Vannet fosset nedover. Innsjøen vannet kom fra begynte sakte å gå tom for alt det den en gang hadde. Det hadde den gjort i mange år nå, men ingen hadde noen gang hjulpet vannet fra å renne nedover. Ingen hadde engang prøv å lage en demning slik innsjøen ikke skulle tørke ut. En liten bever hadde stått og sett på den renne i flere år nå, vært fasinert av hvordan alt rundt den kunne påvirke den og hvordan været hadde vært det avgjørende for hvor mye vann som skulle renne nedover fossen. Han sto alltid alene og så på fossen han trodde han viste alt om. Selv om han bare kunne se en liten bit av den store tegningen.

Hun ruslet bortover stien, den unge spreke kroppen verket av smerte. Bladene hadde begynt å skifte farge og flere hadde allerede falt ned på bakken. Luften var fuktig og tung, vannet hun gikk ved siden av var svart. Hun kom frem til det hun likte å kalle sitt sted og stoppet. Stille satt hun fra seg vesken og stelte seg på vannkanten. Det tok ikke lang tid før alt kom tilbake. Alt som hadde skjedd kvelden før.

Det hadde regnet i over to uker. Fossen var større enn noen gang og det var like før vanne kom til å renne over kantene og ødelegge alt rundt. Igjen sto beveren å så på, han følte seg sjanseløs. Som om uansett hva han gjorde ville vannet renne over. Han hadde rett, det var for sent. Tiden hadde løpt i fra han. Hadde han bare vært villig til å forstå hva som ville skje hadde ting vært mye lettere. Hadde han bare åpnet øynene litt før kunne han ha reddet fossen, innsjøen og alt runde den.

Sakte satte hun seg ned i stolen, den femti år gamle damen så virkelig ikke ut. Hele kroppen var full av blåmerker og sår. Hun tenkte tilbake på kvelden før, stakkars Therese. Han hadde virkelig såret henne denne gangen. Ikke bare med slagene, men de stygge ordene og banningen. Det var det som satte størst arr og det var det hun ville huske best. Den gamle mammaen hadde jo prøvd å stoppe han, men det var for sent. Hun hadde latt det gå for langt og tiden hadde løpt fra henne, igjen.

Med blanke øyne tok hun et skritt ut. Det føltes som tusen kniver ble stukket inn i henne. Hun åpnet øyelokket under vann. Hun var forbrett på at hun bare kom til å se svart, men det var enn skikkelse som vinket henne oppover. Først, forsto hun ikke hva det var, men da hun så nærmere etter skjønte hun at det som var foran henne var en bever. Lungene ble desperate etter luft, og Therese åpnet hunnen, men alt som kom inn var vann. Beveren vinket en siste gang, men så reddet den seg selv og forsvant, mens Therese ble liggende i det sorte og mørke. Beveren var for sen.