Jeg satt og så ut av vinduet. Det var en kald høstdag i november. Den tykke tåken hang tungt under himmelen, og alt var grått og trist ute. Asfalten var våt og fuktig, etter regnskuret i går kveld. Det blåste en kald bris, og vindens kalde pust fikk bladene til å virke urolige, som om noe ille hadde skjedd. Det er som om været ute gjenspeilte følelsene mine.

Langt borte, et eller annet sted i verden, var det en blomst som blomstret som bare det. En gul, varm blomst som hadde mange andre rundt seg, og trivdes veldig godt. Det var før. Nå var alle rundt den borte. De hadde visnet bort, og den varme, gule blomsten var den eneste som stod igjen.

Jeg reiste meg fra sofaen, og gikk bort til speilet. ”Jeg hater deg! Ååå, som jeg hater deg!” skrek jeg til speilbilde. Jenta i speilbildet. Den lille, litt kraftige jenta med halvlangt brunt hår, og en god del kviser i panna. Det var hun jenta som ingen likte. Jo, bortsett fra en. En som var en venn, men ikke hadde rett til å bli kalt en. Hun var rett og slett en sviker. Jeg orket ikke tenke mer på henne. Det var nesten som om en sløv kniv, forsiktig og rolig, sakte men sikkert, skjærte opp mitt hjerte, min sjel og hele mitt liv. Men livet måtte jo gå videre.

Den gule blomsten stod fortsatt. Men hvor lenge? Det var ikke sikkert. Eieren hadde vært borte i noen dager, men nå hadde han kommet hjem igjen. Noen vanndråper hadde den gule blomsten fått, men ikke noe mer. Utstrålingen til blomsten hadde forsvunnet for lenge siden. Den var ensom og forlatt.

Nok var nok. Jeg orket ikke sånn som livet holdt på. Ungdomstida kunne være vanskelig. Det finnes solskinnsdager og dager med bare skygge. Jeg hadde omtrent bare dager med skygge. Det fantes ingen lys i tunnelen hos meg. En bestevenn hadde jeg en gang hatt, og vi hadde lovet hverandre at vi skulle holde sammen. Vi var veldig like, og derfor passet vi veldig godt sammen. Hun hadde jeg altså klart å miste. Bare den dagen ikke hadde kommet. Den dagen da alt begynte perfekt, eller perfekt og perfekt, men dagen begynte egentlig helt greit. Helt til det store friminuttet kom og ødela for meg og ”venninna” mi. En god venn hadde stilt opp, og kanskje beskyttet meg, men denne gangen var hun en av mobberne. Jeg kjente at tårene presset på, og det svidde bak øynelokkene. Jeg hadde en klump i magen som ikke ville forsvinne. Den begynte som et lite frø, og hadde vokst seg større og større for hver dag som hadde gått. Da vi var små, så vi på venner som noe selvsagt. Med årene, skjønner vi at hva det virkelig betyr å ha dem.

Blomsten var ikke lenger gul. Det hadde begynt å komme brune flekker, og kronbladene hadde allerede begynt å tørke inn. Eieren brydde seg ikke så mye. Han hadde et annet hjørne med andre blomster, på den andre siden av huset. De ”populære” blomstene. De som fikk mest oppmerksomhet. Ikke rart den halvgule blomsten var den enste som sto igjen, når han bare brydde seg om de andre.

Når man blir eldre og eldre, blir folk mer og mer kroppsfiksert. Man skal være slank, lang, ha det perfekte glansfulle håret, ha store og pene øyne og det er om å gjøre være penest, mest populær og ha flest gutter siklende etter seg. Det var vel grunnen til at jeg ikke var akseptert i samfunnet. I denne verden måtte man være perfekt for å bli aksepter for å si det mildt. Jeg måtte gjøre noe. Jeg orket ikke leve i ensomhet, uten venner. Ikke hadde jeg noe støtte fra familien heller. Fosterforeldrene var de jeg hadde til familie. Moren min døde av kreft, og faren min hadde stukket av fra meg og forlatt meg helt alene, i det tomme og uoppussede huset.

