”Din feige lurendreier!” Jonas Rein satte ned punsjglasset så hardt at halve den sterke blandingen skvatt ut. Utbruddet vekket ikke stor interesse. For alle i Madam Juels kaffehus var ikke dette hans første. Den rustbrune væsken løp over langbordet og stupte ned på noen blankpolerte skinnsko. Skoene tilhørte Peter Frimann, en pålitelig og god venn. Dersom en lever i fortiden, riktignok. Helt fra de var små hadde Jonas og Peter utgjort et brorskap av frihet. Friheten omfattet alt en ikke burde gjøre, men ønsket å gjøre. Denne friheten holdt seg lenge i Jonas’ sinn, men tiden er ikke nådig mot alle. En uheldig hendelse skulle snu dette vennskapet på hodet.

Det var nå tjue år siden den natten Jonas hadde stirret inn i de klare, blå øynene til Peter for siste gang. Siden da satt Jonas på den samme enden av det samme langbordet i det samme kaffehuset hver eneste kveld. Dette var det eneste stedet han virkelig følte seg hjemme, for her rådet friheten. Han kunne sitte og høre på alle de berusede mennenes dikt og vitser og minnes den tiden da det var han som stod og opplyste andre unge intelligente menn om friheten, uavhengigheten og litteraturen. Selv om alt frembrakte minner om hans gamle vennskap, så raskt revet i stykker av Peters ville, tankeløse side. Jonas husket godt det han så den natten. Det satt klistret til hukommelsen hans som en parasitt på en ensom hund. Hunden løp, hoppet og rullet rundt, men parasitten ville aldri slippe taket. Hvordan kunne Peter gjøre dette mot sin beste venn? Og Camilla, hans kjære Camilla. Alltid så vennlig og god, men aldri fullstendig lykkelig. Jonas elsket henne over alt, men kjærligheten hennes var visst tilegnet en helt annen. I hans hjerte sang en nattergal alltid så trist på samme sang, og under grenen den hvilte på var et troll som i sitt stille sinn ventet på å få spise den opp. Men nattergalen forlot aldri grenen og trollet forble ventende.

”Skal det være et glass punsj til, Herr Frimann?” De mørke øynene til Jonas streifet mannen med de blankpolerte skinnskoene da han smilende takket nei til Madam Juels tilbud. ”Og du da, Harry? Har du klart å sløse bort drikken din igjen? Akk, du bedrøvede menneske!” Jonas ristet raskt på hodet og mumlet noe uforståelig.

Peter betraktet det furete ansiktet til mannen på den andre siden av bordet. Han følte en viss nærhet til denne stakkaren, selv om han uten tvil ikke var like velstilt og lykkelig som Peter selv, og det faktum at han aldri hadde møtt mannen før. Han spurte andre rundt bordet til råds, for han ville gjerne vite mer om denne mystiske fyren. ”Ingen vet hva’n heter, så vi kaller’n bare ’Harry’” fikk han vite. ”Ingen vet no’ om’n heller. Bare at’n sitter ved samma bord hver kveld. En ensom ulv, kan man gjerne si.” Blikket til den suksessfulle dikteren møtte Jonas’ i et hastig, men likevel stillestående øyeblikk. Det var noe kjent med de øynene! Kunne det være..? Nei, det hadde gått altfor lang tid siden da. Han måtte begynne å se syner. ”Jonas?” Det evige øyeblikket ble avbrutt, og Peter vendte straks hodet mot lyden. Det var bare en navnelek borti det andre hjørnet.

Jonas visste hvem den nye mannen var, men skulle han gå bort til ham? ”Det som er gjort kan ikke gjøres ugjort. Det onde i mennesket vil fortsette sitt arbeid, og ringen skal ikke bli sluttet gjennom meg. I hvert fall ikke i dag. Nok smerte er i ferd med å fortære verden i dette øyeblikk. Blir det mer, vil mennesket forsvinne med den, og hva godt gjør det?” mumlet han for seg selv. Men trollet ga ikke opp.  Det hadde stjålet Gabriels vinger og nærmet seg nattergalen med kraftige vingeslag. Dets intensjoner var uforutsigbare, men aldri før hadde det vært så bestemt. Drikk mer Zetlitz! Han må få som fortjent, den lurendreieren…

Ved den andre enden av bordet kokte det i stemmer og latter. Men midt oppe i det, inne i hodet til Peter, var bare én tanke: mannen han ikke kjente, men som fortsatt var så nær. Det fascinerte ham. Han stirret fortsatt inn i de mørke, brennende øynene til den andre. Der var plutselig ikke alt ondt. Midt i flammene satt to unge gutter og holdt rundt hverandre. Kjærligheten mellom dem syntes ikke berørt av den voldsomme ilden som herjet rundt dem.

I Jonas’ indre kokte det over av raseri. Trollet var bare få vingeslag fra den intetanende nattergalen, fortsatt i dyp transe av sin sørgelige sang. Kjempens røst ble klarere for hvert vingeslag. Ta ham mens du kan! Den pompøse fjotten. En tyv er han. For ham er alt bare en lek… Jonas hadde en vei til frihet, men den våget han ikke gå. Trollet måtte ikke få vinne. Han måtte verne om nattergalen. Ellers ville det ikke være mer menneske igjen i ham. Det måtte ikke skje. Men på den annen side: hva hadde han å tape?

Guttene spilte ball. De lo og gråt sammen. Ingenting kunne skille dem nå.

Idet et lekent smil kom til syne i Peters glatte ansikt grep trollet tak i strupen på nattergalen. En værbitt kropp sjanglet av sted i beruselse. Den nøt hvert sekund. Nattergalen sang ikke mer. Trollet hadde vrengt hodet av den og tok nå kontrollen sittende på grenen, som nesten brast i stykker av vekten.

Peter så de to guttene komme mot seg. De holdt hender, og han smilte av lykke. Med ett tok den laveste opp en kniv og skar strupen over den andre. Så ble begge borte. Alt Peter nå så foran seg var et par mørke øyne. Øynene så rett gjennom ham, og den fryktløse mannen ble med ett skrekkslagen. Jonas?!