Panikken som raste rundt i hodet hans akkurat nå, førte til at han trakk frem revolveren og perforerte den allerede døde mannen. Pearl og Richard lå avsvimt på gulvet, og de gule øynene til vesenet ble bare mer og mer tindrende, akkurat som om de vokste seg mektig på ondskap. Svetten fra pannen hans rant i strie strømmer og frykten hadde lagt seg som en kald hånd rund hjertet på ham.

Noen uker i forveien hadde han, eller (privatetterforsker) Ted McCormack som han het, mottatt et telegram fra en gammel lærer på universitetet i Boston. I brevet stod det at han lå for døden og ville ha noen siste ord med Ted før han døde. Etter å ha lest telegrammet telefonerte Ted straks til to av hans nærmeste venner, som for øvrig også hadde skolert under den samme læreren, og spurte om de ville dra med ham på sykehuset. De ble enige om å dra med toget neste morgen til Montreal, der læreren var innlagt.

Regnet høljet ned i Montreal der de småsprang fra tog stasjonen for å få tak i en taxi. Klokka viste ti på åtte og årstallet var 1935. Etter en søkkvåt taxitur kom de endelig frem til ”Montreal Institute of Medicine”, der de etter mye om og men fikk et møte med lærer Manfred Heorble. Heorble insisterte på å snakke med Ted alene, så de andre satte seg ned i venterommet for nettopp å vente. Heorble lignet ikke den samme mannen som Ted kjente fra universitets dagene i Boston. Den magre kroppen og det bleke ansiktet gav uttrykk for at de siste månedene ikke hadde vært gode med ham.

”Kom inn og sett deg ned” sa Heorble med en hes stemme. Etter en lang pause fortsatte han: ”Du lurer sikkert på hvorfor jeg har fått deg hit, ikke sant?” Ted nikket.

”For mange år siden, da jeg var ung, yngre enn du er nå, bodde jeg på landsbygda i Hull* (*Et sted ikke så langt i fra Motreal). Som sagt var jeg ung og jeg og mine nærmeste kamerater likte å eksperimentere. Alt skulle prøves, men en ting endte med katastrofe.” ”Hva da?” Spurte Ted.

”Vi hadde funnet en gammel bok på nasjonal biblioteket i Montreal. Du tror meg sikkert ikke når jeg sier det men etter å ha pløyd igjennom boka fant vi diverse fraser og formularer om hvordan å vekke de døde, påkalle demoner og andre diabolske ting som virket spennende på oss. Så en kveld bestemte vi oss for å prøve dette ut. Vi dro ut til et gammelt forlatt hus, der ritualet skulle finne sted, tegnet oppe et pentagram med kritt på gulvet, og utsa formularet som stod i boka. Etter på ventet vi spent.

En svakt lyd kunne høres fra under føttene våre, og plutselig kom det et vesen hoppende opp fra pentagrammet. Vesenet rev i stykker tre av vennene mine. Jeg og en annen klarte omsider å stenge monsteret inne på loftet med et tegn som visstnok skulle holde beistet på plass så lenge dette ”seglet” ikke ble brutt. Men det er her du og dine venner kommer inn. Som sagt var huset gammelt på mine dager og sikkert falleferdig i dag. Visst huset raser sammen blir ”seglet” brutt og vesenet slippes atter fri. Derfor må du dra dit og forvise vesenet tilbake til ”avgrunnen” det kom fra, visst ikke kommer dødstallene til å bli betydelig høyere en da vi gjorde dette. Jeg har ikke vært i det huset siden det hele skjedde men alt du trenger å vite for å forvise vesenet står i…” En hostesalve avbrøt Professoren, og en stripe med blod rant ut av nesen hans. ”Du må forvise…..vesenet.…for...min….egen….sjels….skyld….*” Livet seg ut av den gamle læreren med et sukk.

