Speilet reflekterte et bilde. Et stygt bilde. Et bilde jeg verken ville leve med eller dø med. Et bilde som kun ble tyngre og større for hver dag som gikk. Et bilde jeg for all del ikke ville se igjen. Lyset fra døra til balkongen var så skarpt at jeg lukket igjen gardinene slik at jeg slapp å se speilbildet. Jeg gikk bort til skapet rett ved siden av for å kle på meg. Føttene mine føltes som to isblokker imens jeg slepte meg bort til skapet på det kalde tregulvet. Tankene begynte å forville seg inni hodet mitt som om jeg ikke hadde kontroll over dem lenger. De ville ikke høre på hva jeg sa! Jeg sa at de ikke skulle gå dit! «Du er stygg!» sa de, «Du er feit, stygg, dum…!» og slik fortsatte det. De bare rakket ned på meg i en uendelighet helt til jeg sluttet det. Det gjorde vondt. Jeg hadde lyst til å gråte, men tårene ville ikke ut.

Jeg vasket barberbladet godt før jeg gikk ned på kjøkkenet og dro på meg en alt for stor genser som en gang passet meg. Mamma hadde laget bacon og egg for tusende gang, synd jeg ikke følte meg så sulten. Jeg pirket forsiktig i maten og lot som om jeg spiste, selvfølgelig fulgte hun med på om jeg spiste. Hun maste alltid på at jeg skulle spise. Speilbildet mitt reflekterte alltid en feit deltaker av et slankeprogram og nå ville hun gjøre det feitere?! Som om jeg ville proppe i meg tonnevis av fett og karbohydrater når jeg allerede var full av det! Hver gang jeg spiste føltes det ut som om jeg feilet og som om jeg bare kunne gi opp, hva var vitsen med å trene så mye når jeg spiste hele tiden? Magen min avbrøt opprøret i hodet mitt med et stønn. Heldigvis hørte ikke moren min det.

Etter jeg var ferdig med tallerkenen gikk jeg fort inn på badet. Magen min ville ikke ha all maten jeg hadde påtvunget den. Svetten begynte og piplet fra pannen og kvalmen tok overhånd. Jeg bøyde meg fort over doen. Den ekle smaken av magesyre begynte sakte å spre seg rundt i munnen min. Musklene mine var utslitte og jeg følte mest for å sovne på det varme flisgulvet. Gulvet kjærtegnet kinnet mitt imens jeg lå der. En voldsom dunking avbrøt stillheten. Mamma begynte å lure på hva jeg gjorde der inne. Hva skulle jeg si? Jeg kunne ikke si hva jeg hadde gjort, hun ville tro at jeg hadde spiseforstyrrelser nok en gang. Det beste var på å dra en hvit løgn. «Jeg bare prøver den nye kjolen du ga meg, den er litt stor!» ropte jeg så hun kunne høre det. Heldigvis hadde hun lagt den på en stol i hjørnet av badet. Det var sant, kjolen var litt for stor rundt livet. Hun trodde faktisk på meg og sa at hun kunne sy den inn. Dagen var reddet.

Resten av dagen bar av sted til skolen som vanlig. Jeg hatet det stedet mer enn noe annet i verden, kanskje til og med mer enn speilbildet som alltid dukket opp på rommet mitt. Eneste grunnen til at jeg gadd å dra dit var på grunn av en gutt jeg likte litt. Han var den eneste som ga med snille ord. Ord som ikke såret og stakk meg som en kniv i brystet. Ord som ikke risset seg inn i hjernen min og rakket ned på meg. Han var ny så han visste ikke at jeg var en av taperne enda. Han ga meg heller ikke det vanlige «du-er-stygg-blikket» som alle andre. Det var grunn nok til å like han, det var kun bonus at han var kjekk. Som vanlig gikk jeg bort til han for å prate, men denne gangen var det annerledes. Denne gangen var det som om han var redd for å bli smittet av et eller annet dødelig virus jeg bar med meg. Var jeg virkelig så stygg at han ikke kunne se meg i øynene engang? Han sa at jeg ikke var kul nok til å være med han og at jeg ikke var direkte pen heller, så forsvant han.

Jeg sto midt i skolegården helt målløs og ute av stand til å bevege meg. Den lette brisen kjærtegnet kroppen min imens tankene mine svirret rundt det han hadde sagt. Hvordan kunne han si noe sånt? Han som skulle være annerledes, han som skulle redde meg fra mørket og all elendighet; var nå borte? Hvordan skulle jeg da finne veien tilbake til lykke og frihet? Beina mine ville ikke bære meg lenger, men jeg måtte bort. Jeg hørte fnising bak meg. Som om jeg ikke hadde nok å bry meg med, men så skulle også «miss world» og gjengen hennes rakke ned på meg. Jeg måtte bort, så jeg løp. Raskere enn det jeg noen gang hadde gjort og i et øyeblikk føltes det ut som om jeg fløy. De røde bladene rundt meg dalte som snøfnugg mot bakken imens jeg fortsatte å løpe hjemover.

Rommet mitt var mørkt til jeg lukket opp gardinene igjen. Plutselig dukket speilbildet opp igjen. Denne gangen enda større, styggere og tyngre enn vanlig og det var som om det ville presse meg ned mot gulvet og la meg ligge og lide. Jeg hatet det så inderlig at det føltes som om jeg snart skulle sprekke. Sinnet var så stort at jeg hadde lyst til å drepe noen. Jeg knyttet neven min så hardt at det gjorde vondt. Neven forberedte seg på å knuse noe. Jeg slengte neven imot det stygge speilbildet som lo av meg. Lyden av knust glass fordelte seg rundt i huset og kimet i veggene. Beina mine knakk sammen og jeg brast i gråt for første gang på flere måneder. Neven min blødde og arrene på armen min var blitt åpne sår. Smerten var større enn noen gang. Jeg kjempet meg opp på beina og gikk sakte mot balkongen min. Tankene mine startet å forville seg inn i elendigheten igjen. «Du er stygg, feit, dum, tåpelig, ekkel…!» Ordene stakk meg flere ganger i hjerte og stoppet ikke! «Du er ikke kul nok!» De ville ikke stoppe denne gangen, jeg visste det. Denne gangen var ordene så sterke og høylytte at det føltes ut som om menneskene som hadde plantet de i hodet mitt sto og skrek meg i øret. Jeg ropte og sa de skulle slutte, men de ville ikke. Denne gangen skulle de drepe meg. De skulle drepe meg! Jeg skrek høyere enn noen gang og ba dem slutte. Halsen skrek av all sin makt. Jeg kjente at den kalde og grove betongen skar i beina mine imens vinden herjet mer enn noen gang.

Forsiktig trådte jeg opp på gelenderet som omringet balkongen. Tankene fortsatte å skrike, vinden herjet og smerten i kroppen min var fortsatt der. Jeg lukket øynene mine og tenkte på hvordan lykke og frihet føltes og tanken var så fristende at jeg ville dø for den. En hvit fugl fløy forbi meg og det var som om den fjernet all den smerten jeg hadde båret med meg. Jeg smilte og visste akkurat hva jeg skulle gjøre. Forsiktig førte jeg den ene foten etter den andre over gelendret. Det var som om noen vinger bar meg av sted til frihet og lykke. For første gang var tankene stille og lyden av naturen lekte i øret mitt. De røde bladene dalte sakte mot bakken og fuglene fløy sin vei til varmere strøk. Vinteren var snart her.