Katter har ni liv, de vrir seg i lufta og lander alltid på bena – lille Roger på fem år vil også prøve, etter å ha studert katten sin Oscar i flere dager. Han tegner med klossete barnefingre noen værhår og en snute i ansiktet sitt med en gammel eyeliner som han stjal fra moren sin. Så går han opp på taket i den 10-etasjes blokkleiligheten de bor i, steller seg ved kanten, smiler og mjauer barnslig – før han hopper.

På internett sto det: ”Remember – go down the street, and not across it”. Skjær langsmed hovedpulsåren på armen, ikke lag et snitt tvers over – skal du ha så mye hull på den at du dør av det, så skjær langsmed, ikke tvers over. Camilla på 15 ser på den bleke huden på armen sin, og på den blanke, skarpe barberbladet som hun holder i den andre hånden – hun biter seg i leppen, før hun setter seg, med alle klærne på, oppi badekaret hun nettopp har tappet breddfullt med vann. Kjevene er stramme, men blikket er fokusert. Hun setter en liten, tynn spiss like nedenfor håndflaten, punkterer huden så blodet pipler, og drar barberbladet så hardt og fort hun kan nedover.

Dekk som er nye har alltid et sikrere veigrep. Anders er 18 og har nettopp tatt lappen; han har fått en billig bil i gave fra faren. Nå har han selv kjøpt vinterdekk – Michelin; supergode bildekk, splitter nye. Han setter seg inn i bilen så snart han får skiftet på den, skrur om tenningen, ruser motoren, og setter avsted. Det går i 100 bortover landeveien – deretter i 120 på is og sørpe. Bilen sladder, og Anders hyler og ler og syns det er en fryd å kunne kjøre som dette, kjenne at dekkene tar grep, at han er trygg. Han setter klampen i bånn, stoler blindt på piggene, og girer opp. Deretter får bilen sleng i en skarp, isete kurve, og Anders braser inn en tykk trestamme med førersiden først.

Rewind-knappen på tre videospillere i tre forskjellige hjem blir presset inn, og tre forskjellige motiver flimrer over tre TV-skjermer. Tre par foreldre i ulik alder holder omkring hverandre og gråter i det de ser gamle private video-opptak av deres barn, som de for litt siden fulgte til graven, i tre forskjellige kirker.

Hadde bare livet vært så enkelt som en videospiller, tenker foreldrene i sitt stille sinn gjennom alle tårene og all elendigheten. Hadde det bare vært så enkelt, at om man trykket på rewind-knappen og spolte alt sammen tilbake, så kunne man ha startet på nytt, og senere hindret uønskede ting fra å virkelig skje...