Mange tanker raste igjennom Ted`s hodet akkurat nå. ”Var dette virkelig sant? Og i så fall skulle han virkelig gjøre noe med det?” Ted følte at han skyldte professoren å i hvert fall sjekke om historien holdt vann. Han tok et siste farvel med læreren før han gikk ut til Richard og Pearl for å informere dem om hva som hadde skjedd og blitt sagt. Begge hadde vanskelig for å tro hva Ted fortalte dem, det hadde i grunn Ted også. ”….Og visst nå dette ”vesenet” til Heorble virkelig fantes, hvordan skulle vi klare å bekjempe det?” Sa Richard med en hånete tone. ”Heorble fikk ikke fullført setningen sin før hand døde” svarte Ted, ” men jeg vil tro at visst ingen har vært i det huset siden det hele skjedde, ligger nok den boka der fremdeles og der står det sikkert noe.” ”Det blir en helsikes overleie på oss visst vi må levere den tilbake” gliste Pearl. ”Dette er ikke riktig tidspunkt til vittighetene dine” sa Ted lettere irritert. ”Når drar vi?” Spurte Richard ”Jeg kommer ikke langt på den budlønna jeg har” ”Jeg kan spytte i litt på dere begge” svarte Ted. Selv om han var en eks purk som nå jobbet som privat etterforsker, tjente han atskillig mer enn Richard og Pearl til sammen.

Et par dager senere dro de av gårde med toget oppover til Hull. Toget var en gammel ”Steamer”, et kulldrevet tog med en topphastighet på 45 km\t, og etter vel å merke 5 timer var de på stasjonen i Hull. ”Hvor drar vi nå?” spurte Richard ”Ja, hvor drar vi nå? Vi vet ikke en gang hvor dette huset er” lurte Pearl. ”Tjaa….Si det, vi kan jo spørre oss frem” repliserte Ted. ”Ja selvfølgelig, vi går bare opp til den første og beste vi ser, så spør vi han om veien til det huset der det bor en demon på loftet, fint det, takk skal du ha” sa Pearl sarkastisk. ”La oss heller si at vi er interessert i arkitektur og ber noen om å vise oss det gamleste huset i bygda” sa Ted ”Helt enig” sa Richard ”La gå da” sukket Pearl. De delte seg opp og begynte å spørre folket rundt seg. Halvannen time senere møttes de på en puben ”The Gold Saucer” inne i ”byen”. ”Hadde dere noe hell?” spurte Ted. ”Jeg fikk veikbeskrivelse til et hus oppe i dalen, som visstnok hadde litt av en myte på seg. Merkelige lyder om natten, men ingen hadde noen gang sett noe, eller vært inne i huset heller for den saks skyld” sa Richard. ”Det må være det huset vi er ute etter” sa Ted ” Vi drar i kveld for ikke å vekke for mye oppsikt” fortsatte han. ”I KVELD!!!!!, er du helt tullete” avbrøt Pearl ”Visst alt dette over alle forventninger skulle være sant, ville det da ikke vært mye hyggeligere å dra når det er lyst ute?” ”Vi drar i kveld” Sa Ted bestemt og Richard nikket seg enig.

Etter et besøk innom en landhandelen for å kjøpe lykter og noen andre ting, la de av sted samme kveld. Veien var kronglete og dårlig, de lokale buskvekstene var dårlige. ”Hysj…” utbrøt Richard. De andre stoppet opp. ”Hører dere?” Og ganske riktig, en svak lyd kunne høres i det fjerne, en pipende og gnissende lyd akkurat som når en bonde sliper ljåen med slipesteinen. Men det var ikke alt de hørte, en svak mumling lød også fra omentrent det samme stedet som den første lyden. De listet seg oppover veien, ca. i den retningen de hadde hørt lydene. Lydene ble sterkere og sterkere, men de så ingenting. Nå var lyden like på siden av dem, og mumlelyden hørtes nå mer ut som ”H-j-e-l-p” De så seg omkring og nede i grøften på venstre side fant de en mann som satt fast i en sykkel. De hjalp han løs og han fortalte at han hadde ligget slik i flere timer etter å ha tippet på sykkelen. Det bakre sykkelhjulet hadde blitt bøyd og gnisset mot baksskjermen hver gang det snurret rundt. Mannen takket for hjelpen og begynte å spasere nedover mot landsbygda.

