Våte, kyssbare lepper nærmet seg ansiktet hans. Skulle han kysse denne jenta og? Han trakk seg først litt tilbake, som en nærsynt mann som slet med å tyde skriften i avisa. Det som nå var et par sekunder må ha virket som tre minutter for jenta som var bak de store leppene. Han sukket, litt for høyt, og håpet på at hun ikke hadde hørt det, før han lente seg fram og møtte nesa hennes. Spiss og hard. Det gjorde vondt. Et mislykket kyss, men hun så fornøyd ut for at det i det hele tatt holdt på å skje noe. Faktisk så strålte hun så sterkt at det nesten blendet han. Han brukte det som en indre unnskyldning for å snu seg bort fra henne.

”Du er fantastisk,” ropte hun entusiastisk til bakhodet hans. ”Jo, jeg har jo en god hårdag i dag,” sa han, og angret så snart det glapp ut av munnen. Burde han ikke vise mer glede for henne enn for sitt eget hår? Men så hadde han jo et ganske så flott hår. Det stod til resten; Den tettsittende mørkeblå jeansen, de rutete vansene og beltet som holdt den marinestripede V-neck genseren godt ned i buksa. Det var nok disse detaljene som gjorde jentene så interesserte. Og det var kanskje derfor dette var den tredje daten Henrik hadde vært på i løpet av de siste to ukene. Alle gode ting er tre, var setningen som ga han mot til å prøve enda en gang. Men den tredje gangen var ikke mer givende enn de to andre, og heller ikke mer givende enn de fem han hadde hatt i de to ukene før. Gjett om han kom til å få høre det i morgen på skolen.

”Hvordan gikk det?”, ”Kysset dere?”, ”Var hun deiligere enn hun forrige?”, ”Er hun høyre- eller venstrehendt?”. De samme sedvanlige spørsmålene. Henrik satt venstrehånda på hofta, holdt høyre opp, med en knekk i håndleddet, og fortalte at også denne jenta var høyrehendt. Det var egentlig ikke så mye å si om saken. Men det kom i hvert fall noe ut av dette; Kompisene hans fikk fylt opp tomrommet i deres liv med det som fløt over i Henriks liv.

Lars kunne som vanlig lese tankene hans; ”Så det var ikke noe spesielt med denne heller?”. Lars var Henriks beste venn. Han hadde alltid vært der, og visste alltid hva Henrik tenkte, før han sa det. Først reagerte Henrik på det faktum at Lars hadde omtalt jenta som et objekt. Hun var jo en person, med følelser! Men etter nærmere ettertanke slo det han at han kanskje ikke tenkte så annerledes om… Hva var det nå hun het igjen? ”Neh… Det var ingenting der”. Lars ga han blikket igjen. For tredje gang i løpet av de to siste ukene.

Til tross for det gode vennskapet, kunne Henrik merke at Lars dømte han. Henrik visste at det ikke var greit det han holdt på med, og han visste at bestevennen var enig. Lars var på vei til å åpne munnen. Nå kom prekenen om hvordan Henrik såret jentene og hvor hardt det kom til å slå tilbake i ansiktet på han. Det var kanskje nettopp derfor han dekket for ansiktet sitt; I frykt for å få et slag i ansiktet. ”Du, jeg lurte på en ting…” Henrik skvatt av mangelen på volum. ”Kunne du kanskje ha hjulpet meg med det der? Altså…” Lars nølte. ”Jeg mener… jenter?”. Han virket flau over å måtte spørre om hjelp. ”Vel, jeg vil ikke påstå at jeg har så mye kunnskap å dele, egentlig..” svarte Henrik, overrasket over spørsmålet. ”Pøh! Du, som er på date hver uke, flere ganger i uka, har ikke mye kunnskap om jenter?! Jeg trenger hjelp, og jeg vet at du er den som kan hjelpe meg!” Lars merket det resten av klassen hadde merket en stund før han; han hadde hevet stemmen litt for mye. ”Umm… Vær så snill?” Prøvde han, betydelig lavere enn forrige forsøk. Henrik kunne se desperasjonen i øynene hans, og gikk til slutt med på å hjelpe Lars. De satte straks en timeplan for ”Prosjekt Fluesopp”. Ja, Fluesopp. Navnet skulle ikke røpe noe, ifølge Lars, siden det allerede var flaut nok for han.

Første time ble satt på en mandag. Henrik møtte opp hjemme hos Lars, som var like forventningsfull som en fjortis på Justin Bieber-konsert. De satte seg ned i sofaen, og Lars ventet på det første ordet fra Henrik. Som om han var Jesus og skulle fortelle hva veien til frelse var. Så kom det; ”Ja…”. Pinlig stillhet var ikke et velkjent fenomen hos guttene, men en måtte være sanseløs for ikke å kjenne den nå. Timen gikk, og Henrik prøvde å lire av seg det han visste om jenter. Stort sett var det kun vås om hvordan Lars burde se ut og annet følelsesladet kliss, men Lars lyttet, Lars noterte og Lars lærte.

Et plutselig innfall satte dem i gang i et slags rollespill. Henrik var selvfølgelig jenta i fortellinga, og Lars gutten. Gutten skulle bruke det han hadde lært for å forføre jenta. Han så ”henne” dypt i øynene, akkurat som han hadde lært. Men litt bedre. Så tok han hånda hennes. Som han hadde lært, bare bedre. Akkurat idet Lars kom borti ansiktet til Henrik, for å få vekk en hårlokk fra ansiktet hans, kunne han føle en kilende følelse i magen. Han lo lavt, Lars smilte tilbake. Blodet sirkulerte i rekordfart. Henrik kjente hjertet dunke. Det var nesten som om det vibrerte. Hva var det som skjedde med ham? ”Henrik! Mobilen din ringer,” øyeblikket ble plutselig ødelagt av en slitsom mor som lurte på når han kom hjem. Men Henrik var straks tilbake, og klar for mer spenning. Han så inn i de dype sjokoladebrune øynene til Lars. Der fikk han den kriblingen tilbake. ”Vil du finne på noe en gang?” Spurte Lars. Som han hadde blitt lært, bare mye bedre. ”Ja,” svarte Henrik bløtt. Siktet, og traff denne gangen, midt på kjeften. ”Hva er det du gjør?! Det her hadde vi ikke øvd på!”