En sval sommerbris blåser gjennom byen. Små, grønne løv. Ligger tilfeldigvis på bakken, virvler opp med vinden. Jeg tar den deilige følelsen innover meg. Sommer. Det er ikke nødvendig å nevne fuglekvitring, sol, blomster eller barn som leker. Jeg vet det jo. Vet at de er her. Kjenner at de er her.

Skolefri. Ferie. Familien er bortreist. Fri. Fri som fuglen. Lettkledd og med iPoden i ørene er jeg på vei. På vei til nye mennesker. Til nye opplevelser. Jeg går innover mot sentrum. Hvor folk er. Gjennom gatene går jeg, opp en vei og ned en vei. Går mot parken. Nygårdsparken. Lett som fuglene svever jeg nedover fortauet. Svever mot hva som venter. Hilser på folk. Ukjente, kjente. Alle sammen. Alle får de et smil.

Idet jeg går inn i parken kjenner jeg det. Stemningen endrer seg. Jeg stopper opp og ser meg rundt. Fuglene kvitrer fremdeles og solstråler bryter gjennom de grønne trekronene. Litt bortenfor står en gjeng menn og prater. Klærne er slitte og skitne. Det må være mange dager siden de sist skiftet. På hodene har de, alle sammen, bustete piggsvin. En nervøs latter kribler ifra magen min. Det minner om pulesveis.

Litt inne i parken ser jeg det blå vannet glitre i solen. På gresset ligger de. De narkomane. Ungdommer og voksne. Jenter og gutter. Svarte og hvite. Enkelte vrir seg sakte i solen. Som om de danser. Danser, liggende på bakken, i en ikke-tilstedeværende tilstand. En mor beveger seg på stien. Gutten og jenten går tett inntil henne. De går fort. Så fort som de kan. Alle sammen. De ser ikke opp, bare skynder seg ut av parken. Fuglene takker dem for besøket med en vakker sang. Den sorte grinden knirker. De er borte.

Jeg beveger beina ut på stien. Sakte flytter jeg meg bortover. Ubevisst sjekker jeg lommene. Har jeg tingene mine? Ja, jo. Jeg tror det. Jeg ser ned på stien. Grå grus mot grønt gress. En sprøytespiss. Jeg ser opp igjen. En ensom pulesveis titter opp fra en benk. Skyggen detter over mannen og fargene er vanskelig å skjelne. Trekronen bøyer seg over ham, nesten svart. For tykk for solen. Solen skinner ikke gjennom.

Jeg nærmer meg, ufrivillig. Stien leder meg. Håret har samme gråtone som hettegenseren. Hettegenseren som han nå drar opp. Ruller opp ermet. En liten solstråle har funnet frem. Det skimter i en sprøytespiss. Titter forsiktig opp. Øynene. De mørke øynene. Løfter ansiktet. Et arr. Et arr som flerrer. En flenge i det grå. Rundt benken skinner solen. Mannen er svart. Grinden knirker nok en gang. Jeg takker ha det til fuglenes sang.

Den herlige følelsen synker inn igjen. Fri. Fri enda en gang. Solen dveler lavt i horisonten. Dveler. Omgitt av farger. Fremdeles lettkledd svever jeg bortover fortauet, igjen. Fuglene har sunget sin siste vise. Siste vise for i dag. Håret mitt er salt etter all badingen. En herlig dag. I min egen verden går jeg. Med iPoden på full styrke. Gule blomster titter opp fra gresset.

Et øyeblikk ser jeg opp. Opp og ut fra verdenen jeg er i. En gammel dame stavrer seg bortover veien. Hun har en bærepose i begge hender. En logo lyser opp fra plastikken. Rema 1000. En forbipasserende mann med bomullsfrakk og dokumentmappe legger en hånd på ryggen hennes. Gjennom musikken hører jeg ikke hva de sier, men jeg ser mannen ta Rema 1000 posene hennes i hendene sine. Sammen går de bortover fortauet. Mot meg. Jeg smiler og sier hei idet jeg går forbi. De smiler blidt tilbake. Fremmede forbipasserende på samme sti.

Den gamle damens rynker har igjen fått fargen. En rosa farge av velvære og tilværelse. En hjelpende hånd i slutten av en dag. En hjelpende hånd ga henne lys. Mannen titter ned på oss begge to. Øynene smiler. Et arr som flerrer. Det flerrer ansiktet. Det var arret ifra parken.