Det er lørdags morgen og Jens, som er femti vintrer gammel, har akkurat åpnet dagligvarebutikken for dagen. Ute er været varmt og solen skinner.

Inne på kontoret sitter Jul, en underbetalt sekstenåring som også er sønnen til Jens, og inntar dagens aller første sigarett. Han er egentlig drit lei jobben sin, men skal ennå beholde den noen måneder til, så han har penger å strutte litt med i noen uker.

Jul bestemmer seg for å ta dagens første runde ute i butikken for å se om det er noen varer som trenger å fylles litt på. Han går først bort mot kjøledisken, hyllene ser nokså tomme ut. Har tar veien ut på kjølelageret, som ser ut som et levende helvete etter gårsdagens varelevering for å finne de obligatoriske varene han trenger å fylle hylla stappfull.

Han plasserer handlevogna med varer slik at den ikke er plassert i veien for noen av kundene. Jul er på vei til å sette inne den første beholderen med meierismør i det en solbrun dame med mye rynker kommer bort til ham. ”Har ikke dere sånn derre krem på boks?”, spør damen i det hun tykker det rynkete ansiktet opp i fysiognomien til Jul. ”Jo da, det skal stå på midtreolen under bakervarer det”, repliserer Jul henne med en litt morgengretten tone. ”Tusen takk”, sier damen og stabber sin vei mot kremen.

Jul er nå snart ferdig med påfyllings arbeidet sitt og klokken nærmer seg 14. Han går ut på lageret å plasserer fra seg den tomme handlevognen og går inn på spiserommet.

Jul har tent seg opp dagens andre sigarett, og sitter å teller hvor mange timer det er igjen til han er ferdig. Jul sin venn Finn kommer inn på spiserommet, han slår seg ned og spør: ”Har du en sigg å bomme bort eller?” ”Ja, du skal få en på en betingelse.” ”Hva da?”, spør Finn med et mødig blikk. ”At jeg i dag får tilbake pengene du lånte av meg i forrige uke.” ”Ja, du skal få dem i kveld, mamma sa at hun skulle gi meg noen penger etterpå. Kan jeg få siggen nå?” ”Her! Men får jeg ikke pengene i kveld så sender jeg bankgiro til mora di.”, sa Jul til ham med barsk tone. Jul og Finn sitter å småprater litt når Jens plutselig kommer inn og småroper: ”Jul!! Du må løpe ned å fikse flaskeautomaten, det er en boks som har satt seg fast.”

Jul stumper bedrøvelig røyken og løper ned, trykker på autofix knappen og setter kursen inn mot spiserommet igjen. Nå hadde Finn dratt. ”Hvordan har han slappe slasken der klart å komme seg ut så fort”, tenker Jul, men drar kjapt den tanken ut av hodet igjen.

Han går inn på farens kontor, fyrer opp nok en røyk og setter seg til rette og ser på overvåkningskameraene, der så alt ut til å være i sin skjønneste orden.

Han tar seg et skikkelig magedrag av sigaretten og blir helt avslappet. Inn på kontoret stormer Betty, hun jobber i kjøttdisken og er godt kjent i byen. ”Se på overvåkningskameraet ved kassene, fort!!”, roper hun lettere forstyrret. ”Faen ta”, sier Jul med et stort stykke sinne. Det er en mannsperson med finlandshette som truer Jens ved strupen. ”Skru opp lyden”, sier Betty. Jul vrenger volumet på Tv-en mot midten, men de hører kun overfallsalarmen til en dame som ligger på gulvet ved siden av kassene.

Etter å studert kroppssignalementet til personen som truer Jens, formoder Betty at det er Staverns godeste narkoman, Tore Wienerbrød. Bestemmer Jul seg for at han er nødt til å redde farens skinn, ved å åle seg fra kontoret, gjennom hele butikken og ned til kassene, men først ringer han til politiet og varsler dem om ran på Meny i Stavern.

Jul tar av seg arbeidsklærne og går over i sivil, t-skjorte og bukse, skoene lar han være av, så han ikke høres. Han finner frem sabelen, som Jens fikk på BAMA- seminar på Costa Rica, som er der i tilfelle det skulle bli plyndring og legger klar en trasé han skal krype. Betty taper fast slira på ryggen og ser etter at Jul klarer å få ut sabelen. Jul begynner å krype, forsiktig, han føler redsel, men tror allikevel at han har alt under kontroll.

Han er nå kommet forbi frysedisken og da er i hvert fall 1/3 av krypingen overstått. Han kryper videre, sakte men sikkert, tett inntil reolene. Han nærmer seg. Plutselig, Jul smetter inn i et lite avluke, ble han sett. Han hadde sett snev av en person ved den nederste reolen. Han tar et avbrekk.

Han er like ved døren til det andre kontoret, han glir inn, døren var heldigvis oppe så han slapp plunderet og redselen for å bli hørt ved å lukke opp døren. Han er inne, han leter litt rundt. Der, han fant en taperull, han hadde glemt å ta med tapen fra det andre kontoret, han måtte jo ha noe å gjøre raneren forsvarsløs med.

Han går ut igjen, hjertet banker så hardt og fort som det tidligere aldri har banket. Nå er det bare 1/3 igjen, han må ikke bli sett nå.

Han begynner å skjelve, redselen er der, tankene om hvordan han skal kunne gjøre seg flid ved å enten drepe eller banke avføringa ut av ham. Hva hvis han ikke klarte det, hva ville da skje, ville faren hans bli tatt av dage, og kanskje han selv også.

Nå er han der, Jul står kun to meter fra raneren. Han så nøye på ham, det var et eller annet som virket kjent, noe med stilen. Han kunne se at svetten rant oppover på Jens.

Plutselig, Jul hørte sirener og så blå blinkende lys fra utsiden. ”Faen, lovens jævla bekjemper”, sier plutselig raneren stille. Han blir redd. Jul ser at raneren er våt av svette på ryggen og har store våte strøk under armene.

Jul bestemte seg, han skulle ta steget, samme faen hvor redd han var, han måtte det er jo livet til faren hans som står på spill her.

Jul reiser seg opp, tar ut sabelen og lister seg inn bak raneren, passer på i det han ikke bærer kniven mot strupen til Jens. Han tar sabelen og kjører den med all sin kraft inn i ranerens høyre skulderblad. Raneren faller sammen i smerter. Jul lener seg over og drar av han finlandshetta i det faren hans sier takk, med et vel skjelvende stemme. Det var Finn, Finn var raneren. ”Hvordan kunne du gjøre det?”, hyler Jul med hele sin røst. ”Du trengte jo de pengene og mamma ville ikke gi meg noe, så jeg måtte jo gjøre et eller annet. Det er din skyld!” ”Min skyld, jeg kan ikke ta ansvar for noe du gjør, det finnes andre måter å skaffe seg penger på!! Og du er bare seksten år.”

Det stilner, Jens har låst opp for politiet og de spør Finn om motiv og hvordan han kunne være så dum å spolere resten av livet sitt over en 200-lapp. Finn blir siktet for ran i lagmannsretten og blir funnet skyldig. Han blir plassert på barnehjem frem til han er atten, og deretter i fengsel i fire år.