Tussmørket kryper sakte inn og overtar kvelden. Jeg leter etter stjernene, men de er borte.
Nattens svarte sekk har fanget dem i sin mage.Ondskap.
En vind feier med seg høstens siste blader, kaster dem tilværs. En gave til Gud.
Jeg har vinger, jeg kan fly!
Tar følge med bladene, følger deres vei til de høyere makter. Jeg svever.
Alt er grønt. En grønn, svevende tilstand.
Ord er forjævlige. Gud roper ut sine ord, daglig, men han har mistet kontrollen.
Ingen av ordene hans får mening. De er meningsløse, jævlige.
Han tror han vet, men vet at han taper.

Den grønne tilværelsen blir borte.Jeg flyr ikke lenger.
Jeg står på asfalten, en svart vei.
Rundt meg lyser det i vinduene. Gult lys.
Familiekos, kjærlighet.
Jeg blir bare stående.
Vinden suser i ørene og jeg er kald......

Så var hun tilbake igjen, dit hvor hun engang hadde startet.
Den samme, gamle sitronduften i gangene, de samme sterile veggene, og den samme gutten i enden av korridoren.
Han kikket innterresert på henne, der hun fredfullt og nesten lydløst vandret nedover, mot ham.
Hun var naken, og den nakne skjønnheten ble bare vakrere og vakrere.
Smilet hennes ble klarere og øynene hennes glitret mot ham.
Hun var sommeren selv, smeltet sammen med de hvite veggene og den gule sitronduften.
Hun nærmet seg.
Han strakte armene mot henne, ville ta henne imot.
Ville kjenne sin kropp mot hennes.
Men idet han kjente huden berøre hennes, strakte hun ut sine lysegule vinger, sakte og fredfullt fløy hun oppover.
Hun kikket ennå ned på ham.
De samme glitrende øynene.

Han ble stadig mindre, snart kunne hun ikke se ham lenger.
Og hun strakte den nakne kroppen sin mot himmelen, forsvant mellom rosa skyer og sitrongule solstråler.
Hun var tilbake igjen, dit hvor hun nå hørte til...