Jeg var bare tre år gammel, men slike ting er noe man bare ikke glemmer.

Moren min hadde skrevet en lapp til meg, og lagt på skrivebordet ved siden av den søte lille senga mi. Den lappen hadde jeg spart på i tolv år, helt siden jeg var tre. Jeg gledet meg til jeg var stor nok til at jeg kunne lese den selv, og jeg lot ingen andre lese den. Den ville jeg lese selv, for lappen var til meg og ikke noen andre. På lappen stod det:

Tålmodigheten hjelper den syke, så tiden ikke blir for lang.

Den hjelper den friske, så tiden ikke blir for kort.

Noen kunne godt ha tatt fra meg hele verden, bare ikke tålmodigheten.

Brunfargen ble tydeligere og tydeligere for hver dag som gikk. Bladene hadde omtrent tørka inn, og det var ikke lenge før den var helt ødelagt. Stilken hadde allerede mistet litt av kraften som skulle til for å holde blomsten oppe. Endelig kom eieren for å vanne den. Det trengte blomsten.

Plutselig ringte det på døren, og jeg skvatt til. Hjertet mitt gjorde et hopp, og jeg undret på hvem som ringte på. Jeg så fort på klokka, deretter gled blikket over til det lille kikkehullet, der man kunne se hvem som stod utafor. Der stod jeg og myste, og blikket ble hengene fast. Jeg gjorde store øyne da jeg så hvem det var. ”Natalie?!” tenkte jeg høyt. Hva ville hun? Hun er her sikkert for å ta et bilde av meg og sette det inn på forsida til skoleavisa, for å gjøre narr av meg. Vise hvordan jeg ser ut på en lørdagskveld, helt uten sminke og håret som stod rett til værs. Jeg følte meg mislykket. Jeg ble vekket opp av alle tankene mine, da det ringte på igjen. Denne gangen åpnet jeg opp. ”Hei! Det er Natalie.” Hun smilte faktisk, og det rareste av alt, var at det faktisk ikke var et av de onde smilene som hun alltid hadde på lager. Denne gangen var det et snilt smil. ”Jeg skal ha fest i morgen kveld kl. 19.00, og lurte på om du hadde lyst til å komme!” forsatte hun, da hun ikke fikk noe svar.

Det hørtes en smule rart ut. Hun hadde alltid hatet meg, og jeg hadde ikke akkurat likt henne. ”Hvorfor skulle du bedt meg?” spurte jeg. Jeg var overrasket over svaret jeg kom med. Så langt jeg kunne huske, hadde jeg aldri våget å komme med noe svar. Jeg hadde alltid vært redd for at jeg skulle komme med noe dumt eller teit. ”Jeg har innsett at alt jeg har gjort mot deg, var utrolig dumt av meg. Ikke bare meg, også de andre. Vi er virkelig lei for det, og vi vil gjerne gjøre det godt igjen!” sa hun, med et ubeskrivelig ansiktsutrykk. Det virket som om hun snakket sant. Skulle jeg tro på henne? Jeg ville gjerne gi henne en sjanse. Kanskje de virkelig var lei seg, og ville gjøre det godt igjen. Av en eller annen grunn forstod hun at jeg gjerne ville komme. ”Det betyr vel ja, siden du har et så bredt smil om munn?” sa hun og kniste. ”Ja!” mumlet jeg, overlykkelig. Kanskje ville skyene på himmelen la solstrålene få slippe inn til meg? Resten av dagen brukte jeg på å hive ut alle klærne jeg hadde i klesskapet og finne ut hva de andre ville likt. Jeg prøvde ut uendelig mange plagg, før jeg fant ut hva jeg skulle ha på meg. Det måtte passe sånn at det ikke ble for stramt. Jeg ville jo ikke at alle skulle se alt fettet hengene ute av klærne. Foran speilet holdt jeg fram en fin svart topp, og skinn tights. Svart slår aldri feil ann.

