”Jeg husker det som om det var i går,” tenkte Isabelle, mens hun så på bildet som hadde falt ned på bakken. Det er bildet av henne og kjæresten hennes. Det falt ut da hun skulle ta ut genseren fra skapet. Isabelle hadde glemt det lå der. ”Hvorfor endte forholdet vårt slik?” Hun kjente tårene nedover kinnene hennes. Det var ti år siden han – Kaito – hadde dratt. Gud hadde tatt ham. Hun husker dagen da Kaito forsvant i det mørke havet. Han skulle bare redde en liten guttunge. ”Hvorfor måtte Gud være så urettferdig den dagen?” hvisket hun. ”Og hvorfor måtte Kaito bli tatt på den måten?”. Isabelle så på bildet en liten stund før hun la det i en konvolutt på bordet. Hun hadde ikke kommet seg over han, selv om ti år har passert, og hun vet at hun aldri kommer til å se ham igjen. Det umulig å glemme alle følelsene hun hadde for ham. ”Jeg må komme meg på jobb,” tenkte hun, og kledde på seg. Hun jobber som engelsklærer. Hadde det ikke vært for Kaito så hadde hun ikke blitt det. Han hjalp henne alltid når det gjaldt å holde seg sterk og jobbe for drømmene sine. ”Man vet aldri, om man ikke prøver,” pleide han å si. Hun kunne fortsatt huske ordene.

Ute var det hardt regnvær, og det blåste mye. Isabelle kunne så vidt holde paraplyen. Om hun ikke skyndte seg ville hun komme for sent. Hun småløp innimellom. Å komme sent var ikke sjeldent hos Isabelle. Men hun ville forandre seg i år. Mens hun fortet seg over broen, fikk hun øye på noe som fikk henne til å stivne opp. Hun fikk øye på en mannlig skikkelse som satt på kanten av broa og skikket ned på vannet. ”Åh nei! Han kan ikke ha tenkt å gjøre det!” tenkte hun. Det har skjedd før, at folk tar livet sitt på denne broen. ”Jeg må stoppe ham!” Isabelle løp mot mannen. ”Vent!” ropte hun. ”Ikke gjør det!” regnet haglet mot ansiktet hennes, og paraplyen var blitt vanskeligere å holde fast. ”Ikke gjør det! Du kan ikke ta livet ditt!” ropte hun, enda høyere.

Hun var framme nå. Isabelle tok tak i armen hans. ”Du har sikkert… vært gjennom mye, men… du må ikke gjøre dette!” sa hun, andpustent. Mannen gikk ned, uten å snu seg mot henne. Han hadde en svart hettegenser på seg, og olabukser. Han hadde tatt på seg hetta. Isabelle pustet ut av lettelse. Mannen snudde seg mot henne. Isabelle stivnet. De store øynene hennes stirret på mannen i sjokk. Hun mistet paraplyen, som dalte ned på vannoverflaten. ”Det… er ikke mulig,” tenkte hun. ”Men hvordan… ” Isabelle var i sjokk. ”Unnskyld hvis jeg skremte deg, men jeg hadde ingen planer om å ta livet mitt, frue,” sa mannen. Isabelle bare ristet med hodet, hun klarte ikke å si noe. ”Jeg får komme meg av gårde. Jeg er virkelig lei for det,” sa han, og snudde seg og gikk. Isabelle ble stående igjen. ”Han ligner så veldig,” sa hun, lavt for seg selv.

Senere – på skolen – dro Isabelle innom rektors kontor. Hun banket tre ganger på døra. ”Kom inn,” lød det fra kontoret. Isabelle gikk inn med et smil. ”Er det deg?” sa rektor og smilte. ”Mhm,” sa hun. Rektor heter Henrik. ”Hvordan var dagen din i dag da?” spurte han. ”Som vanlig, men…” begynte hun. ”Men hva?” spurte Henrik. ”Jeg møtte på en jeg trodde skulle ta selvmord. Så jeg løp rett og slett som en galing for å stoppe ham fra å gjøre noe han ikke hadde tenkt til å gjøre. Det er det mest ydmykende trekket jeg noen gang har gjort, i hele mitt liv,” sa hun, irritert. Henrik flirte litt. ”Du trenger ikke føle deg dum, Bella. Selv om det du gjorde høres veldig dumt ut,” sa han med et smil. Nå flirte Isabelle også. Henrik er den eneste som får henne til å le. Slik har det vært helt siden den dagen Kaito forsvant. ”Men, han lignet så veldig på Kaito,” sa hun. ”Kaito?” spurte Henrik. ”Du snakker vel ikke om den første kjæresten din, gjør du?” Isabelle nikket. ”Bella, du vet han ikke kommer tilbake,” sa han. Ja, Isabelle visste det. Hun visste det alt for godt. ”Jeg vet det, Henrik, Du har rett. Han kommer ikke tilbake.”

