Hans Aspersen ble ansatt som sokneprest i Sauherad i Telemark i 1821. Han var da en gammel mann på 69 år og var der til han døde i 1828. Aspersen hadde i studietida vært ute for en merkelig opplevelse, som han ofte fortalte om til bygdefolket og spesielt til konfirmantene sine, i den tida var han prest i Sauherad.

Aspersen og en kamerat av han gikk begge i prestelære ved universitetet i København. De bodde sammen i et lite rom i et mindre hus i utkanten av byen. Fra vinduet i dette rommet kunne de se ut over en kirkegård som lå like bortenfor. Denne kirkegården var mest som en park, så velstelt og fin. Gamle løvtrær ringa inn hvilestedet for de døde.

Stemningsfullt og vakkert kunne utsynet fra studenthybelen være, enten det var vinter eller vår, sommer eller høst. Av og til kunne de høre vinden ule utenfor, akkurat som en sulten ulv som bare ventet på et bytte. Det eneste de ventet på nå var at snøen skulle komme og legge seg som en dyne over stedet. Aspersen har fortalt at det hendte rett som det var om kveldene da de to studentene kastet vekk lærebøkene for en stund og lot leksene være. De satte seg foran bordet ved vinduet og lot stemningen fra den vakre kirkegården feste seg i sinnet. Dette var en avkopling i strevet. Og det kan hende det motivet de i en slik tid hadde framfor seg, ga dem verdifull lærdom og inspirasjon for det yrket de hadde valgt. Nok om det.

En månelys og kald stjerneklar kveld litt før jul hadde de slokket lampa og satt ved bordet og så ut. Det var midnatt og sengetid for lesetrøtte studenter. Men de kunne likevel ikke la være en gratisopplevelse som dette. Det hadde kommet et tynt lag med snø. Og dette, som ikke var så helt vanlig på disse breddegrader, gjorde at stemningen over landskapet ble særprega og vakker.

De fikk brått se et menneske borte ved en av gravene. Dette var i og for seg ikke så rart, for det hendte til alle årstider at det kunne vanke folk på kirkegården, også seint på kvelden. Men det var rart for de hadde ikke sett noen levende komme inn der, men skapningen var med et til stede, som om hadde kommet rett opp av jorda. De visste ikke hva det var.

Vedkommende oppførte seg litt utenom det vanlige. Han tok av seg klærne, plagg for plagg. Dette var forresten ganske enkelt, for det så ut som han var svært tynnkledd, etter årstiden. Da han hadde vrengt av seg sin skjorte, var han splitter naken, og nesten på føttene også. Han tok av seg et par svarte strømper til slutt. Han hadde først lagt fra seg kappen og la strømpene over den. Da han hadde gjort dette ble han stående og så rundt seg for en kort stund. Så gikk han bortover mot kirken, der han ble borte.

De to studentene synes dette var veldig rart. Men de var slett ikke overtroiske noen av dem og tenkte derfor at personen de hadde sett enten var sinnssyk, eller at det var en som bare ville spøke litt. begge ville helst tro på det siste. De ble sittende en stund, men fant snart ut at de ville gå bort til kirkegården og undersøke dette. Det var kameraten til Aspersen som var mest lysten på å få oppklare mysteriet. De gikk ut og bort til graven. Til sin store undring fikk de se at klærne som lå der var liksklær. De kunne heller ikke se spor i nysnøen etter noen som hadde gått der. De syntes begge at dette så nifst ut. Men fremdeles var kameraten til Aspersen av den mening at skapningen som eide klærne var et virkelig menneske. Han ville derfor gjøre noe lurt, og tok med seg den ene strømpen, da de gikk tilbake til hybelen. De var begge spente på hva som ville hende når skapningen kom tilbake og bare fant den ene strømpen.

Vel de kom inn og satte seg ned. Lampen var som tidligere nevnt slokket, sånn at ingen ute kunne se dem. Strømpen hadde de lagt på bordet foran seg. Om en stund fikk de se den nakne skapningen komme tilbake. Da han kom fram til klærne, tok han først på seg strømpen som lå der. Da han ikke fant den andre, tok han kappen og ristet litt på den, for å forsikre seg om at den andre strømpen ikke satt fast i den. Så tok han på seg kappen og ble stående en stund og så seg omkring. Brått tok han retning mot det huset der de to bodde. Studentene likte seg dårlig da det ble en slik situasjon. De hadde en dobbeltseng, som stod inntil den ene veggen. Aspersen kastet seg inntil veggen i sengen. Kameraten, som hadde ansvaret for tullet, la seg ytterst. Uten at de hørte noe, skjønte begge at det hadde kommet en tredje person inn i rommet. I månelyset som falt inn gjennom glasset kunne de skimte en menneskelignende skapning borte ved døra. Det var en stillhet over det hele, en uhyggelig stillhet som farte gjennom rommet, en stillhet som skremte begge. Helt lydløst kom han nærmere senga og de så begge , da han nærma seg bordet og strømpen som lå der, at det var en død person. Der han stod fikk han månelyse fra glasset rett på seg. Han tok strømpen fra bordet, og da han lydløst svevde mot senga på tilbaketuren mot døra, slengte han ut hånda med strømpen i, over han som lå ytterst i senga. De som lå i senga ble lamslått over det de hadde opplevd.

Aspersen kom seg tilbake etter sjokket. Men kameraten hans gikk det verre med. Han ble sinnssyk og ble stum etter dette som hadde hendt. På grunn av dette måtte han slutte med studiene sine og var stum resten av livet.