Der stopper det. Faen.

Det skulle være så enkelt; se på alle bøkene. Tusenvis. Millioner. Og alle ordene. Alle de nedskrevne setningene. Alle velformulerte lykketreff.

Hvor ble det av mine?

Stoppet i et punktum.

Jeg går fra Arbinsgaten til Grand Café. Bestiller cappuccino over disken. For utålmodig til å vente på noen kelner. Selvom de er raske. De sier det er feminint å drikke cappuccino. De kaller meg frue, dame. De skulle bare visst. Cappuccino smaker godt. Særlig den på Grand. Den er ordentlig. Ikke noe Narvesen-møl. Kaffe skal være varm som helvete, svart som djevelen, ren som en engel og søt som kjærlighet. De har drukket for mye kaffe fra automater. Det er et feilgrep. Jeg kan med hånden på hjerte si at jeg aldri har gått i nærheten av en automat. Ok, én gang. Men det var appelsinjuice. Nå snakker jeg om kaffe.

Inspirasjon. Det er nødvendig. Hva med Dostovjevksi, eller kanskje Hemingway? Nei, det blir for sært. Alle velger dem.

Det blir Batman. Det mørke ridder. Gothams svar på Don Quijote. Den besynderlige lavadelsmannen. Men Batman er ikke klønete. Og ikke er han fra la Mancha.

Jeg ofrer alt utenfor vinduene en titt. Skyene tetner til. Samler seg opp, og ruller over taket på Grand Café. Det begynner å regne, først med noen små, advarende drypp, før himmelens djevelskap slippes løs. Ingen kommer utenom.

Jeg finner en god setning. Et lykketreff. En milepæl.

Det regner på den gode og det regner på den onde, dog langt mer på den gode, for den onde stjal hans paraply.

Men det er allerede sagt. Allerede skrevet. Et sant lykketreff av en setning, men ikke min.

Det er så mange bøker. Hyllene mine er fulle av dem. Dante, Stevenson og Frank Miller – Batman-tegneren. Noen bøker bør en smake på – andre bør en sluke. Mine kan verkens tygges på, slukkes eller nippes til. De eksisterer ikke.

Hvor er inspirasjonen? Hvor er mine ideer? Mange gode ideer dør under transporten til skrivebordet. Jeg gjør alt til klisjeer. Jeg er en vandrende klisje.

Regnet trommer mot vinduet på Grand Café. De slår mot vinduene. Regnet er som trommestikker. Hva er ikke skrevet? Hva kan jeg jeg gjøre for en porsjon originalitet. Jeg kunne dø for en god idé. Mennesker vil gjerne gi sitt liv for en idé. Mange har gjort det. Hvorfor ikke jeg? En kunstners siste beskjed i et uferdig manuskript. Som endte i et punktum.

For meg er skrivemaskinen et uhyre. Et monster fra helvete, i en verden der ideen er min engel. Engelen Gabriel som bekjemper Djevelen. Men min engel er svak. Djevelen er sterk. Min muse. Hvor er den? Hvor er Gabriel?

Alt jeg ser er Satan.

Jeg bryr meg ikke om regnet. Cappuccinoen smakte ikke. De hadde rett. Det er en jentedrikk. De har rett om alt. Det er stor forskjell på en våken mann som vil lese en bok, og en trett mann som vil ha en bok å lese. Det er stor forskjell på cappuccino og kaffe. Det er stor forskjell på å ville skrive, enn å skrive. Jeg vil skrive.

Kom til meg Gabriel. Kom til meg min muse. Forlat meg ikke. Ikke alene med Djevelen. For svak er jeg. For svake er mine ord. Man kommer lenger med vennlige ord og en ladd revolver, enn bare vennlige ord. Jeg har revolver. Men en revolver uten kuler.

Regnet trommer ikke bare mot vinduene, men også mot mitt eget hode. Mine egne vinduer ut mot verden. Ut mot inspirasjon. Mot originaliteten. Vannet regner nedover vinduene. Slører alt til. Ideene skylles vekk. Originaliteten blir aldri å finne. Ordene våre har vinger, men de flyr ikke alltid dit vi ønsker.

Jeg fortsetter oppover Arbinsgaten. Ender opp bak det kongelige slott. Skuer utover en by, full av ideer. Men ideer som kan fly. Og jeg kan ikke fly.

Eller på en måte. Det går an å fly. Å dale. Falle. Et geni er en begavet mann som er død.

Et hopp. Så kunne jeg flydd. Kunne jeg fanget ideer. Funnet igjen min muse. Dette ville vært en fin død.

Et skritt. Jeg har tatt så mange skritt. Minst like mange som det finnes bøker. Hvorfor ikke ett til? Én bok til. Men, gid selvmord ikke hadde vært forbudt av Den Allmektige. Men hvor i helvete er Den Allmektige? Ja, kanskje det er nettopp der han er. For Gabriel er borte. Djevelen overvinner meg. Men jeg skal kjempe.

Lettelsen over å være kvitt seg selv.

Så mange fantastiske formuleringer. Så få er mine.

Jeg skal fange dere, ideer med vinger. Jeg skal fly med dere. Dale imellom dere og gripe tak.

Ett skritt.

Punktum. Og der stopper det ikke.