-Jo, det går bra, sa jeg og så ned på skoene mine. Hun satt på den andre siden av bordet og stirret med de brune øynene gjennom brillene. Hver uke satt vi slik. Jeg stirret ned på skoene mine og prøvde å bortforklare virkeligheten. Hver uke ble de hvite skoene litt mørkere. Hun satt litt lavt og stirret på meg. – Så fin du har blitt på håret. Har du klippet deg siden sist? Jeg så opp noen sekunder. Hun hadde et ansiktsuttrykk man hater når man sitter her. Engstelig og uforstående. Hun hadde selv lagt opp dette løpet, og jeg måtte bare følge det. Ingen vei tilbake. – Jeg lurer på om du har klippet håret, sa hun høyt. – Ja, jeg har det, sa jeg. Egentlig brydde hun seg ikke noe om det. – Det var veldig fint, løy hun og fortsatte å stirre på meg, imens jeg så ned på skoene mine.

Jeg orket ikke mer. Tanken på at dette skulle vare i enda en halvtime gjorde meg sint. Det var da ikke min skyld, men allikevel skulle jeg straffes. Sitte på denne harde stolen, time etter time og vente på en tale man forventer, men som aldri kom. Jeg orket ikke mer. Jeg dyttet stolen bakover med bena, reiste meg og sa farvel. –Timen er ikke over enda, vennen, sa hun forsiktig og reiste seg sakte. Hun gikk rundt bordet, men før hun rakk å ta tak i meg og gi meg den ukentlige bjørneklemmen, smalt det i døra.

Jeg var fri. Føttene hadde sovnet etter en halvtime i det jeg vil kalle fengsel. Der ingen egentlig har det bra, men alle kan slippes fri. Det er forskjellen. Alle kan slippes fri. Noen blir bedre etter oppholdet, andre ikke. Noen angrer, mens andre savner.

Jeg gikk over parkeringsplassen, imens jeg tenkte på alle løftene hun hadde brutt. Alle gangene hun hadde snakket om fremtiden, lovet meg hvor bra det skulle bli. Hun kunne gjort det i dag også, men da ville jeg avbrutt og fortalt henne hvor mange ganger hun hadde sagt det tidligere, hvor mange ganger det ikke ble noe av og hvor mange ganger hun løy. Da kunne hun bli sur, og fortelle om hvor mange ganger hun prøvde å gjøre alt så mye bedre, hvor mange ganger det kunne blitt noe av og hvor mange ganger hun liksom fortalte sannheten. Da dro jeg uten å si noe, og neste gang jeg møtte henne unnskyldte hun seg og fortalte om hvor vanskelig det kunne for meg å forstå.

Jeg husker da jeg var liten. Vi kunne snakke i time etter time om alt og ingenting. Hun var solen bak skyene, og jeg var stolt når hun kom i barnehagen og hentet meg. Jeg husker da jeg kalte henne ”mamma” og hun kjøpte is til meg når jeg tegnet bilder av oss utenfor det gule huset vårt. Vi, meg, Mamma og katten vår Råtass, var de tre bukkene Bruse som dro til mormor hver sommer for å bli fete. Vi var bestevenner, og mamma fortalte meg alt. Jeg følte meg voksen når jeg var med henne. Vi så på film med 11 års-grense, satt oppe til klokken ett om natten og smakte på vin. Nå var det over. Hun hadde selv ødelagt minnene. Hun hadde tegnet med svart tykk sprittusj over de lette og fargerike blyantstrekene mine.

Jeg var ikke lenger glad i henne man forventer stiller opp og støtter deg. Hun som skulle heie på deg, fra sidelinjen, imens du løp sammen med toppkarakterene inn i mål og ut i livet. Hun som skulle være der om du skulle falle på veien, og sette plaster på skrubbsåret. Hun som skulle stå klar med armene åpne hver gang du så på henne, som om hun forventet at du skulle komme løpende som en hyperaktiv treåring, kaste deg inn i armene hennes, men som allikevel smilte med armene åpne dersom du skulle snu deg og velge en annen vei. Hun som skulle være der for deg, uansett hva som skulle skje.

Det ble mørkere. Regndråpene kom stadig fortere, og jeg så at det blinket bak fjelltoppene. Selv om jeg egentlig bare ville dette sammen og ligge ubevegelig i det våte gresset til solen kom frem, fortsatte jeg videre. Så lenge jeg løp fra henne, kunne jeg løpe i en evighet. Hun kom ikke etter, men avstanden mellom oss ble større. Snart kunne jeg se hovedveien.

Det tok ikke mer en et sekund. Jeg ble blendet av lyset og hørte bremsene pipe. Jeg stod helt stille. Hjertet sluttet å slå. Mørket tok over. Blinkende lys jeg ikke kunne se, sirener jeg ikke kunne høre, svidde bremser jeg ikke kunne lukte, blod jeg ikke kunne smake og smerte jeg ikke kunne føle.

Hun pakket ut av koffertene sine. Gikk svartkledd ned trappen og lydløst inn på kjøkkenet. Hun kunne veien utenat. Før brukte jeg å sitte ved kjøkkenbordet og gi henne drepende blikk når hun gikk forbi. Jeg visste hva hun skulle. Hun åpnet døra, satt seg ned på knærne og strakk armen så langt hun klarte inn i det nederste skapet. Hun fant den bortgjemte kakeboksen, åpnet den og tok opp hennes aller største hemmelighet. Hun åpnet den, og tok en slurk før hun gråtkvalt la seg ned på gulvet.