Jeg krøp sammen. Det var trangt, men jeg merket det ikke. Jeg kjente at kinnene mine var våte av tårer og jeg hørte at de dryppet ned på gulvet. Jeg klarte ikke å tenke, bare satt der, i mørket, stille, uten å lage en lyd. Hjertet hamret, men jeg kjente at det begynte å bli slitent. Alt jeg følte var tomhet. Egentlig forstod jeg ikke hvordan jeg hadde kommet hit.

Alkoholen og stoffet hadde vært en del av livet mitt helt siden jeg begynte på ungdomsskolen. Pappa brukte det, vennene mine brukte det, jeg også. Det begynte som en lek for vennene mine, men for meg var det ramme alvor. Jeg hadde sett hva det gjorde med folk, men da jeg så hvor glade vennene mine ble av det, ville jeg også prøve. Jeg ville prøve å fylle det tomrommet som jeg hadde inni meg. Men det hjalp ikke, tomrommet ble bare større. Jeg sa jeg hadde kontroll, trodde jeg hadde kontroll, men det hadde jeg ikke. Jeg var narkoman. Jeg bankte opp mamma for å få penger til stoff, når jeg gikk på ungdomsskolen. De to siste åra på ungdomsskolen hadde jeg bare vært på skolen i en uke til sammen. Jeg og vennene mine hang i sentrum og gjorde diverse småjobber for narkoselgerne, for å få penger til stoff. Etter hvert ble jobbene verre og verre, men jeg fikk stoff for dem, så da betydde det ikke noe. Da jeg egentlig skulle gått andre året på videregående, døde pappa av en overdose. Ikke lenge etter ble mamma en kristen. Hun fortalte meg det en gang jeg kom innom for å spørre etter penger.
- Det er helt utrolig, Hanna, sa hun. Jesus kan fylle deg med en evig fred.
- Det eneste jeg trenger å bli fylt av er stoff, og det trenger jeg dine penger til, ropte jeg til henne.
- Jeg kan dessverre ikke gi deg noen penger, men jeg vet et sted du kan få hjelp.
- Jeg trenger ikke hjelp.
- Du er narkoman Hanna, men på et sted som heter evangeliesenteret, kan du få hjelp.
- Jeg trenger ikke hjelp og jeg er ikke narkoman, jeg har full kontroll. Narkomane er de som ligger rundt på jernbanestasjonene og låser seg inne på offentlige toalett for å få tatt sprøytene sine, dem kan du sende til dette evangeliesenteret ditt, jeg har full kontroll, ropte jeg til henne og stormet ut.
- Jeg ber for deg Hanna.

Jeg skjønte ironien nå. De jeg hadde snakket om innrømmet overfor seg selv at de var narkomane, men kanskje var jeg mer narkoman enn dem fordi jeg nektet å innse det? Men gudesnakket til mamma orket jeg ikke. At det skulle være en Gud her i denne fæle verdenen var mer enn jeg kunne forstå.

Til slutt ble det tungt å puste inne i skapet og jeg ramlet ut. I leiligheten var det helt stille. Det var utrolig at jeg hadde greid å holde på denne leiligheten så lenge, sånn som jeg hadde holdt på. Det iskaldt for terrassedøra sto åpen. Da jeg gikk forbi stuebordet, så jeg at det lå noe under det. Det var rødt, med gullskrift. Jeg fnyste. Det var Bibelen til mamma, hun hadde sikkert lagt den igjen her sist hun var her, for å få meg til å lese i den. Jeg grep den og gikk mot den åpne døra. Kald vind slo mot meg. Det var midt i februar, så det var snø i lufta. Jeg gikk ut på terrassen. Jeg kjente at jeg fikk gåsehud på armene, for jeg hadde bare en tynn t-skjorte på meg. Jeg gikk bort til rekkverket, og så ned. Jeg bodde i 4. etasje så det var langt ned. Jeg sto slik og så utover en lang stund. Plutselig løftet jeg armene med Bibelen og slapp den. Den røde boka flakset nedover mot bakken, som en fugl i flukt, en rød fugl med hvite fjær. De hvite fjærene flakset bort fra fuglekroppen og begynte å dale langsomt ned mot bakken sammen med snøflaka, snart traff de den våte gata og krøllet seg sammen. Etterpå ble de liggende der som et teppe.