Neste dag, var som alle andre dager. Hun våknet opp, kledde på seg, og dro på jobb. I dag skulle hun møte den nye musikklæreren som hun skulle samarbeide med. De skal begge spille piano sammen på en konsert for de eldre, og klassen hennes skal være med å synge. Så hun gledet seg litt mer enn vanlig til i dag. Hun skyndte seg til skolen. På kontoret ventet Henrik og den nye læreren. Da fikk hun øye på den ene mannen. ”Det er han!” tenkte hun. ”Bella, dette er Edvard. Den nye musikklæreren som du skal samarbeide med,” sa Henrik. ”Unnskyld, men er ikke De fruen jeg møtte på broen i går?” spurte Edvard. Isabelle nikket, med store øyne. Hun klarte å få ut et ja. ”Jeg ser frem til å få jobbet med Dem,” sa han. ”Har dere to møttes før?” spurte Henrik. ”Ja, det var han jeg fortalte deg om i går. Han jeg hadde møtt om morgenen,” svarte Isabelle fort. ”Åja, du mener i går, da du løp som en galing?” flirte han. Edvard smilte. ”Jeg skjønner at hun blir redd når hun ser noen sitte på kanten av en bro, og se ned,” sa han. ”Det er fullt forståelig at du ville stoppe meg,” smilte han. ”Åh, forresten, dette er paraplyen De mistet,” sa han og ga henne paraplyen. Isabelle rødmet. ”Takk,” sa hun. ”Vi sees vel senere på dagen.” Isabelle rakk ut handa si. ”Jeg ser også frem til å få jobbet med deg,” smilte hun. Edvard tok hun i handa, og smilte.

På musikkrommet senere på dagen, hadde nesten alle elevene møtt opp for å synge. Edvard var der også. ”Isabelle, dette er notene til sangen vi skal spille.” Edvard ga Isabelle notene. ”Takk,” svarte hun, kort. Hun så på notene med store øyne. ”Ave Maria,” sto det. ”Jeg kan denne sangen,” sa hun. ”Kan du? Flott! Jeg kan den også. Men jeg husker ikke hvorfor eller hvordan jeg har hørt den,” sa han. Isabelle så spørrende på ham. ”Greit, skal vi begynne?” spurte han. Hun nikket. Isabelle spilte andrestemmen, og han spilte førstestemmen. Den første gangen hun spilte duett var med Kaito, og sangen de spilte var den samme som de spilte nå. Edvard stoppet plutselig opp. Hvorfor stoppet han på akkurat dette stedet? ”Unnskyld, det skjer hele tiden,” sa han. ”Kanskje du skal ta førstestemmen likevel.”

Etter musikktimen tok Isabelle seg en tur på broen. Hun hadde en time fri. Der fikk hun øyet på Edvard. Han hadde tydeligvis fått øyet på henne også, for han vinket. ”Hei!” sa hun. ”Jeg ser at du også er ute og går en tur,” smilte hun. ”Ja, tenkte jeg skulle få meg litt frisk luft før neste time.”. ”Skal vi ta en tur sammen?” spurte han. ”Klart det,” svarte Isabelle. De gikk sammen en stund uten å si noe. Men Isabelle hadde så mye hun ville ha svar på. Hun turte bare ikke å spørre. ”Du vet… ” begynte Edvard. ”Det høres kanskje rart ut, men… å sitte på kanten av broa og se ned på vannet er nesten som en hobby for meg,” sa han. Isabelle så spørrende på ham. ”Jeg liker ikke vann. Men jeg vet ikke hvorfor. Og jeg tror, at ved å se på vannet, så vil jeg forstå hvorfor. Isabelle vet ikke hva hun skal si. ”Er det mulig å være redd for vann uten grunn?” tenkte hun. Isabelle skulle til å spørre, men da ringte skoleklokka. De måtte skynde seg tilbake, for en ny time hadde begynt.

