Det så nesten ut som om hun hadde perler i håret. Regndråpene klamret seg til de mørke krøllene i et brøkdels sekund før de forsvant, som trukket inn i en svamp, og gjorde hårstråene enda mørkere. De hang i tette lokker, blanke og glatte. Hun var veldig pen, selv om hun var søkkvåt av regnet – hun hadde ingen paraply.

Hun sto på den andre siden av spor én på stasjonen – hun hadde en grå kjole på seg, av den pent brukte typen som du finner i billigbutikker. Den var overstrødd med små, hvite blomster, og så ut til å være tilpasset henne en anelse etter innkjøpet. I tillegg hadde hun brune, høye støvletter på seg, og en svart koffert sto ved føttene hennes. Kjolestoffet ved skuldrene hennes var blitt farget mørkt av regnet. Jenta så kald ut der hun sto og ventet på toget, hun hutret litt – hun skulle ikke ta det samme som meg.

Jeg kom til å tenke der jeg sto: Hva hadde jeg forlatt? Hvordan kunne jeg? Var det virkelig min stil å være så grusom?

Lisbeth møtte jeg da hun satt ved en stand på en yrkesmesse – hun satt og tredde perler på en snor; fargerike glass –og treperler, som systematisk ble tredd på en ståltråd, og til slutt formet som et trendy armbånd. Det var yrket hennes, hun var smykkedesigner. Hun var så pen der hun satt, med det blonde håret oppsatt og de myke lokkene hengende langsmed de rosa kinnene hennes. Hun var dypt konsentrert, som i trance. De blå øynene hennes hadde et mildt uttrykk ved seg, som gjennomsyret av omtanke og forsiktighet. Slik så hun ut, Lisbeth, første gangen jeg så henne.

Tidligere i dag så hun ut som om hun hadde vært på nippet til å drepe meg, for ikke å snakke om alle gjestene som omkranset oss– forloveren hennes, brudepikene, foreldrene hennes...

Hvordan kunne jeg? Det var jo bryllupsdagen vår – Lisbeth og jeg skulle gifte oss. Vi hadde ventet på dette i tre år, tre år siden var det jeg satte forlovelsesringen på fingeren hennes; en gullring med en perle i. Og hun hadde jo regndråper i sløret, som små perler, som perlesmykkene hun bar – hvorfor brakte det ikke lykke?

Hun hadde vært så vakker i den kremgule brudekjolen, med det lyse håret satt pertentlig opp. Det lange slepet rakk langt bortover kirkegulvet, og noen lyse, blonde krøller hang ved ørene hennes. Rosebuketten hadde hun satt sammen selv. Hun så så lykkelig ut der hun kom, skridende mot meg, alteret og presten.

Og det var da jeg merket det – klumpen i halsen. Den iskalde kloen om magesekken. Skjelvingen nedover ryggraden.

Anger. Anger var det det het.

Å se Lisbeth så lykkelig var det samme som å gi fra meg min egen frihet. Hvorfor giftet jeg meg med henne? Det var jo nettopp det jeg ikke kunne – jeg elsket henne ikke så høyt som jeg en gang hadde lurt meg selv til å tro. Hvor hadde jeg vært i disse tre årene jeg innbilte meg selv at jeg var en lykkelig mann? Hva skjedde på yrkesmessen, hvor jeg mente at jeg hadde blitt forelsket? Var det falsk alarm?

Det gikk som det måtte gå. Alle disse skrekkslagne tanke surret rundt omkring i hodet mitt mens presten sto og messet i vei. Jeg følte Lisbeth skotte bort på meg nå og da med et myt smil; jeg overså henne. Jeg prøvde å løsnet på slipset, men det satt for stramt. Svetten perlet seg nedover tinningen og halsen min.

Jeg sa nei på spørsmålet fra presten. Åh, som stillheten senket seg i kirken. Som om tiden bare stoppet opp. Etter noe som virket som en evighet hørte jeg mor bryte ut i gråt, deretter hørte jeg folk gispe, og jeg merket min egen forlovers blikk brenne seg fast i ryggen min – men alt jeg virkelig så var Lisbeth. Hun stirret på meg med store, blå, blanke øyne, som om jeg skulle ha vært en morder, en som nettopp hadde stukket henne i hjertet med en kniv, vridd om og dratt den pumpende muskelen ut. Kanskje var det det jeg akkurat hadde gjort også; tatt hjertet hennes og såret det.

Deretter bare gikk jeg. Jeg stakk av. Jeg stakk av fra min vordende brud ved alteret. Kastet et siste blikk på perleringen hennes, og gikk.

Jenta med perler i håret så opp på meg et lite øyeblikk. Hun hadde lysebrune øyne – jeg innbilte meg at hun smilte til meg, men jeg var ikke sikker på om hun virkelig gjorde det. Jeg trakk litt på smilebåndet for meg selv, grep min egen koffert og gikk nærmere sporet i det jeg så toget mitt dukke opp. Fra høytaleren hadde jeg hørt at hennes tog var fem minutter forsinket – jeg ønsket hun kunne ha blitt med meg, jeg ville ikke at hun skulle stå igjen der ute i regnet og fryse.

Hun så etter toget mitt da vi beveget oss vekk – jeg kom aldri mer til å få se henne igjen, hun med perlene, perler som hadde vært mer annerledes enn Lisbeth sine. Det var på tide å starte på nytt for min del.

For henne hadde han virket så trist, han som sto på den andre siden av sporet. Samtidig så virket han så ekte – så varm og snill, ikke så grusom som hennes venninnes kommende mann måtte ha vært. Hvorfor hadde hun i det hele tatt dratt den lange veien hit, for så å komme for sent til kirken, se bruden oppløst i tårer, og oppdage at brudgommen hadde stukket av? Hun hadde ikke sett skolevenninnen Lisbeth på mangfoldige år, og ante ikke hvordan denne mannen hun hadde funnet seg så ut heller. Alt hun hadde gjort var å takke ja til innbydelsen. Hun kunne jo tenke seg at han var et grusomt menneske, som bare stakk av sånn, uten en eneste gyldig grunn.

Hun skulle ønske han kunne ha tatt toget hennes, han som hadde stått midt i mot henne. Skulle hun noen gang finne seg en mann selv, så måtte det være som han hun nettopp hadde hatt øyekontakt med nå.

Han med alle perlene i det mørke håret.