Jeg kjente ikke lenger kulden, jeg visste bare hva jeg skulle gjøre. Jeg tråkket opp på en gammel campingstol og videre opp på muren som var et rekkverk. Da jeg sto der, begynte jeg og tenke på Peter. Snille, gode Peter med de snille brune øynene, og det myke brune håret. Jeg knyttet hendene. Peter var også en kristen, det var sikkert han som hadde glemt Bibelen sin her. Ja, det var Peter sin, jeg husket det nå. Peter sa ikke at han forstod, og det gjorde han ikke. Han ante ikke hvordan det var å måtte slite med ran og smugling og det som verre er hele dagene, for å få råd til stoff. Men det var noe annet han hadde sagt: Jesus elsker deg uansett hva du har gjort, og han vil hjelpe deg. Jeg fnyste igjen. Jeg hadde sett lite til den hjelpen…

- Om du bare hadde forstått, Peter, hvisket jeg ut i mørket, og stirret ned. Det knyttet seg i magen. Dette var noe som ikke kunne forandres på når det var gjort, men det var det beste for alle. Mamma skulle slippe å bekymre seg mer for henne, Anders ville få en bedre person til å gjøre jobbene for seg og Peter…Jeg sukket tungt, kunne finne seg ei god, kristen jente fra menigheten istedenfor å bruke tiden sin på meg.
- Jeg forstår mer enn du tror, sa en kjent stemme bak meg. Jeg presset øynene sammen. Snart kjente jeg to sterke armer rundt meg.
- La meg dø, hulket jeg.
- Aldri om jeg vil la deg ta livet av deg. Peter løftet meg ned, bar meg inn i stua, og la meg på sofaen. Han fant frem et slitt teppe, som han la over meg. Det var bare slitte ting i leiligheten min. For møbler var ikke akkurat det jeg prioriterte å bruke penger på. Jeg var gjennomfrossen og skalv som et ospeløv. Peter satte seg ned ved siden av meg, og strøk meg over håret.
- Du skulle latt meg hoppe, hvisket jeg. Han så bare kjærlig på meg og ristet på hodet.
- Da kunne du finne deg ei jente fra menigheten, en som fortjener deg, og ikke et narkovrak som har gjort så mye galt, som jeg.
- Jeg vil ikke ha noen annen, og ikke si at du ikke er noe verdt, for Gud skapte deg sånn du er og han skapte deg i sitt bilde. Og Jesus døde på korset for at vi alle er syndere. En synd er ikke større enn en annen.
- Men….Peter la hånden sin over munnen min.
- Da Jesus døde på korset, tok han alle våre synder og skyld på seg, slik at vi kunne bli rene. Når vi tar i mot ham er vi rene, og når vi synder mer (ingen mennesker klarer å leve uten å synde), kan vi be om tilgivelse og vi blir renset for syndene.
- Hva må jeg gjøre for å bli frelst?
- Som det står i Apostlenes gjerninger 16:31 "Tro på Herren Jesus, så skal du og dine bli frelst.", jeg kan ikke lese det for deg, for Bibelen min ligger nede på gata.
Jeg rødmet, men så opp og spurte:
- Så enkelt?
- Ja så enkelt, hvisket Peter og så meg inn i øynene.
- Jeg vil bli frelst, hvisket jeg og reiste meg.

Vi knelte ned ved stuebordet og ba.
- Kjære Jesus jeg tror på deg. Vil du komme inn i livet mitt og hjelpe meg gjennom hverdagen? Vil du også rense meg for alt det galne jeg har gjort?

Da Peter også hadde bedt for meg. Kjente jeg en utrolig fred som fylte tomrommet inne i meg. Jeg kjente at gleden boblet over inni meg. - Takk Jesus, hvisket jeg.
Peter klemte meg inntil seg.
- Jeg er så utrolig glad i deg, Hanna, hvisket han.
- Jeg er utrolig glad i deg også, men kan du gjøre meg en tjeneste?
Peter så spørrende på meg.
- Så sant som det står i min makt.
- Kan du følge meg til ”evangeliesenteret”? Peter så på meg og begynte å gråte gledestårer, mens han nikket.
- Når da? spurte han.
Jeg stirret på klokka. Den var halv ti.
- Nå!
Peter nikket og vi reiste oss. Han tok en telefon, mens jeg gikk for å hente jakka mi. Og snart gikk vi ut. Ute var det stille, og det hadde sluttet å snø. Stjernene lyste fra den klare himmelen. Da vi gikk bortover så jeg plutselig noe rødt som lå der i snøen.
- Jeg skal kjøpe en ny til deg, når jeg får råd, hvisket jeg og så opp på Peter.
Peter bare så meg inn i øynene, og smilte. Jeg kjente at han grep hånden min, og slik fortsatte vi mot evangeliesenteret: Hånd i hånd og med Jesus i hjertet.