Uklart og tåkete enser Stine det store bygget forann seg. Hun føler seg frem, et steg av gangen. Litt etter litt nærmer hun seg. Nærmer seg det bygget som vil følge henne resten av hennes liv. Det som venter henne vil vere for seint og trekke tilbake i morgen, men det kan ikke forbli ugjort. Rett er rett, og dette er rett. ”Er det ikke?” tenker Stine for seg selv i det hun setter seg nedpå en benk et stykke borte fra bygningen. Hun kjenner det lange blonde håret sitt faller ned forann øynene sine, men hun tar det ikke bort. Det er hennes måte og gjemme seg på. Gjemme seg for verden, men mest av alt for seg selv. Det er det hun liker best. Gjemme seg for alt og alle, slik at ingen kan klare å se inn i henne.

Stine ser på klokken. Den lille viseren er på to tallet, og hun vet at hun snart må gjøre det som trengs. Hun reiser seg opp og begynner å gå igjenn. Ett lite skritt om gangen, før hun kjenner at hun nok en gang stopper opp. Føttene svikter under henne og klarer nesten ikke bære henne lenger. Men hun må fortsette nå. Hun må, hun kan ikke gå tilbake. Sakte, men sikkert nærmer hun seg de store dørene som gaper mot henne. Aldri har noen dører virket skumlere eller mer intense. Hun får vinden i ansiktet, og håret blåser bak over. Ingen skjulested, ingen flere tanker. Hun må inn de dørene, og det fort, før hun feiger ut.

”Stine Tommason,” sier hun til damen som arbeider der. Etter litt prating og noen spørsmål blir hun fulgt til et annet rom hvor hun får nye klær hun må ta på seg. ”Fangeklær,” tenker Stine og kjenner gråten presse på nok en gang. Kan dette være mulig? Er det virkelig hun, Stine som er her? Hvordan kunne hun la det skje? Hvordan var det mulig og handle så dumt? Det var bare sinne, sinne og sjalusi, som gjord at hun gikk så langt. Det var aldri ment å hende. Aldri i sin villeste fantasi hadde hun drømt om dette. Alltid hadde hun sett med avsky på dem som gjennomførte handlingen på en slik måte, uten at hun viste hvordan det egentlig var.

Når Stine nå ligger i sengen og ser på klokken på veggen, er den nærmere fem. Hun kan føle hvordan veggene vokser og samler seg tettere omkring henne. Pusten og pulsen stiger i takt med klokken som går. Halsen snører seg sammen og hun ser svart. Hva i all verden er det hun har gjort? Var det rett og komme hit, eller var det den største tabben hun kunne utsette seg selv for? Hvordan vil hun kunne leve som normalt når hun går ut dørene igjen? Uansett er det for sent og snu. Angsten tar henne, og de siste ordene hun hører inne i hodet sitt før hun sovner er: ” drap, morder, drapsmann!”

Klokken ni om kvelden sitter Stine alene på et nytt rom. Veggene rundt henne her er hvite og kalde. Akkurat som følesene inne i henne. I lommen finner hun et papirlommetørkle som hadde tilhørt mormor. Mormor som alltid var så snill og god, mormoren som ville støttet henne. Nå er hun alene. Alene mot verden, alene med sin beslutning og tankene om det livet som kunne eksistert. Hun kjenner en våt strøm av tårer som renner nedover kinnene. Stine vil at de skal stoppe, men orker ikke gjøre motstand. Bare denne ene gangen skal de få komme, det er best slik. Nå kan hun la dem komme, men aldri senere. Gjort er gjort, og det er ingenting hun kan gjøre for og forandre det. Hun vet at hun må hjem til familien, men de trenger ikke vite noe. Ingen trenger å få vite noe om det avbrutte svangerskapet, lovet legen.