”Regnbuen. Farvesprakende nyanser i en myk bue over himmelen. Et storslått synsbedrag i violett, lyseblått...”

-SINDRE! Hvorfor har du ikke laget middag?! Nå må jeg slite ræva av meg med å lage mat, vaske og få alt klart til de andre kommer. Jeg som er så sliten og...

Sindre lukket ørene. Han visste fostermoren ville skrike og jamre seg over hvor trøtt hun var, og stakkars henne som måtte jobbe så mye... Han sukket stille og la seg ned på sengen. Han jamret seg svakt da ribb-beina begynte å verke igjen. Det hadde vært ekstra ille på skolen i dag. Noen gutter fra 10. klasse hadde banket ham skikkelig opp og truet med å drepe ham hvis han sa noe. Den hese stemmen hadde brent seg inn i hukommelsen.

-Denne ganger er det alvor! Nei, han ville ikke tenke på dem nå. Han lot blikket gli over veggene. Over alt var det bilder og plakater av regnbuer. Sindre var fulstendig facinert av dem. Måten de glitret svakt på, strakk seg over himmelen, og vissheten om at han aldri kunne ta en, fange en ha den for seg selv, at den ville forsvinne med en gang det sluttet å regne. Et tordenskrall ristet huset, og han hørte en velkjent lyd på vinduet. Han reiste seg sakte for at ikke ribb-beina skulle verke, og gikk bort til vinduet. Der så han den. Litt for langt borte til at han kunne se hele. Han støttet armene mot vinduskarmen, og drømte seg bort. Han tenkte på den tiden før han var kommet til Norge.

Han var født i Serbia, og hadde serbiske foreldre som hadde gitt ham navnet Serdjan. Men fosterforeldrene hadde synes det var for vanskelig å uttale, så de ”fornorsket” det til Sindre. Da hadde han vært fire år... Krigen hadde brutt ut, og faren til Serdjan var blitt beordret ut i kamp. Han var en av de første som ble drept. Serdjans mor hadde da falt helt sammen. Hun klarte ikke å leve uten sin mann, og resignerte fullstendig. Hun sluttet å spise, ville ikke stå opp, brydde seg ikke om noenting lenger. Ikke engang lille Serdjan, som ikke ante hva han skulle gjøre. På den tiden bodde de i en liten brakke, for stygt og ustelt til å kunne kalles hus. De som hadde hatt det så fint! Da Røde Kors kom, skjønte han ikke hva som skjedde. De tok ham med seg, lovet ham et fint hjem med snille mennesker. Men hvor var mamma? Da hadde de sett på ham med triste øyne og sagt at mamma ikke var til mer. Serdjan skjønte ikke det, men lot de snille folkene ta ham med seg. Han fikk god mat han ikke hadde smakt på lenge, nye og rene klær og en god seng til å sove i. Dagen etter hadde de reist langt. Veldig langt. Serdjan så både dag og natt gå forbi flere ganger, og ante tilslutt ikke hvor lenge de hadde reist. Så en natt ble han vekket av en mann som snakket så rart, han skjønte ingenting. Og de kalte Serdjan for Sindre. Hvorfor det? Han var blitt lagt i en seng av sterke hender, og like før han sovnet, tenkte han på mamma.

-Sindre, det er mat. Skal du ha eller ikke? Han rettet ryggen og så mot døren. Det var blitt mørkt ute, og regnbuen var borte for lenge siden. –Nei, jeg tror jeg legger meg. Fostermoren stirret surt på ham. Hun hadde aldri villet ha denne utlendingen i sitt hjem, og det hadde hun heller aldri lagt skjul på. Det hadde vært mannens idé, han ville alltid prøve å leke barmhjertig samaritan. Men nå var han død, og hun satt igjen med 3 av sine egne unger og en ekkel utlending hun aldri ville godta. Hun kunne ikke fordra ham! –Vel, like grit. Da blir det mer på oss andre. Bare fortsett å ikke spis, da blir vi kanskje kvit deg tilslutt! Ropte hun og smelte døren igjen. Sindre la seg ned på sengen og lukket øynene. Det er to år igjen til jeg blir 16. Da skal jeg bort herfra. Bare to år. Han rullet sakte over på sidene, kjente det stakk i ribb-beina, og etter en liten stund sov han.

-Og den matematiske betegnelsen på dette er et avansert vinklingssystem... Nei, nå ringer det, ut med dere. Vi snakkes i morgen! Sindre reiste seg sakte fra pulten sin. Noen av guttene hadde sendt ham lapper med trusler på. Han kunne ikke nekte for at han var litt redd...