Ted og de andre fortsatte oppover mot huset som de nå kunne skimte i en skråning. September månen kastet et klart lys som i bunn og grunn gjorde parafinlyktene overflødige her ute. Endelig var de framme. De stod på en stenvei som ledet opp mot huset som på alle kanter hadde et høyt ugress. De stod utenfor og betraktet huset. Alle vinduene var spikret igjen, men ytterdøra derimot var det ikke gjort noenting med, de lyttet men ingen lyder var å høre. Det var helt vindstille.

Uten et ord begynte Ted å gå mot døra, og de andre fulgte etter. Skritt for skritt nærmet de seg, fremdeles kunne ikke en lyd høres. Ted var den første som gikk inn i huset, etterfulgt av Richard og Pearl. Det var helt mørkt der inne, lyset fra månen nådde ikke inn gjennom de barrikaderte vinduene. De stoppet opp og lyttet. Helt stille. Ikke en lyd. Stemningen blant de tre ble bedre nå som de endelig var inne i huset, men fremdeles var den dyster. Richard og Ted begynte å fjerne råtne planker fra vinduet for å slippe inn lyset fra månen. Alle lampene de hadde med seg ble tent og etter vært fant de noen talg lys som de også tente på. Nå kunne de for første gang kaste et blikk på hvordan det så ut der inne. Støvet lå over alt, på gulvet foran en peis var det tegnet opp et stort pentagram med kritt, akkurat som proffesor Heorble hadde sagt. På veggene var det utallige hakk og riper, kunne faktisk minne litt om klør akkurat som det hadde utspilt seg en kamp. I taket var de en luke som førte opp til loftet. Men det var ingen hemper for å holde den låst bare et merkelig tegn var risset inn med en eller annen skarp gjenstand.

Etter en liten tenkepause fant de ut at de måtte undersøke loftet, bare for å være på den sikre siden. Det var høyt under taket og de fant ingen ting som kunne brukes for å nå opp til lofts luken. De fant ut at de skulle lage en menneskelig ”stige”, derfor klatre Richard opp på skuldrene til Ted. Han satt oppå skuldrene og nøt utsikten et minutt, før Ted begynte å gå mot lofts luken. Richard kunne kjenne en svak bris fra en sprekk i luke og foreløpig turte han ikke å åpne den. Mens han satt der og studerte luken oppdaget han at noen bokstaver var risset inn under det mystiske tegnet. ”Occidite omnis lavdate feretis” Richard hadde ikke fått så god karakter i latin på skolen, men oversatt betydde det noe slikt som: ”Drep mesteren til alle menns undergang”. ”Men hvordan!” utbrøt Richard, mens han satt på skuldrene til Ted. ”Hva er det?” Spurte Ted, og Richard fortalte ham om setningen som stod skrevet på luka. ”Jeg tror jeg vet hvordan”, sa Pearl. ”I denne boka står det hvordan vi skal forvise dette vesenet til bake til avgrunnen.” Pearl hadde funnet boken som Heorble hadde etterlatt seg for mange år siden. ”Hvordan?” Spurte Ted. ”Det er i bunn og grunn ganske enkelt, vi trenger bare å si: Proqviem lavdate feretis ixny deos”, svarte Pearl. ” Men det er en lite hake ved det” la hun til. ”Hva da” lurte Ted ”Vi må alle stirre inn i øynene til vesenet og utsi setningen” ”Hæ???” sa Richard og Ted i kor ”Ja dere hørte riktig” ”Hva betyr forresten den setningen?” spurte Ted ”Drit i det, la oss heller få fatt på de beistet”

