"G-, det er ikke bra nok for deg, Ivar. Ønsker du å holde deg på m-siden i norsk må du rett og slett se til og sjerpe deg." Ivar var ikke akkurat fornøyd selv heller etter g- på en norskstil, og da han hadde levert den inn var han fullstendig klar over at det ikke var godt nok. Han var også klar over at skolearbeidet hans hadde vært dårlig de siste ukene, og han forstod derfor godt at frøken var sint. Problemet var bare at han ikke klarte å konsentrere seg om skolearbeidet lenger. Foreldrene hans kranglet så mye at han orket ikke å være hjemme, og det ble derfor heller ikke gjort noe særlig lekser. Ivar visste at det ikke var lenge til foreldrene hans kom til å skille seg. Det forstod han bare ved å se hvordan de oppførte seg når de var sammen. Enten kranglet de, eller så snakket de ikke sammen i det hele tatt. Da Ivar kom hjem den dagen begynte han å planlegge. Han ville bort, langt bort. Men hvor? Han kunne jo ikke reise til noen han kjente, da ville jo foreldrene hans finne det ut. Ivar fikk en idè. Dersom han reiste inn til byen kunne han bo på et ungdomsherberge. Det var billig, og ingen behøvde å vite hvor han var. Han ville ikke være borte for alltid, men bare noen uker slik at det fikk roet seg litt hjemme Neste dag var fredag. Ivar tenkte at dette var en fin dag å rømme på. Foreldrene hans var vant med at han var mye ute av huset i helgene, og de ville derfor ikke forstå noe før han var over alle hauger. Ivar pakket med seg alt han trodde han ville få bruk for, og han hadde spart penger som han mente ville være nok til buss og opphold. Etter han hadde pakket, skrev han en lapp til foreldrene sine:

Kjære mor og far. Jeg klarer bare ikke å høre på mer krangling her hjemme og reiser derfor bort en stund. Jeg vil ikke si hvor jeg skal, men jeg ringer dere snart. Håper dere snart kan finne en løsning på problemene deres, hva det enn måtte være. Ivar.

Da klokken var tre samme dag, reiste Ivar ut fra bussholdeplassen og inn mot byen. Ti minutter over halv fem, fredag ettermiddag, stod han midt i Oslo by. Uten å vite verken hvor han skulle gå eller hvordan han skulle finne fram til ungdomsherberget. Alt hadde virket så lett da han lå hjemme i sengen og planla. Ivar følte seg som en fis i havet der han stod blant alle de høye skyskraperne og all trafikken i Oslo. Etter å ha sittet en stund og samlet tankene sine fant han ut at det i hvert fall ikke nyttet å begynne å angre nå. Derfor fant Ivar fram til et turistkontor der de fortalte han om et ungdomsherberge som ikke lå altfor langt borte. Der kunne han for noen tikroner få tak over hodet, seng og frokost. Etter dette tok det ikke lenge før Ivar stod utenfor et lite forfallent hus med et skilt der det stod "Hulen". Ivar sjekket inn og ble straks henvist til et rom. På rommet lå det fire andre gutter på hver sin seng, og utenom sengene var det ikke annet enn et bord og noen stoler. Ivar var ikke helt fornøyd med førsteinntrykket, men så tenkte han på hvordan det var hjemme og visste at alt var bedre enn det. Det var blitt sent før Ivar hadde ankommet herberget, og han ville derfor ut for å kjøpe seg litt kveldsmat. Men ved utgangen satt en eldre, litt gretten dame som ikke ville la han forlate herberget fordi klokke var over ni. Og Ivar forstod at han ikke hadde noe annet valg enn å gå opp på rommet å legge seg til å sove. Ivar våknet veldig tidlig neste morgen. Han følte seg uvel ved å sove på et ukjent sted og med bare ukjente personer rundt seg. Han var rar i magen og begynte å merke at han savnet de hjemme.

Han ble liggende slik en god stund før det gikk en kraftig alarm i hele bygget. En annen på rommet fortalte at det bare var vekkerklokken. Nå skulle alle ned for å spise frokost. I spisesalen var det et stort langbord som fort ble fylt opp av sultne ungdommer. Ivar mente at det måtte være nærmere hundre ungdommer mellom tolv og tjue år.

Det var ikke rare frokosten de fikk. På tallerkenen lå det to tynne brødskiver og små beger med smør og syltetøy. Til å drikke fikk de et glass melk. Ivar måtte, som de fleste andre, forlate bordet uten å være ordentlig mett. Da Ivar senere på dagen ville ut for å kjøpe seg litt mat, ble han fortalt at nærmeste kiosk eller butikk lå så langt borte at han var nødt å ta trikk eller buss for å komme dit. Ivar følte seg nå mer som en fange i et fengsel, enn som en gjest på et herberge. Men siden frokost var det eneste måltidet han fikk, hadde han ikke noe annet valg enn å hoppe på trikken. Da Ivar skulle betale for seg ble han klar over hvor lite penger han virkelig hadde igjen. Han ble nødt til å ringe hjem for å fortell hvor han var. Det var Ivars mor som tok telefonen hjemme. Hun ble utrolig lettet da han ringte, og hun fortalte hvor bekymret hun og faren hadde vært for ham. De ble enige om å møtes ved herberget om et par timer. Det tok mindre enn halvannen time før Ivar så en kjent bil komme rundt hjørnet ved herberget. Han ble svært overasket da han så at både mor og far var i bilen. Gjensynsgleden var stor, og moren klemte Ivar så hardt at han fikk problemer med å puste. Etter de hadde kjørt en stund, ble Ivar nysgjerrig på hvordan foreldrene hans hadde blitt så gode venner igjen. Da forklarte moren hans at det ikke var noen alvorlig krangling, og at det måtte være han som hadde overdramatisert det. Det hadde heller aldri vært snakk om noen skilsmisse. Ivar forstod nå at det var han som hadde overdramatisert alt. Og han kunne etter denne opplevelsen si seg helt enig med ordtaket "øst og vest, hjemme best".