Han var sistemann ut av klasserommet, og kom ut til en tom skolegård. Humøret steg litt. Skoleveien hjem var også tom, og når han svingte inn i parken, så han ingen. Spenningen slapp taket, han slakket ned på farten og gikk småplystrende bortver. Det var jo en flott dag, med sol og fuglekvitter! Han var nå kommet til den mest lukkede delen av parken. Det var skog på begge sidene av stien, og både foran og bak ham svingte det, så ingen kunne se inn til ham. Men det var helt tomt der inne, så den lille ilingen av skrekk han hade følt, forsvant. Helt til han kjente en kraftig arm rundt halsen. –Nå blir du stille og rolig med oss inn her i skogen, hveste en hes stemme inn i øret hans. Det var en av dem som hadde vært med på å banke ham opp. Og han hadde en tjukk stokk i hånden. Nei! Nei, jeg vil ikke mer av dette! Sindre ropte stumt inni seg, og skrekken lyste ut av de store, mørkebrune øynene hans. Jeg orker ikke mer. –NEEEII!! Han kjente en enorm vrede velte opp inni seg og adrenalinet pumpet kreftene hans opp til enorme høyder. Han ristet av seg armen til ham som holdt ham, og kjørte albuen sin inn i fjeset hans. Det kom en knasende, illevarslende lyd. Men Sindre registrerte ikke det. Mens den ene 10. klassingen falt sammen, gikk Sindre løs på den andre. Han rev til seg stokken og slo til av alle krefter. Serdjan var bortenfor all sans og samling, han lo og gråt om en annen, slo og slo med den store stokken. Til slutt sank han sammen med en hikstende lyd, og mens tårene rant, dalte han ned i et beskyttende, ullent mørke som svøpte seg om ham.

Mørke. Flyktige drømmer som gled forbi. En forferdelig følelse. En visshet. Sindre slo øynene opp. Det var sent på dagen, han kunne skumte solnedgangen mellom trærne. Trær? Sol? Hvor var han? Sindre vred litt på hodet. Det gnistret foran øynene hans av en ubeskrivelig sterk hodepine. Han blunket et par ganger, og så noen som lå ved siden av ham i en forvridd stilling. Han rynket pannen. Et minne dukket opp og fløy forbi igjen. Han snudde seg den andre veien. Der lå det enda en, en ung gutt med fjeset innsmurt med blod. Han stirret opp i himmelen. Hva i all verden var skjedd..? Da kom det tibake til ham som et smell. Bakholdsangrepet, sinnet, han selv som slo... Han utstøtte et tørt hulk, kom seg på bena og løp. Jeg har drept dem! Jeg drepte dem! Nei, dette vil jeg ikke!! Han gråt hele veien. Inni seg hadde bildet av de to forslåtte guttene brent seg fast. Alt blodet. Skogen var så stille... Hodepinen hamret i tinningen, hele kroppen var nummen og skalv ukontrollert. Jeg har drept!

Han braste inn døren hjemme. -Hallo?! Stemmen sprakk, tårene rant uavbrutt.

-HALLO?? Skrek han, halvt desperat. Ingen svarte. Ingen hjemme... Han løp opp på rommet, gikk rundt i ring på gulvet, rev seg i håret, klorte fjeset til blods mens det eneste han kunne se, var de to guttene, liggende i den stille skogen... Kvalmen skyllet over ham, han brakk seg flere ganger. Han satt seg ned på sengen, skjelvende og lamslått. -Jeg klarer ikke dette, hvisket han stille. Det føltes som om noen hadde puttet bomull i ørene hans. Han løftet blikket, så opp på veggene og ble møtt av hundrevis av regnbuer. -Så fine de er... Han stirret på dem en stund, og som i trance bøyde han seg ned over skolesekken, uten å slippe regnbuene med øynene. -Så fine... Passeren lå i hånden hans. Han så ned på den, nølte et øyeblikk. Da så ha de to guttene igjen. Tårene fylte øynene hans igjen. To raske snitt over håndleddene. En intens, hurtig smerte, som straks ble døyvet av sorgen over å ha drept. Han la seg forsiktig bakover i sengen mens han så på bildene av de mange pastellfargede buene foran seg. Han kjente blodet rant nedover håndleddene sine, gjorde sengetøyet vått og klissete. En trøtthet vellet inn over ham, og en umenneskelig stillhet senket seg over rommet. Øynene, så fremdeles så på regnbuene, gled sakte igjen.

-Så fine...