Forsiktig åpnet Richard luken. Det var helt mørkt der oppe, bare et hull i veggen kastet en stripe med månelys tvers igjennom rommet. Richard så seg rundt, i et av hjørnene kunne ham skimte en skikkelse. Skikkelsen rørte seg ikke, men han kunne høre at den pustet. Tunge, dype, sørgmodige drag, og en visslende lyd som om den hadde noe i halsen. Plutselig stirret to tindrende oker gule øyne ut av vesenet og rett på Richard. Lyden av kvasse klør kunne høres etter som den gikk bortover gulvet. Skrapende og klakkende. Så løp den mot han. Richard stivnet av synet av et kraftig vesen som murret og brølte seg mot ham, mens øynene ble større og mer tindrende. Richard slapp taket i Ted og lot seg falle i bakken. Lofts luka smalt igjen og et brak kunne høres der oppe. Ted forsøkte å få liv i en avsvimt Richard, men til ingen nytte. Pearl var også lettere sjokkert. ”Hva var det han så?” spurte hun fortvilet. ”Aner ikke” Svarte Ted, men noe var i alle fall der oppe. ”Å herregud!!” Ropte Pearl. ”Hva er det??” ”Se der”, hun pekte mot vinduet før hun sank sammen. Ted kastet et blikk mot vinduet, der over kroppen til sykkellisten som de hadde hjulpet før lå i vinduskarmen. Blodet til den døde mannen rant som en rød elv mot Ted. Bak kroppen hans skinte det 2 ondskapsfulle oker gule øyne.

Panikken som raste rundt i hodet hans akkurat nå, førte til at han trakk frem revolveren og perforerte den allerede døde mannen. Pearl og Richard lå avsvimt på gulvet, og de gule øynene til vesenet ble bare mer og mer tindrende, akkurat som om de vokste seg mektig på ondskap. Svetten fra pannen hans rant i strie strømmer og frykten hadde lagt seg som en kald hånd rund hjertet på ham. Kulene fløy rett i gjennom kroppen på vesenet. ”Det….det…det er ikke mulig.” Pearl hadde våknet til nå. ”Vi må utsi setningen” ropte Pearl ”Jeg husker den ikke” svarte Ted. ” Proqviem lavdate feretis ixny deos” rope Pearl. Vesenet reagerte med en gang det hørte hva Pearl sa, og gjorde et byks mot vinduet. Vinduet og halve veggen raste sammen da vesenet brøt igjennom. Det tasset nå rundt i huset mens det holdt blikket festet på Pearl og Ted. Ted dro med seg Richard inn i pentagrammet som han og Pearl nå stod i. ” Proqviem lavdate feretis ixny deos” sa Pearl og Ted i kor, men ingenting skjedde. Vesenet var meget sint nå og gjorde et kjempe byks mot Pearl og Ted. Akkurat i det våknet Richard opp. Tidsnok til å se vesenet som kom flygende mot ham, tidsnok til å si ” Proqviem lavdate feretis ixny deos”.

”Toget fra Hull til Montreal går om 5 minutter” annonserte en eldre mann med grønt flagg og jernbaneuniform. Ted, Richard og Pearl satt allerede om bord. Det som nettopp hadde skjedd var helt uvirkelig, men heldigvis over. Ted satt nå og funderte på hva de egentlig hadde igjen for alt dette og hvorfor de i det hele hadde risikert livet sitt for å rette opp feilen til en avdød lærer på universitetet i Boston. Men han kom ikke fram til noe konkret svar. ”Jeg skyldte ham det” Var den eneste tanken som slo ham.

Hjelp Til Novellen

Pentagram: Et pentagram er en stjerne med en sirkel rund seg, ofte brukt i forbindelse med hekser og overtro.

Latinske ord: De fleste latinske frasene som finns i denne novellen har overhode ingen betydning men ble ømfintlig plukket ut for å skape den rette stemningen.