Verden hadde ikke alltid vært slik. Farlig og truende med sikte på et nytt offer. Det nye offeret var henne selv. En jente på tretten med et ødelagt liv. Slike liv ville ikke verden ha. Verden ville ha slike liv bort. Bort og vekk for alltid. Det var slik verden hadde fjernet moren. Moren var gått lei av hele greia. Hele verden, inkludert henne selv. Moren hadde forlatt henne. En dag hadde hun pakket sammen sakene sine og sagt;

”Vennen min, jeg er så glad i deg. Men dette er noe jeg må gjøre ellers blir jeg gal. Jeg vil alltid være glad i deg. Det er ikke deg jeg forlater, men pappa.”

Men moren hadde forlatt henne også. Moren hadde spasert ut av livet hennes for siden aldri å se tilbake. Hilde hatet moren. Hatet følelsene som knyttet henne til moren, hatet tvilen, hatet angsten. Det var gått snart en måned siden hun forlot dem. Hilde visste at moren hadde flyttet inn til den nye kjæresten. De var forlovet og ventet barn. Og det bare på en måned?

Hilde satt ute på verandaen med et teppe rundt seg. Det var den 13 juli. Mørket hadde endelig lagt seg slik at man kunne se stjernene. Faren lå inne og sov, han skulle på jobb neste morgen. Hilde skulle ingenting. Hun skulle sitte hjemme alene med angsten sin. Hjemme alene med angsten og den farlige tvilen. Tvilen om at hun ikke var god nok. Men det hadde hun tydeligvis ikke vært. For hvis hun hadde vært god nok, ville vel ikke moren forlatt henne?

Hilde husket godt de månedene før moren hadde dratt. Moren og faren hadde kranglet støtt om de minste tingene. Avisen, frokosten, Hilde, penger, Hilde, Hilde, Hilde og atter en gang Hilde. For det var Hilde sin feil. Det hadde alltid vært hennes feil. Det hadde vært hennes feil at foreldrene kranglet, hennes feil at moren dro, hennes feil at faren hadde fått en ny, ung kjæreste. Og alt dette hadde skjedd på mindre enn en måned. Og nå var det Hildes tur. Verden hadde fjernet morens ødelagte liv og fått henne til å starte et nytt liv, med nye mennesker. Men Hilde? Hvordan skulle hun starte på ny?

Hilde reiste seg og stirret opp på himmelen. Den var nesten svart, og de små planetene som blinket lang, langt borte fristet henne. De fristet henne til å gjøre ting hun egentlig ikke ville. Det hadde alltid vært som med stjernene. Det var de som ville at hun skulle slutte å spise. Det var de som bestemte at Hildes lange, mørke hår skulle klippes helt til skuldrene, det var de som bestemte at hun skulle krangle med faren og ikke ha kontakt med moren. Stjernene var onde. De var ikke snille slik som mange gjerne trodde.

Med ett begynte hun og fryse. Den tynne nattkjolen beskyttet henne ikke mot den kalde vinden som kom fra nord. Hilde tok på seg teppet igjen og gikk inn på kjøkkenet. Hun fant frem det ene lange, pene glasset som moren hadde elsket, men ikke tatt med seg. De andre lange, pene glassene hadde moren tatt med seg unntatt dette ene glasset.

Hilde gikk bort til springen og fylte det lange glasset med kaldt vann. Hun drakk noen slurker før hun helte vannet ut igjen. Så ble hun stående og stirre på glasset. De lange, buede linjene som var helt oppe på kanten lignet litt på bølger syntes Hilde. Bølgene så ikke vennlige ut. De var mørke skygger som lokket frem triste minner. Det var også et lite bilde på glasset. Bildet viste overkroppen til en pike. Piken kunne ikke være større en Hilde selv. Piken virket så glad. Store, glade øyne stirret på henne fra glasset. Det var nesten som å se sine egne øyne syntes hun. De samme grågrønne øynene. Pikens kropp var også veldig tynn. For tynn faktisk. Resten av piken var også nesten slik som Hilde. Piken hadde mørkt hår til skuldrene, en rett nese og en bestemt munn. Drakten piken hadde på seg var blå med røde roser.

Bildet var veldig detaljert til å være så lite, syntes Hilde og det skremte henne litt. Moren hadde elsket dette glasset. Men hun hadde latt det stå igjen. Hvorfor? Fordi det lignet på Hilde? Var det fordi at bildet på glasset minnet henne for mye om datteren? Det kunne være det samme. Moren hadde jo latt henne selv bli igjen, så hvorfor kunne hun ikke dra i fra et lite glass? Hilde holdt glasset opp mot vinduet. Det svake lyset gjorde at bildet fikk finere farger.

Men så senket Hilde glasset og holdt det rett foran øynene. Sakte men sikkert lot hun grepet bli slakkere. Glasset gled langsomt ned, som om det klamret seg til Hildes fingrer. Men da slapp Hilde glasset. Idet glasset traff gulvet spratt det små glassplinter utover hele gulvet samtidig som glass regnet traff Hilde. Hilde enset det ikke. Hun så bare de glassplintene som lå på gulvet. De glitret i mørket. Akkurat som stjernene. Glasset var blitt knust, akkurat som verden rundt Hilde var blitt. Knust og tilintetgjort. Den glade piken på glasset var også borte. Og hun ville kanskje aldri komme tilbake.