Det var så vidt blomsten ble reddet fra å visne helt. Den var ikke akkurat den blomsten den en gang var. Utstrålingen var ikke like fin, men var på vei til å bygge seg opp.

Jeg kunne høre at det var fest milevis unna. Musikken dundret, og hjertet mitt danset og fulgte rytmen. Jeg hadde sommerfugler i magen. Tenk om jeg kunne bli venn med Natalie. Det hadde vært utrolig kult. Føle at du blir godtatt og at du ikke er helt mislykket. Døra var åpen. Forsiktig tok jeg i håndtaket, og gikk inn. Noen danset, mens andre satt bare i sofaen og pratet. De fleste var nok fulle for lengst. Jeg ble litt engstelig, men det gikk fort over når jeg så at Natalie kom bort til meg. ”Hei, så fint at du kom!” sa hun, og lo mens bøyde seg bakover, som om det var noe veldig morsomt med at jeg hadde kommet. Blikkene ble rettet mot meg, og jeg følte at det stakk litt i hjertet. Jeg hadde en rar følelse. ”Hvorfor har hu feite kjerringa der kommet’a?!” ropte en av guttene bak i et hjørnet. Han hadde røyk i den ene hånden, og et glass med øl i den andre. ”Jeg tenkte vi kunne ha det litt gøy med tjukka!” svarte Natalie hånlig, og la en hånd på skulderen min. Jeg prøvde å rikke meg unna. Hvordan kunne de være så ekle? En kald grøsning føk nedover ryggraden min, og tok med seg en rekke vonde tanker. Jeg følte en dyp angst. Klumpen i magen hadde vokst så mye, at den begynte å presse på i brystet. Den ville tydeligvis ut og vise alle de andre hvordan jeg følte det. Jeg jobbet hardt for å presse den ned igjen. Nå var jeg omringet av en svær ring, uten en eneste åpning. De begynte å dytte til meg. Den ene etter den andre. Hva feilet det meg? Var jeg virkelig så ille? Den ene gutten tok tak i hånda mi, og prøvde å vri den rundt. Han kom ikke langt. Jeg samlet opp krefter, og klarte å komme meg unna.

Så løp jeg. Jeg løp og løp, som jeg aldri hadde gjort før. Litt lenger bort fikk jeg øye på en bro. Beina mine bar meg helt opp til broen, og da klarte jeg ikke mer. Andpusten og sliten, satte jeg meg ned på rekkverket. Føttene mine dinglet ned mot fossen, som var sju meter ned. En liten, fuktig og våt tåre trillet sakte nedover kinnbeinet mitt, og fortsatte videre ned til munnviken. Plutselig strømmet det på med tårer. Klarte ikke holde den innestengte klumpen inne i meg lenger. Følelsene mine måtte ut. Det var som om noen hadde revet et plaster av meg, langsomt, slik at jeg kunne få kjenne ordentlig på smerten. Bestemt reiste jeg meg opp, og stod nå på kanten av rekkverket. ”Sju meter ned…” tenkte jeg. Jeg rakk ikke tenke, før jeg plutselig tok sats. Der svevde jeg i lufta. Det føltes ut som en evighet. Der oppe ville jeg ha det bra. Jeg så plutselig mamma som holdt hendene utfoldet, klare til å ta meg i mot og klemme meg hardt. Endelig kunne jeg få være i fred. Ingenting kunne forandres nå. Gjort var gjort.

Eieren hadde de siste dagene prøvd å gi blomsten vann, men det så ikke ut til å virke. Tiden var nå inne. Blomsten slapp ut alle kreftene sine, og den ble omfavnet av mørket… Det blomsten egentlig trengte, var ikke vann, men noe helt annet og spesielt. Den tingen som blir kalt kjærlighet.