Jeg kjente de svette og fuktige hendene hans klemme meg hardt rundt hoftene. Han omfavnet meg med makt og vold. Svetten fra hans bryst plettet ned på meg. Jeg følte at jeg var stengt inne i et mørkt rom der ikke engang djevelen ham selv kunne stå opp mot ondskapen. Dette var ikke det livet jeg ville ha.

Alt begynte i for 1 år siden da jeg graduerte fra universitet. Min mor og far ville at vi alle skulle reise til hjemlandet Pakistan for å finne meg en pakistansk mann som kunne gifte meg. Jeg ville ikke men jeg ville ikke trosse mine foreldre. Kanskje jeg finner en som er smart, vakker og en likestilt mann. Jeg ville ikke bli presset under bare pga. religionen.

Vi reiste bare to dager etterpå med fly til hovedstaden Islamabad. Når vi hadde gått gjennom tollen stod Det nasjonale mottoet til Pakistan på et skilt. ”Iman, Ittehad, Tanzeem” som er urdu og betyr, Tro, enhet, disiplin. Det er alt som betyr noe i dette lov bestemte landet. Vi tok så bussen til den sørøstlige ørkenen, ” Cholistan”. Det var en øde ørken med få beboere. I en liten landsby like ved hadde min onkel Walad samlet sammen pakistanske menn som var gifteklar og i familie med far. Jeg snakket litt med alle og spurte om skolegang og slikt. Ingen av dem hadde gått på skole mer enn syv år. Og ingen av dem var svært pene. Jeg nektet til far men da sa han, da velger jeg. Han valgte en fattig bondemann i fillete klær. Han mente han var en mann for meg. Hans navn var Shouqat. Jeg var så sint, jeg kunne ikke beskrive hvor sint jeg var. Min mor sa, jeg forstår godt at du er sint, men jeg svarte kvikt tilbake. ”Når jeg forsov meg til skolen var jeg sint, når jeg glemte blyanten hjemme var jeg sint. Jeg tror ikke det fins et ord for det jeg er nå.” Men det stoppet dem ikke. De ville ikke la være å følge sin religion bare fordi noen ord fra deres datter sa mot. De arrangerte bryllupet bare 5 dager etter bestemmelsen var tatt.

Jeg måtte ha på meg en hvit kjole med gule sløyfer på. For å vise mitt sinne rev jeg i stykker mesteparten av kjolen. De fleste la ikke merke til det. Når jeg stod der kjente jeg livet mitt ble revet i stykker av mine egne foreldre. Da alt var gjort nektet jeg å kysse Shouqat. Hans lepper var helt rosa og fulle av munnsår. Jeg ville aldri kunne bli glad igjen.

På festen etter bryllupet gjemte jeg meg og kom ikke fram før kvelden. Da kom jeg på at jeg måtte gjennom bryllupsnatten. Jeg prøvde å stikke av men faren min holdt meg fast og stengte meg inne med Shouqat. Dette var den kvelden jeg skulle miste jomfruheten til en mann jeg aldri ville komme til å elske.

Jeg kjente de svette og fuktige hendene hans klemme meg hardt rundt hoftene. Han omfavnet meg med makt og vold. Svetten fra hans bryst plettet ned på meg. Jeg følte at jeg var stengt inne i et mørkt rom der ikke engang djevelen ham selv kunne stå opp mot ondskapen. Dette var ikke det livet jeg ville ha.

Som dagene gikk planla jeg en måte å rømme hjem til Norge på. Jeg skulle ta han med på kino så i midt i filmen skulle jeg gå på do men egentlig komme meg til Islamabad for å fly hjem. Men jeg hadde bare et problem, gjorde jeg dette var sjansen stor for å bli drept. Jeg tok allikevel sjansen fikk han med på kino. Alt gikk etter planen helt til flyet var forsinket. Jeg ventet helt til vi begynte å gå på flyet. Da kom politiet og utspurte alle jentene på flyet om de var Lima Squali som var meg. Jeg var livredd. Helt til jenta foran meg hadde falskt pass og de trodde derfor dette var henne. Jeg slapp unna og kom meg trygt til hjembyen min Fredrikstad. Når jeg hadde komt meg til rette etter å ha sviktet alle i familien min kjente jeg skyldfølelsen og klarte ikke å leve med den.

Jeg balanserte på kanten av bygningen og så alle maurene som gikk nede på jordoverflaten. Jeg kunne kjenne vinden som knuste mot fjeset mitt.