Etter skolen, var hun på vei til musikkrommet. Like før hun var framme, stoppet hun. Hun hørte musikk. Og det var ”Ave Maria”. ”Hvem spiller piano nå?” lurte hun. Isabelle fortsatte, men med små skritt. Hun ville ikke personen skulle høre henne. Da hun var framme, stoppet hun ved døra. Hun kunne høre musikken tydeligere nå. Isabelle var nok en gang betatt av den vakre pianomusikken. Men så stoppet den. Akkurat som forrige gang, på musikkrommet. Hun tok tak i dørhåndtaket, og dro det forsiktig ned. Isabelle lukket opp døra, men bare litt, for hun ville ikke forstyrre. Gjennom det lille mellomrommet kunne hun se Edvard. Han så skuffet ut. Isabelle fikk dratt i døra, slik at det knirket. Edvard la tydeligvis merke til lyden, for han skvatt litt. ”Hvem er det?” spurte han. ”Det… er bare meg,” sa Isabelle og skikket sjenert inn. ”Åh, hei,” smilte han. ”Har du stått der lenge?” Isabelle nikket. ”Jeg er lei for det. Men jeg ville ikke forstyrre deg.”

Hun gikk inn i rommet, men la ikke merke til ledningene på bakken. Hun snublet i dem og falt på kne. Hun mistet veska som åpnet seg, og ut falt en konvolutt, sammen med et par bøker. Konvolutten var åpen fra før av, og der lå det et bilde. ”Går det bra?” Edvard var hos Isabelle fortere enn hun ante. ”Ja, det går bra,” svarte hun. ”Her, la meg hjelpe deg.” Edvard la igjen bøkene i veska hennes. Han tok opp bildet, og skulle til å legge det i veska også, men han stoppet og så på det, lenge. ”Hva… er det?” spurte Isabelle. ”Dette bildet… gutten… og jenta på bildet…” Isabelle skjønte ingenting. Men da hun så bildet, skjønte hun det. Det er bildet av henne og Kaito. ”Gutten… og jenta… det… det er...” Edvard skiftet blikk fra bildet til Isabelle. ”Hvorfor føler jeg at jeg kjenner deg, etter å ha sett på dette bildet?” Edvard så veldig forvirret ut, men Isabelle hadde skjønt det. Hun la merke til det fra første gang hun møtte ham. De blå øynene, det varme smilet, de varme ordene, de plutselige stoppene når han spiller piano, skrekken for vann… alt er bare helt klart! Isabelle visste hun ikke tok feil.

”Når du… hører navnet ”Kaito”, sier det deg noe?” spurte hun. Edvard begynte å huske. Han hadde hørt navnet før, og han husker spesielt en person. Isabelle. Følelsene var der helt plutselig. Hukommelsen var der som et lyn. Han husket alt, i detaljer. ”Isabelle…” sa han lavt, mens han så hun i øynene. ”Kan det stemme at jeg kjenner deg?” Isabelle så på ham med store øyne. ”Husker du det? Er du seriøs?” Hun var ivrig etter svar. ”Jeg kan ikke tro det… det er for perfekt til å være sant…” Isabelle hadde tårer i øynene. ”Ikke gråt, Bella,” smilte han. ”Jeg er lei for at jeg ikke merket det før,” sa han. Han kunne jo ikke noe for det. Den dagen de var ute på tur, for ti år siden, så de en guttunge ute på det mørke havet. Han druknet nesten, om det ikke hadde vært for Kaito. Han risikerte livet sitt for guttungen. Kaito ble funnet livløs, og han hadde fått hukommelsestap. ”Jeg trodde du var død,” snufset Isabelle. ”Men du er her.” Isabelle slengte armene rundt ham. ”Husker du det vi lovte hverandre den dagen?” spurte hun. ”Jeg er lei for det… men jeg husker ikke,” svarte han. ”Det er greit. Jeg skal hjelpe deg å huske,” sa hun. Hun husket ordene til Kaito for ti år siden: ”Jeg vet ikke hvor vi er om ti år, eller hva som venter oss. Men noe er jeg helt klar over. Om ti år… Så holder vi hender.”