Testen var positiv. Positiv. Hun synker ned i sengen, uforstående. Ordet er som et ekko i hodet. Alt virker så langt borte. Alt hun har jobbet for. ”Hva skal jeg gjøre nå?” Hun titter ut . Det regner. Regndråpene drypper ned langs ruten. Det regner i ansiktet hennes også. Dråpene triller nedover det bleke kinnet. ”Hva skal jeg gjøre nå?” tenker hun igjen, og ruller over på siden. Regnet holder henne våken. Puten har blitt klissvåt. Hun kniper igjen øynene, og filmen ruller inne i hodet hennes. Hun merker at hun blir både glad og kvalm på samme tid når hun tenker på hva som skjedde den sommeren. Hun var forelsket og lykkelig. For henne var det kjærlighet. Ekte kjærlighet.

Hun setter seg opp og stirrer med de tårefulle, blå øynene på brevet. Et tilsynelatende vanlig brev. Brevet som forandrer alt. Resultatet av den mest fantastiske uken hun har opplevd. Hvordan kunne hun være så naiv? Hva vil mamma si? Herregud. Mamma. Hun kniper igjen øynene, og gir fra seg en lyd som ligner et skadet dyr. Regnet drypper ned på teppet. Hun reiser seg, griper brevet, finner frem fyrstikkene. Et øyeblikk nøler hun, men tenner samvittighetsfullt på papiret. Det stikker i hjertet mens hun ser det omdannes til aske. Tankene hennes faller på moren. Skolen. Motet er vekk. Håpet, som en gang var der, er sporløst forsvunnet.

De siste månedene har vært kaos. Tankene har kun vært fokusert på én ting; hva om? Hun setter seg sakte og skjelvende på kne. Kroppen rister hemningsløst mens hun folder hendene sammen. Hun ber en stille bønn. Vet at det ikke hjelper. Hun som hadde så lyst til å bli lege. Hun kaster et blikk på søknaden hun sendte. Helt bortkastet nå. ”Livet mitt er fullstendig bortkastet”.    

Hun vet at moren kommer hjem hvert øyeblikk. Pulsen stiger til det maksimale. Hun kjenner hjertet dunke som besatt. Kjenner klumpen, stor som et eple, i halsen. Svetten som siler ned panna og blander seg med tårene. Om noen minutter kommer hun til å høre de velkjente skrittene. Tar seg sammen, prøver å virke normal. Hun skal prøve å vente. I hvert fall noen dager til. Eller så lenge hun makter. Prøver å formulere en setning. Beskjeden. Hvordan skal den formidles? Hun synker ned i den antikke stolen, prøver forgjeves å sortere tankene. Kroppen er blitt nummen. Hun er ikke i stand til å bedømme hvor lang tid det er gått da hun hører utgangsdøren åpnes. Hjertet hopper og hun rykker til. Prøver å tørke vekk dråpene, som fremdeles siler ned. Hun legger seg forsiktig under dyna, idet det knirker i trappen. Kniper igjen de hovne, røde øynene. Hun må ikke se henne slik. Skyldfølelsen lyser av henne. Skammen. Hun hører at moren lukker opp døren. Sakte. ”Sover du? Du må våkne. Brevet er kommet. Du har fått svar, jenta mi. Jeg er så stolt av deg! Du har kommet inn!”