smilte nå. "I hvert fall til dette er over," sa hun og avsluttet setningen hans.